Den britiske valgkampen er i gang

Selv om den britiske statsminister Tony Blair enda ikke har oppgitt den offisielle valgdagen for Storbritannias neste parlamentsvalget, er valgkampen allerede sparket i gang. Det meste tyder på at den aktuelle datoen er 3. mai, noe som betyr at Blair må skrive ut nyvalg i begynnelsen av april. På Labours vårseminar i Glasgow 17. og 18. februar appellerte Blair til det britiske folk, og ba om deres støtte slik at Labour kunne bli gjenvalgt. Talen, som var én av de viktigste Blair har holdt, var spekket med valgkampretorikk, og var myntet direkte på de delene av opinionen som har utrykt mest misnøye med Blairs politikk – de såkalte kjernevelgerne som tilhører den tradisjonelle arbeiderklassen.

For Labour og Blair er redde for at kjernevelgeren skal avstå fra å stemme, og dermed gi sin stemme til den ”usynlige” opposisjonen – ”hjemmesitterpartiet”. De som alltid har stemt Labour, vil nemlig ikke gi sin stemme til den ”synlige” opposisjonen – de Konservative, men heller i ren apati la hver å møte opp på valgdagen. Hvis apatien brer seg, vil mangel på fremmøte ramme Labour like hardt som om de fremmøtte stemte på et annet parti. Derfor har nå Labours medieapparat bedt partitoppene fokusere på politiske saker som treffer disse velgerne hjemme. Spinndoktorer og kommunikasjonsrådgivere, som vi så slå ut i full blomst før 1997-valget, har rettet seg inn mot full mobilisering av de som truer med å bli hjemme, og frem mot valget vil spesialsydde kampanjer prøve å få bukt med apatien.

På sin tale i Glasgow utrykte Blair forståelse for de som var misfornøyde med det Labour har utrettet i sin første termin. Hans lovnader før forrige valg gikk i retning av økt satsing på helse, utdanning og med strofene – ”things can only get better” – var det mange som tok for gitt at Labour skulle rette opp alle ”feilene” de Konservative hadde gjort i sosialpolitikken i løpet av deres 18 år ved makten. Derfor må Blair selv, i følge lederen for Liberaldemokratene Charles Kennedy, ta mye av skylden for den rådende apatien. ”Hans regjering ble valgt med slagordet – ting kan bare bli bedre. Men for mange har ikke situasjonen blitt bedre.”  Blair har tatt mye av kritikken til etterretning, og signaliserer at Labour vil være langt mer radikale i sine sosiale reformer hvis de får tillit i en ny periode.

Grunnlaget for nye reformer er lagt gjennom finansminister Gordon Browns stramme styring og kontroll av Storbritannias økonomi. I følge Blair er grunnen til landets gode økonomi den klokskap og edruelighet Brown har vist, og at man nettopp har satset på å styrke og sikre økonomien før man bruker store summer på offentlige institusjoner. Argumentet til Labour har hele tiden vært at de økonomiske rammebetingelsene må være på plass før forbruket setter inn, og at økonomisk stabilitet er en forutsetning for å ha et visst politisk spillerom til å gjennomføre de lovede tiltak. Fellen Labour har gått i tidligere, er at de har brukt mer penger enn det som har vært forsvarlig. Denne gangen ønsker de å signalisere at det ikke bare er de Konservative som kan drive forsvarlig økonomisk politikk, men at også ”New” Labour nå er til å stole på i finanspolitikken. De viktigste indikatorene er i alle fall nå i Labours favør – Storbritannia har den laveste arbeidsløsheten på 25 år, de har den laveste inflasjonen på over 30 år og de har det laveste vedvarende rentenivået på nesten 40 år.

De siste meningsmålinger gir også grunnlag for optimisme og et godt resultat for Labour. Gjennomsnittet av seks målinger fra januar gir Labour et gjennomsnittlig forsprang på hele 17%, noe som er den samme marginen de hadde før valget i 1997. Omgjort til seter i underhuset, ville Labour økt sitt totale flertall fra de nåværende 172 til 229 parlamentsmedlemmer. Ingen opposisjon har noen gang tatt igjen et så stort forsprang på så kort tid. Men selv om få tror Labour taper valget, er det ingen som tror at Labour vil vinne med så stor margin som i 1997. Som Blair helt riktig påpekte i sin tale. ”Forrige gang stemte mange på oss for å bli kvitt de Konservative. Denne gangen ønsker vi å motivere folk på en annen måte. Vi må kjempe på vår egen måte, med vår egen politikk som utgangspunkt. Målet vårt er ikke bare å vinne fordi vi ikke er de Konservative, men fordi vi er et reformert og nytt Labour med klare politiske visjoner.”

Og skulle Labour vinne neste valg, blir både partiet og Blair historisk. Det blir i tilfellet første gang Labour vil få muligheten til å sitte to fulle perioder ved makten. Det virker som det i seg selv er verdt å kjempe for, selv om Blair gjentatte ganger har hevdet at makt i seg selv ikke er det som driver han, men snarere det mål partiet satt seg foran valget i 1997 – å sitte ved makten i to perioder. I Storbritannia er det også mulig å planlegge langsiktig da to-parti systemet åpner for flertallsregjeringer, og garanterer regjeringsmakt i minst fem år.

Den langsiktige politiske planen Labour har lagt opp til virker derfor både solid og fornuftig. Når man vet at majoriteten av det britiske folk velger på bakgrunn av landets økonomiske situasjon og prioriteringer i offentlig sektor, burde strategien med å sikre en god økonomi i løpet av første termin for dernest å forbedre offentlige institusjoner i den neste, være et vektig argument for opinionen. Dette vet Labour. De vet også at de Konservatives eneste sjanse til å minske ledelsen enten er å spille på kynisme og apati for å hindre at folk kommer til urnene, eller å spille ut populistiske saker som i beste fall gir kortsiktig politisk gevinst.

Som man forstår handler den britiske valgkampen foreløpig mest om Labour, og få politiske kommentatorer er opptatt av de Konservative og deres leder William Hague. I politiske sammenhenger kan nok mange se på Blair som arrogant, noe selvgod og kanskje til og med slesk. Men Hagues rykte er enda verre. Han ses på som tannløs, gutteaktig og helt klart uegnet til å bekle statsministerrollen. Dermed er Labours forsprang ikke bare et bevis på deres egen politiske suksess, men like mye et bevis på at de Konservative for øyeblikket er ute av stand til å styre landet. I de gjenstående månedene vil styrkeforholdet mellom de to store partiene avhenge mer av hva slags feiltrinn Labour gjør enn hva slags politiske gevinster de Konservative kan høste. Toryene bør kanskje innse at slaget allerede er tapt denne gangen, og konsentrere sin politiske innsats mer rundt langsiktige mål. Det gir større troverdighet i det britiske folk, og vil kanskje føre til større oppslutning ved neste korsvei - om fire eller fem år.

[Tilbake]

Siste publikasjoner

29.03.2017

Storbritannia kan gå i oppløsning
[Les mer]

NY BOK!



Se og kjøp boken her!
Jan Erik Mustad - Ragnhilds vei 3, 4633 Kristiansand, Norway - Tlf: 38 02 80 87 (priv), +47 47 91 30 10 (mob)
E-post: jan.e.mustad@uia.no

 Powered by Makeweb