Det mørke kontinent

Politisk sett lever enda Afrika opp til det gamle vesteuropeiske bildet av ”det mørke kontinent”. Det afrikanske kontinent er nå det eneste hvor demokratiet, i vår vestlige forståelse av begrepet, ikke har fått rotfeste.

Både Øst-Europa, Latin-Amerika og Asia har opplevd omfattende forandringer de siste tiår, mens Afrika, helt siden uavhengigheten, har stått på stedet hvil rent politisk. Mange spør seg hvorfor Afrika nå er det eneste kontinentet som ser ut til å være immunt mot demokrati og folkestyre. Er dette kun historisk betinget, eller der det også andre faktorer som hemmer framveksten av demokratiet? Både Latin-Amerika og Asia har vært kolonisert, men allikevel kommet lenger i demokratiseringen enn Afrika. Land i disse verdensdelene har klart seg bedre økonomisk enn afrikanske land, og dette ser ut til å ha helt klare sammenhenger med den politiske utviklingen. Hva skyldes dette misforholdet i demokratiets utvikling mellom Afrika og andre utviklingsland? Var Afrika så annerledes enn de andre kontinentene i den pre-europeiske perioden? Va koloniseringen annerledes? Eller er det rett og slett afrikanske land selv som har vært for lite flinke til å tilpasse seg demokratiet etter uavhengigheten?

Skal man gå denne problemstillingen nærmere etter i sømmene, må mange forhold tas i betraktning, og alle de historiske perioder undersøkes. Dette vil selvsag være umulig i en artikkel av dette format. Jeg velger derfor å se bort fra både førkoloni- og kolonihistorie, og setter søkelyset på det postkoloniale Afrika, hvor jeg tror hoveddelen av det afrikanske problem ligger.

De fleste samfunnsvitere og historikere ser i dag ut til å være skjønt enige om at Afrika ikke bare kan skylde på Europa for alle sine problemer. For majoriteten av de afrikanske land har det nå gått omtrent 30 år siden frigjøringen, og afrikanere flest ser til å lide mer i dag enn de gjorde under koloniveldet. Forskjellen mellom fattig og rik øker stadig, og de ressursene som finnes blir skjevere fordelt enn noen gang. Eliten har utviklet seg stadig mer på bekostning av massene, og utbyttingsforholdet har skiftet fra koloniherre/koloni under kolonitiden til rik/fattig i tiden etter. De få skor seg på de mange, og dette reflekterer hele kontinentets politiske mønster.

Det har vært gjort utallige forsøk på å overgi makt fra diktatorer til demokratisk valgte organer. Diktaursyklusen gjentar seg imidlertid stadig, og kaster mørkere og mørkere skygger over kontinentet. Land som Kenya, Zaire og Nigeria har alle statsoverhoder som er autoritære diktatorer. Alle tre lovte i sine respektive nyttårstaler at folket kunne forberede seg på snarlige demokratiske valg. President Moi i Kenya kunngjorde at han ønsket utenlandsk eksperthjelp til å utforme grunnloven. President Mobuto i Zaire forberedte landets politikere på snarlig valg, og proklamerte overgang til demokrati innen seks måneder. Det militære statsoverhodet i Nigeria, Sani Abacha, forkynte at det nå ikke ville vare lenge før hæren trakk seg ut av regjeringslokalene. På tross av disse løftene har ingen av landene til nå gjort seriøse forsøk på å avskaffe diktaturet. Det er heller ingen tegn som tyder på at de er i ferd med å tilpasse sine politiske styringsorganer til demokrati. Snarere tvert i mot. I Nigeria, for eksempel, ser hæren ut til å feste et strammere grep enn noen gang.

De tre landene illustrerer hele kontinentets, og selvsagt også diktaturets, problem, nemlig mangelen på vilje blant den styrende til å gi fra seg dine sine dominerende posisjoner. De fleste politikere har kommet til topps gjennom bekjentskaper og/eller økonomisk svindel. I sine ledende posisjoner fortsetter de uforstyrret å forsyne seg av landets finanser. Avsondret fra resten av folket nyter de en velstand de under ingen omstendigheter ønsker å gi opp. Derfor er det blitt en slags politisk gimmick å love overgang til demokrati. Folket manipuleres til å tro på et håp om forbedring, mens det som i virkeligheten skjer, er at løfte om demokrati blir et våpen for å holde massene under kontroll. I denne manipuleringen ligger kanskje én av forklaringene på den konstante undertrykkelsen. En annen forklaring er den økonomiske utbyttingen som gjør at folk flest har begrenset mulighet til å engasjere seg i politikk. De har mer enn nok med å dekke sine primærbehov. Dette er et forhold vi ikke har her i Vesten, og som derfor ofte blir undervurdert eller oversett når man funderer på hvorfor afrikanske folk ikke gjør opprør. Politikere i mange afrikanske land har fått folket dit de ønsket dem, på en armlengdes avstand, hvor de ikke har mulighet til å opponere. Problemet er at dette kan fortsette, så lenge de aldri har behov for å vinne velgerenes gunst, da demokratiske valg stort sett aldri forekommer.

Jeg våger altså å hevde at hovedgrunnen til Afrikas politiske tilbakeliggenhet primært ligger i den postkoloniale periode. En del diktatorer ser ut til å tro at de kan tro at de kan overlate makten til en demokratisk valgt regjering over natten, for så å ta makten tilbake etter et par uker hvis de er misfornøyde. De er tydeligvis av den oppfatning at overgangen til demokrati er en begivenhet, og innser ikke at det er en prosess som tar tid. Situasjonen i Øst-Europa skulle være illustrasjon god nok på at demokratisering ikke er noe som skjer over natten. Det er en forandring som formelt skal skje på det politiske nivå, men som så må videreføres til det samfunnsstrukturelle og det sosiale nivå. Hva må til for at dette kan skje i Afrika? Det bør allikevel nevnes at en del afrikanske land er på gli, og at noen har fått til demokratisering. Men flere land må til, dersom helhetsbildet av afrikansk politikk skal endres. Inntil det skjer, vil Afrika fremdeles være ”det mørke kontinent”, politisk sett.

[Tilbake]

Siste publikasjoner

29.03.2017

Storbritannia kan gå i oppløsning
[Les mer]

NY BOK!



Se og kjøp boken her!
Jan Erik Mustad - Ragnhilds vei 3, 4633 Kristiansand, Norway - Tlf: 38 02 80 87 (priv), +47 47 91 30 10 (mob)
E-post: jan.e.mustad@uia.no

 Powered by Makeweb