Elizabeth den siste?

Elizabeth selv er utvilsomt det beste ved det britiske monarkiet. Vil institusjonen overleve henne?

Dronning Elizabeth har akkurat feiret sin 80-års dag. Hun er et populært statsoverhode både i Storbritannia og deler av det britiske samveldet, men populariteten er mer knyttet til henne som person enn til monarkiet som institusjon. Debatten raser om hva som kommer til å skje når Elizabeth dør. Vil monarkiet bestå med prins Charles som fremtidig konge eller vil det gradvis bli erstattet med et alternativt styresett? Det som synes sikkert er at debatten vil bli skarpere i kantene når dronningen dør, siden den nå handler for mye om henne som person.

Dronningen har vært formelt statsoverhode i hele 54 år. Hun arvet tronen fra sin far George V i 1952 da hun var på formelt besøk i Kenya. Hennes far måtte i 1936 ”overta” tronen da Edward VII valgte å abdisere. Edward prioriterte å fortsette sitt forhold til den fraskilte amerikanske kvinnen Wallis Simpson, og kunne dermed ikke være statsoverhode. Elizabeth derimot har et rent rulleblad. De fleste journalister i britisk presse kan ikke se at hun overhode har trødd feil, selv om den offisielle reaksjonen etter prinsesse Dianas død i 1997 førte til en del kritiske medierøster. Med dette er unntaket som bekrefter regelen, for dronningen har utvilsomt vært institusjonens klippe siden hun ble dronning. Hun har stått oppreist gjennom alle krisene hennes barn og deres familier har påført monarkiet, hun har holdt ut med sin manns (Prins Philip) mange dårlige etniske vitser og ikke minst med Prins Charles’ stadige innblandinger i politiske og offentlige affærer. Selv har hun knapt ytret en offentlig tanke.

Og det i seg selv er en bragd når en tenker på hva dronningen har opplevd. Hun har overlevd ti statsministere, vært vitne til avviklingen av det britiske imperiet, til den kalde krigen og den spenningen som var mellom øst og vest. Hun opplevde de harde 70-årene med streiker, lock-outs og andre industrielle og økonomiske problemer, hun satt ringside da Margaret Thatcher gjennomførte sin politiske ”revolusjon” på 80-tallet, og hun har fulgt nåværende statsminister Tony Blair i hans snart tiårige lange regjeringsperiode. Alt dette uten en partisk eller upassende kommentar. Nettopp det er mye av grunnen til hennes popularitet. Hun har forblitt tro mot sin rolle, og har innatt den posisjonen britene hele tiden har ønsket hun skulle ha: tilbaketrukket i sin verdighet.

Det er nemlig pliktfølelsen i forhold til sitt embete som har vært dronningens første prioritet. Denne pliktfølelsen overfor det forente kongerike og samveldet kombinert med en reservert stil i offentlige sammenhenger har gitt monarkiet mange støttespillere. Hennes tilbaketrukkethet har, kanskje paradoksalt nok, skapt en mystisk aura rundt henne som snarere har styrket enn svekket hennes posisjon. Denne mystikken skaper en ambivalens hos folk som gjør at man på én og samme tid både føler tiltrekning og kanskje litt avsky. Hun er en representant for en britisk overklasse livsstil med sine hunder, hester og mange slott. Hennes ”stiff upper lip” avslører en adelskvinne som er fjern fra vanlige mennesker og deres liv. Men her ligger også mye fasinasjonen ved dronningen. Hun er en representant for noe uoppnåelig og utenomjordisk som appellerer til folks fantasi og streben etter et bedre liv. Hun er på mange måter større enn livet selv, og dermed kan hun fortsette å være denne mytiske tilbaketrukne figuren som aldri gir intervjuer, og som dermed aldri byr på sin personlighet.

I sin posisjon kan hun gjerne være større enn livet selv, og som monark er hun antagelig større enn selve institusjonen. Og selv om debatten om monarkiets fremtid har forsterket seg i det siste tiåret, spesielt etter Dianas død, må den komme enda sterkere i årene som kommer. Meningsmålingene har gått opp og ned i takt med monarkiets skandaler og nådde bunnen i tiden etter Dianas tragiske ulykke i Paris. Nå ti er etter er populariteten økende, og det er ingenting som tilsier at dronningen har planer om å trekke seg tilbake. Alt tyder på at hun sitter i sitt embete til hun dør, og dermed ikke overlater rollen til Prins Charles, eller for den saks skyld sin sønnesønn Prins William. Og har hun arvet genene til sin mor kan det enda gå tjue år før Charles slipper til.

Så lenge Elizabeth sitter ved makten sliter republikanerne med å finne gode argumenter for a avskaffe institusjonen. Men de fyrer opp debatten med å si at denne diskusjonen må komme nå og ikke når hun en gang dør. Da er det for sent siden arverekken da vil gå sin gang. For de hevder, med rette, at de konstitusjonelle endringene som må komme som resultat av avskafning må eventuelt være på plass før Elizabeth dør. Storbritannia er et konstitusjonelt monarki med et parlamentarisk system som må justeres og tilpasses en ny konstitusjonell hverdag. Videre peker republikanerne på at kostnaden ved å opprettholde monarkiet er formidable og at hele prinsippet med å arve posisjoner er foreldet. De bruker ofte venstre-politiker Tony Benns velkjente sitat fra reiseverden, at det du ikke ønsker å høre når du sitter i et fly er følgende utsagn fra kapteinen: ”Vi har nådd vår marsjhøyde. Jeg er dog ikke utdannet pilot, men det gjør ingenting, for det var min far.”

Monarkistene på sin side sier landet trenger kontinuitet, og at et nasjonalt symbol er viktigere enn noen gang siden identitetsfølelser i Storbritannia mer og mer er knyttet til unionens nasjoner, Skottland, Wales, Nord-Irland og England. Dermed blir monarken sammen med unionsflagget, Union Jack (som for øvrig fyller 400 år i år), viktige symboler for unionsfølelsen og for den oppfatningen utenforstående har av Storbritannia. Selv om monarkiet ikke har noen reel makt, har det likevel en slags merkevare-makt for hvordan landet fremstår ute. Men det er like mye en merkevare for briter selv i forhold til hvordan de ønsker å fremstå, og om de ønsker å bli assosiert med dette styresettet.

Uansett hvilken side en er på i debatten, er der ingen tendenser i britisk politikk som tilsier at monarkiet blir avskaffet med det første. Ingen av de store partiene har dette som noe prioritert sak, og det vil det antagelig heller ikke bli så lenge Elizabeth fortsatt sitter der. Hvilken retning diskusjonen vil ta i årene som kommer er vanskelig å si, men alt tyder vel på at den vil bli mer intens og omfattende enn den har vært i de siste årene. Canada og Australia, hvor dronningen enda er statsoverhode, har signalisert at de ønsker endringer når Elizabeth dør. Endringene går selvsagt på å avskaffe den britiske monarken som statsoverhode og finne en annen nasjonal løsning.

Foreløpig står altså monarkiet sterkt på de britiske øyer. Som tidsskriftet The Economist skrev i én av sine senere utgaver: ”Revolusjonen er avlyst, i alle fall inntil videre.” Storbritannia var republikk mellom 1649 og 1660, og det blir nok enda lenge til de opplever det igjen.

[Tilbake]

Siste publikasjoner

29.03.2017

Storbritannia kan gå i oppløsning
[Les mer]

NY BOK!



Se og kjøp boken her!
Jan Erik Mustad - Ragnhilds vei 3, 4633 Kristiansand, Norway - Tlf: 38 02 80 87 (priv), +47 47 91 30 10 (mob)
E-post: jan.e.mustad@uia.no

 Powered by Makeweb