Historisk i Nord-Irland

Da Ian Paisley og Gerry Adams ble enige om og møtes, måtte tidsfristen for å stable på beina en provinsregjering vike.

Datoer har kommet og gått i Nord-Irland. Både unionister og nasjonalister har stort sett bort fra tidsfrister, siden disse i hovedsak har vært satt av de to regjeringene i Irland og Storbritannia. Mandag 26. mars var datoen britene og irene har operert med i forhold til å få provinsregjeringen på plass i Nord-Irland. Denne provinsregjeringen skal bestå av 10 medlemmer fra de fire største partiene i folkeforsamlingen. Valget til den nordirske folkeforsamlingen ble avholdt 7. mars, og postene i provinsregjeringen blir fordelt i forhold til hvordan partiene gjorde det i valget. Provinsregjeringen skal gjenspeile det politiske styrkeforholdet i forsamlingen.

Etter valget viste det seg at de største partiene fra forrige valg, Det demokratiske unionistpartiet (DUP) til Paisley og Sinn Fein (SF) til Adams, ble større på bekostning av de to tidligere sentrale partiene, Ulster unionistene (UUP) og Det sosialdemokratiske Labour (SDLP). De to sistnevnte var de viktigste i forhandlingene rundt Langfredagsavtalen fra 1998, men de har begge siden tusenårsskifte tapt terreng til de mer ytterliggående DUP og SF. Men provinsregjeringen skal ikke bare gjenspeile forsamlingen, den skal også sørge for at den ene parten ikke overstyrer den andre. Det skjedde nemlig forrige gang provinsen hadde selvstyre, mellom 1921 og 1972. Da hadde unionistene enerett på de viktige avgjørelsene, noe som første til at nasjonalistene ble diskriminert. For å unngå dette, må politiske beslutninger støttes av begge miljøer. Fordelingen i denne provinsregjeringen gir da det største partiet DUP 4 representanter, mens SF får 3, UUP 2 og SDLP 1. 

Tiden fra valget og frem til tidsfristen skulle brukes på flere måter. Partiene visste godt at 26. mars var en endelig dato, og at de politiske institusjonene, samt indre selvstyre, ville bli lagt på is til ubestemt tid, hvis ikke fristen ble overholdt. Samtidig skulle partiene diskutere veien videre internt og med hverandre, det skulle nomineres kandidater til provinsregjeringen og, ikke minst, et fremtidig samarbeid skulle forankres i partienes mange forgreninger. I motsetning til de fleste andre vestlige partier, har de to største partiene i Nord-Irland halvmilitære organisasjoner som gjennom problemperioden (1968-1997) har jobbet tett med de politiske partiene. Bak de politiske slagordene har en som oftest sett speilbilde av rifler og sprengstoff.

I denne runden var det dermed behov for tid til å få alle brikkene på plass. En så fort at tiden fra valget 7. til tidsfristen 26. mars kunne bli for knapp, og at partiene ville prøve å manøvrere seg ut av nok en tidsfrist satt av de to regjeringene. Den britiske nord-irlandminister Peter Hain var klar hele veien – dette var en absolutt tidsfrist som måtte overholdes. 26. mars var dagen folkeforsamlingen skulle få nominasjonene fra partiene og formelt utnevne provinsregjeringen. Selvstyret skulle igjen opprettes etter at Nord-Irland har vært mer eller mindre direkte styrt fra London siden 1999. Tidsfristen glapp igjen. Men denne gangen med Irland og Storbritannias fulle velsignelse.

Det er dermed ingenting historisk i at tidsfrister ignoreres. Men det som skjedde resten av mandagen er virkelig historisk. Det at Paisley og Adams var i samme rom, ved samme bord og holdt pressekonferanse sammen, var noe de største optimistene bare hadde håpet på. De to har aldri vært på talefot, men har derimot stått på hverandres dødsliste i flere tiår. I alle de motsetningene som har herjet provinsen i moderne tid, har Paisley og Adams alltid stått på hver sin ytterkant, uforenelige i sine standpunkter og uttalelser. De som knapt trodde det de så da David Trimble (UUP) og John Hume (SDLP) klarte å riste av seg historien og fremforhandle Langfredagsavtalen i 1998, må gni seg flere ganger i øynene nå. Dette var et scenario de færreste hadde trodd var mulig.

Og møtet mellom dem var historisk. Men det som var enda viktigere, og som gjorde at den irske- og britiske regjering lot fristen gå, var det at Adams og Paisley selv kom frem til en dato for selvstyre. Adams og Paisley var enige om at de for én gangs skyld skulle være enige om noe. Derfor annonserte de 8. mai som dagen da selvstyret skulle gjenopprettes. Alle tidligere datoer, forhandlinger og politiske sammensetninger i Nord-Irland er nemlig forhandlet frem ved ekstern hjelp. I tillegg til Storbritannia og Irland har representanter fra Canada, Finland og ikke minst USA vært involvert i Nord-Irland. Dette er den første datoen og fristen partiene i provinsen selv er blitt enige om, og det var en sjanse statsministerne Tony Blair og Bertie Ahern ikke kunne la gå fra seg. 

I beruselsen over at de to største partiene hadde møttes, hatt felles pressekonferanse og kommet frem til en felles dato, ble fristen 26. mars fort glemt. Som Blair sa på en pressekonferanse – ”det er dette vi har jobbet for i ti år” – at partiene skal forhandle direkte med hverandre, og ikke gjennom de to regjeringene i London og Dublin. Alle som uttalte seg på den historiske dagen, var fulle av lovord. Ord som ”gjennombrudd”, ”ny æra” og ”ny begynnelse” ble brukt for å beskrive øyeblikket.

Men spørsmålet i gledesrusen er, som så mange ganger tidligere, vil dette vare? Er det denne gang det skal lykkes å få til en varig politisk løsning for provinsen, slik en har sett indre selvstyre fungere i Wales og Skottland?

Det finnes enda mange skjær i sjøen, som motsetninger, hat og skepsis. Disse har vært der i generasjoner og vil ikke forsvinne med et pennestrøk. Men det symbolske som lå i det historiske møte mellom Adams og Paisley, vil få mange til å tenke gjennom situasjonen. I Nord-Irland betyr nemlig symbolikken mer for identiteten og tilhørigheten enn den kanskje gjør andre steder. Dermed er kanskje bilder og forestillinger viktigere enn det politiske rammeverket. Det faktum at Paisley og Adams selv har satt en dato for selvstyre, gjør tidsfristen vanskeligere å bryte. Bryter de sin egen tidsfrist, har de utspilt sin politiske rolle så vel som sin troverdighet. Da er ikke veien lang tilbake til London.

En hver spire til optimisme er viktig i Nord-Irlands korte og turbulente historie. Det slitte og noe utbrukte uttrykket ”dette-er-en-historisk-sjanse”, kan likevel få en ny betydning i provinsen. For denne historiske sjansen har de selv sagt når skal begynne. Det er forskjellen på denne og alle de andre ”historiske sjansene”. 

[Tilbake]

Siste publikasjoner

29.03.2017

Storbritannia kan gå i oppløsning
[Les mer]

NY BOK!



Se og kjøp boken her!
Jan Erik Mustad - Ragnhilds vei 3, 4633 Kristiansand, Norway - Tlf: 38 02 80 87 (priv), +47 47 91 30 10 (mob)
E-post: jan.e.mustad@uia.no

 Powered by Makeweb