imperiet som slo tilbake

Det er i disse dager 20 år siden Falklandskrigen. Falklandsøyene i det sørlige  Atlanterhavet, som hadde vært under britisk herredømme i 150 år, ble 2. april 1982 helt uten forvarsel invadert av Argentina. Landets militærjunta mente Las Malvinas, som øyene kalles på spansk, opprinnelig tilhørte Argentina, og mente militær invasjon var politisk smartere enn diplomati. Argentinas nasjonale stolthet sto på spill, og presidenten, General Leopold Galtieri, så sitt snitt til å styrke sin vaklende stilling i hjemlandet. Militærjuntaen sto nemlig for fall, og med dalende økonomi og mye uro, var det nødvendig for Galtieri å foreta seg noe for å holde på makten. Taktikken ble dermed en kjapp og effektiv invasjon av Falklandsøyene for å få bort oppmerksomheten fra innenrikspolitiske problemer. Samtidig kalkulerte Galtieri med at den daværende britiske statsminister Margaret Thatcher og hennes konservative regjering, som også hadde sitt å stri med hjemme, ikke ville risikere et militært eventyr i fjerne farvann. Du verden så feil den argentinske generalen tok.

For selv om majoriteten av britene aldri hadde hørt om øyene, og aller mindre visste at øyene var britisk koloni, hadde ikke Thatcher tenkt å sitte med hendene i fanget. Allerede dagen etter invasjonen ble underhuset samlet, og Thatcher mente at øyenes 1800 britiske innbyggere hadde krav på beskyttelse fra Storbritannia. Hennes holdning var krystallklar – øyene måtte tas tilbake, koste hva det koste ville. Men hennes militære rådgivere, inkludert forsvarsminister John Nott, var svært skeptiske til en militæroperasjon så langt borte. De britiske styrkene var ikke trent for slike oppdrag, og forsvarsministeren hevdet at hvis først øyene var tatt, ville de bli umulige å ta tilbake. Thatcher derimot trosset alle gode råd, og bestemte seg for å gå i væpnet konflikt med Argentina.

Den gamle storheten og kolonimakten begynte fort å rasle med sablene. Thatcher ville ikke la seg pelle på pesen, og ønsket å vise verden at Storbritannia ikke kunne la seg provosere av en søramerikansk militærmakt. Den største britiske avisen, tabloidavisen The Sun, skrev i fete typer på forsiden ”The Empire Strikes back”, og slo dermed an tonen for hva som skulle komme. Britene så seg tilbake i historien, klappet seg på brystet, og var fornøyd med at Thatcher var i ferd med å gi dem deres nasjonale stolthet tilbake. Etter imperiets fall, var det få internasjonale begivenheter som hadde styrket landets moral og nasjonalisme. Den britiske krigsmaskinen, som til sammen telte ca 100 skip og 27,000 mann, satte kurs for Falklandsøyene 5. april. Hvis argentinske Galtieri gamblet med sin politiske karriere med å invadere øyene, kan man i høyeste grad si at Thatcher satte hele sin politiske karriere på spill med å prøve å ta de tilbake. Hadde krigen endt på en annen måte enn den gjorde, er det mye som taler for at det også hadde vært slutten for Thatcher.

Så det høye politiske spillet var nødvendig. Dårlige tider på hjemmebane gjorde at invasjonen av Falklandsøyene i ettertid ble sett på som en gave ovenfra. Landet var i begynnelsen av 1980-årene i en dårlig økonomisk forfatning. Thatcher og hennes regjering gjennomførte drastiske kutt i offentlig sektor, det var økende arbeidsledighet, og de svakeste gruppene i samfunnet ble hardt rammet. Det var demonstrasjoner, raseopptøyer og generell mistrivsel i de største britiske byene, hvor den nasjonale nedgangen var mest merkbar. Den konservative regjeringen ga skattelette til de rike, og økte dermed forskjellene, samtidig som det britiske pundet var så svakt at regjeringen hadde lite spillerom. Men Thatcher sto på sitt. Hun var lite pragmatisk, og ønsket å gjennomføre sin ideologiske revolusjon for en hver pris.

Den britiske opinion var lite begeistret for den rådende politikken. Verken det konservative partiet eller Thatcher var særlig populære i forkant av Falklandskrigen. På en partimeningsmåling var partiet kun det tredje største, og Thatcher ble, kanskje noe overraskende, utpekt til den minst populære statsministeren i hele det tyvende århundre. Men dette var altså før krigen med Argentina. Etter konflikten så alt annerledes ut.

Som man forstår, ble krigen et vendepunkt for Thatcher og hennes regjering. Under konflikten gikk meningsmålingene den rette veien både for henne og partiet. Flere og flere som tidligere hadde vært kritiske til væpnet konflikt, støttet etter hvert Thatchers kamp for å gjenvinne øyene. Meningsmålingene gikk fra 60% støtte den første måneden til 84% støtte to dager før Argentina overga seg 15. juni. Tendensen i folket hadde snudd, og et klart flertall rangerte nå Thatcher som den mest populære statsministeren i det tyvende århundre. I løpet av et halvt år hadde hun klatret fra bunn til topp på denne listen, og det konservative partiet hadde plutselig 20% forsprang på Labour i meningsmålingene. Thatcher ble hyllet som nasjonalhelt, og hun fikk stående applaus i underhuset da hun beskjedent annonserte at Argentina hadde overgitt seg.    

Thatchers høye spill ga henne full politisk uttelling. Seieren, og den påfølgende politiske populariteten, dannet grunnlaget for den revolusjonen som fant sted på slutten av 80-tallet. Thatcherismen eller Thatcher-revolusjonen kom som et resultat av den såkalte falklandskeffekten, og gjorde Thatcher til de konservatives sikreste statsministerkort. Allerede i 1983, snaut året etter seieren, utnyttet hun sin enorme popularitet og skrev ut nyvalg. Denne seieren vant hun også, og ble returnert til underhuset med et betydelig større flertall enn hun hadde fra før. 

Selv om krigen kan karakteriseres som en militær, politisk og, ikke minst,  prestisjemessig suksess, var tapene av de omtrent 200 menneskelivene det tyngste å bære. Mange familier hadde sent sine kjære i krig, og det satte sine spor. Kostnadene for krigen var også høye. De ble i 1986 estimert til omlag 3 milliarder pund – i følge kritikerne, en for høy pris å betale for å beskytte 1800 innbyggere. Thatcher derimot avfeide all kritikk og sa: ”Det koster å være politisk prinsipiell”. 

Falklandskrigen er en konflikt som enda lever i det britiske folk., spesielt fordi den er så sterkt knyttet til tiårets konservative politikk. Den viste også, i alle fall for britene selv, at Storbritannia enda var en stormakt som med stolthet forsvarte sine områder fra kolonitiden. Men konflikten lever også i det argentinske folk, dog med et noe annet fortegn. Landets politiske overhode uttalte noe bittert i forbindelse med den argentinske 20-års markeringen at Las Malvinas enda tilhører Argentina. Spørsmålet er om øyenes innbyggere må belage seg enda en argentinsk militær invasjon. Det siste er vel heller tvilsomt, ettersom imperiet enda kan slå tilbake.

[Tilbake]

Siste publikasjoner

29.03.2017

Storbritannia kan gå i oppløsning
[Les mer]

NY BOK!



Se og kjøp boken her!
Jan Erik Mustad - Ragnhilds vei 3, 4633 Kristiansand, Norway - Tlf: 38 02 80 87 (priv), +47 47 91 30 10 (mob)
E-post: jan.e.mustad@uia.no

 Powered by Makeweb