Dronningmoren - krumtappen i det britiske monarkiet

Dronningmoren – krumtappen i det britiske monarkiet - er gått bort. Den tidligere dronning Elizabeth ble 101 år gammel, og døde fredfullt i sin egen seng påskeaften. Monarkiet halter videre uten sin samlende skikkelse. I dag gravlegges hun ved siden av sin mann, Kong George VI.

 

Da nyheten om Dronningmorens bortgang ble kjent, avsluttet alle medlemmene av den britiske kongefamilien sine ferier. Familien – The House of Windsor-  skulle igjen samles i sorg etter nok et dødsfall. Dette bare kort tid etter at Dronningmorens datter, Prinsesse Margareth også døde, etter lang tids sykdom. Men denne gangen tar familien og nasjonen farvel med en tidligere dronning og dronningmor, som på en utsøkt måte har representert både familien Windsor og landet sitt.

Droningmoren, eller Lady Elizabeth Bowes-Lyon som er hennes opprinnelige navn, ble født i London i 1900, men flyttet som liten med sine foreldre til Glamis Castle i Skottland. Selv om hun ikke er av skotsk opprinnelse, anså hun seg selv for å være skotsk, og ble av mange kalt Den skotske dronningen. Hennes familiebånd var sterke, og hun viet helt til det siste det meste av sin tid til sine nærmeste. Hun var opptatt av kongefamiliens renommé, og har gjennom sitt lange liv kritisert flere av dets medlemmer for uakseptabel oppførsel. I den britiske opinionen har hun i flere tiår vært ansett som familiens overhode, og hatt en popularitetsstatus som langt overgår de andre. Dette har først og fremst sammenheng med måten hun har taklet familieproblemene på, og, ikke minst, måten hun viet sitt lange liv til monarkiets oppgaver.

Dronningmoren levde gjennom hele det tyvende århundre – et århundre preget av enorme sosiale, politiske og kulturelle endringer, ikke bare for Storbritannia, men for hele Europa. Hun opplevde det første flyet, at Titanic sank i 1912, og at moderne teknologi og dens utvikling ble til de grader misbrukt i to verdenkriger. Under andre verdenskrig ble hun et symbol på britens standhaftighet og utholdenhet da hun valgte å forbli i London under den tyske bombingen. Statsminister Winston Churchill uttrykte ved flere anledninger sin store beundring overfor dronningen, og sa hun representerte alt som var positivt med Storbritannia. Hun sto last og brast med sitt land og folk i kanskje den vanskeligste perioden i landets historie.

Men den største politiske forandringen dronningmoren opplevde, var helt klart endringene i det britiske imperiet. Fra å være et imperium, som i begynnelsen av 1920-årene dekket én fjerdedel av jorda, til å bli en ”ordinær” europeisk stat tidlig på 70-tallet, gjorde at monarkiets stilling ble vesentlig endret. Ingen taklet dette bedre enn droningmoren.

Det var aldri meningen at Elizabeth Bowes-Lyon skulle bli dronning. Hennes mann, som den gang het Prins Albert, var nr. 2 i tronarve-rekkefølgen etter sin bror, Prins Edward. Men omstendighetene ville ha det slik at Edward valgte å abdisere. Han lot plikt være plikt, og valgte å gifte seg med den fraskilte amerikanske kvinnen Wallis Simpson. Den største krisen for det britiske monarkiet var et faktum, og både Elizabeth og hennes prins var i begynnelsen avventende til situasjonen. Etter hvert tok Prins Albert og hertuginne Elizabeth likevel kallet, og ble kronet i Westminster Abbey i 1937 som Kong George VI og dronning Elizabeth. Monarkiet hadde fått et hardt slag for baugen, men dronning Elizabeth så det som sin fremste oppgave gjenreise tillitten til monarkiet som institusjon. Det klarte hun den gang, som hun har klart flere ganger også i senere tid.

Nå er imidlertid denne lederskikkelsen borte, og monarkiet halter videre uten sin høye beskytter. Spekulasjonene i britiske medier er allerede i gang om hva slags følger dette vil få – først for familien og så for monarkiets stilling i landet. Vil dette åpne opp for endringer i monarkiets struktur? – for eksempel at Dronning Elizabeth gir over tronen til Prins Charles, eller at prinsen overgir tronen til sønnen Prins William, slik at Charles kan gifte seg med sin venninne Camilla Parker-Bowles.

Foreløpig er det ingenting som tyder på umiddelbare endringer, eller at det britiske monarkiet vil komme inn i en konstitusjonell krise på grunn av dronningmorens død. Selv om hun var et betydelig medlem av familien, kom hennes død, i en alder av 101 år, selvsagt ikke som noen stor overraskelse. Familien var godt foreberedt, og hadde allerede i forkant gjort strukturelle endringer for å ta høyde for hennes bortgang. En 101 år gammel dames død kan neppe karakteriseres som en krise i seg selv.

Det samme omkvedet kommer likevel hver gang enkelthendelser rammer kongefamilien. Paradoksalt nok har de såkalte krisene for familien i moderne tid styrket opinionens kollektive oppfatning av monarkiet som styreform. Monarkiet kom styrket ut av Kong Edward VIIs abdisering i 1937, mye takket være dronningmoren og Kong George VI. Skillsmissene, krisene og Dianas død på 1990-tallet gjorde også at det ristet i monarkiets grunnvoller, men ved alle anledninger landet monarkiet som kollektiv trykt på bena. Enkeltmedlemmer av familien og enkelthendelser kan naturligvis være dårlig likt av folket, men har hittil aldri vært nok til å velte monarkiet. 

Men monarkiet må være gjenstand for forandringer fordi det i stor grad lever på folkets nåde. Det er folkets oppfatning og fortløpende definisjon av institusjonen som legger premissene for dens eksistens. Hadde det vært et folkekrav at monarkiet måtte avskaffes, ja da hadde ikke Storbritannia heller hatt det. Sorgen samt deltagelsen og engasjementet i forbindelse med tapet av dronningmoren, viser at mange har sterke følelser for monarkiet generelt og for dronningmoren spesielt.

Holdningene i det britiske folk ser derfor ut til å være todelte, eller i beste fall ambivalente. På den ene siden ønsker man å se opp til kongefamilien. De skal være representanter for en historisk tradisjon, de skal være symboler på en positiv nasjonalisme og de skal, i sin pomp og prakt, være noe folk kan identifisere seg med. Da menes ikke en identifisering med enkeltindivider, men en identifisering med det britiske de representerer. Derfor ser man ikke behovet for en ordinær alminneliggjøring av kongehuset. På den andre siden derimot, ønsker man at monarkiet skal være tilpasningsdyktig og forandre seg i takt med det moderne samfunnet. Det store pengeforbruket, enkelte medlemmers holdninger og moral, og deres liv i relativ luksus, er tidvis til stor forargelse for mange. Disse forskjellige holdningene ser ikke ut å være forenelige, noe som har gjort det vanskelig for monarkiet å endre seg. De vet simpelthen ikke hva de skal forandre seg til.

Spenningene i monarkiet har vært mange, og vil forsette å være der. Dagen i dag er likevel preget av landesorg. Britene sørger over tapet av et høyt elsket menneske som var svært populær i hele landet. I dag er derfor 101 ute, men ryktene om monarkiets snarlige død er sterkt overdrevet.

[Tilbake]

Siste publikasjoner

29.03.2017

Storbritannia kan gå i oppløsning
[Les mer]

NY BOK!



Se og kjøp boken her!
Jan Erik Mustad - Ragnhilds vei 3, 4633 Kristiansand, Norway - Tlf: 38 02 80 87 (priv), +47 47 91 30 10 (mob)
E-post: jan.e.mustad@uia.no

 Powered by Makeweb