Indre selvstyre for Skottland og Wales?

Ellevte og fjortende september er viktige datoer for den britiske unionen. Da skal nemlig Skottland og Wales avholde folkeavstemninger om hvorvidt de to nasjonene ønsker indre selvstyre eller ikke. Folket skal bestemme om de ønsker å opprettholde dagens forbindelser og tette forhold til regjeringen i London, eller om ønsker egne selvstyrte parlament i Edinburgh (Skottland) og Cardiff (Wales). Og det er ikke første gang de to nasjonene stemmer om større innflytelse over sin egen fremtid. Sist gang, i 1979, var hverken Wales eller Skottland interessert i å styre seg selv. Eller rettere sagt; i Skottland var det et lite flertall som stemte for opprettelsen av et eget parlament. Men med en fremmøteprosent på kun 33%, mente regjeirngen den gang at dette ikke var tilstrekkelig for å få indre selvstyre. Denne gangen er det derimot flere som tror på større fremmøte, og ikke minst, flertall for selvstyre. Demed er det mye som tyder på at Labour Tony Blairs ønkse om maktdesentralisering nå kan bli gjennomført, og at Skottland og Wales endelig kan få mer makt over egne politiske saker.

For den politiske situasjonen er vesentlig endret siden 1979, da forrige folkemning ble holdt. 1979 var året da Margaret Thatcher og de Konservative begynte sin regjeringstid. De Konservtaive ønsket gjennom hele sin regjeringstid å beholde makten i London, og ikke dele opp unionen. De har gang på gang snakket varmst om unionstanken, og hardnakket hevdet at et ”oppdelt” Storbritannia vil svekke sin posisjon i internasjonale fora. De er åpenbart redde for at regjeringen skal miste styringen med Skottland og Wales hvis enkelte maktfunksjoner skal flyttes ut av hovedstaden. Men når det gjelder Nord-Irland, har de Konservative gått imot sitt prinsipp om å holde fast på unionen. John Major hevdet flere ganger i vårens valgkamp at hvis et selvstyrt nordirsk parlament kunne bidra til å løse konflikten i regionen, ville den daværende konservative regjeringen ha støttet st slikt forslag. Partiet var altså rede til å la folk i Nord-Irland få være med å bestemme sin egen fremtid, men ikke i Wales og Skottland. Derfor har man heller ikke avholdt folkeavstemninger om indre selvstyre i disse nasjonene i den konservative regjeringsperioden fra 1979-1997.

Men Labour og Tony Blairs holdning er en annen. Og med det store flertallet Blair fikk etter valget 1 mai, vil det være en smal sak for regjeringen å vedta nye selvstyrelover, hvis da flertallet i folkeavstemningen sier ja. Og meningsmålingene er overveldene positive for Skottland, mens waliserne har vært noe mer lunkne. Derfor har regjeringen satt inn atskillige større ressurser i Wales enn i Skottland i et håp om å få folk til urnene. Labour har lenge hatt maktdesentralisering på sin politiske agenda, og mener at skottene og waliserne er best skikket til selv å håndtere egne anliggender. Ikke bare ville det lette trykket i Westminster, det ville også være byråkratisk og økonomisk lønnsomt for nasjonene selv.

Og det er antagelig mange grunner til at Skottland er mer rede til å stemme for opprettelsen av eget parlament enn Wales. Najonalfølelsen i Skottland er kanskje sterkere enn på lenge, mens den i Wales har vært på retur de siste ti årene. Den politiske nasjonalfølelsen i de to nasjonene har sterk tilknytning til de to nasjonalistpartiene; The Scottish National Party i Skottland og Plaid Cymru i Wales. Og populariteten til de to er for øyeblikket svært forskjellig. Mens Palid Cymru strever med å få oppslutning, spesielt i byene, har de skotske nasjonalistene hatt et stort oppsving de siste 10-15 årene. Det skotske nasjonalistpartiet som ble stiftet i 1928, har helt siden begynnelsen fremmet skotsk uavhengighet, og mange mener indre selvstyre i alle fall er ett skritt i riktig retning.

Og hvis de to nasjonene nå sier ja til egne parlament, vil de ha følgende sammensetning rettigheter; i Edinburgh vil en skotsk nasjonalforsamling bestå av 129 medlemmer fra alle landets regioner. Medlemmene vil bli valgt fra Skottlands partier etter et valgsystem som er en blanding av simpelt flertall (som er det som praktiseres ved britiske parlamentsvalg) og forholdstallsvalg. Parlamentet vil få ansvar for interne politiske saker, håndtere det såkalte skottlandbudsjettet, og ikke misnt, utøve en bregrenset lovgivningsmakt. Økonomisk har parlamentet muligheten til å innkreve noe skatter, mens kjerneomraåder som som helse, utdanning, lov og orden, transport, industri og jordbruk, miljø samt kunst og kultur skal dekkes av hovedbudsjettet som parlamentet får tildelt fra London.

Mye av det samme gjelder for Wales, men med to viktige unntak. Det ene er at forsamlingen i Cardiff bare vil bestå av 40 medlemmer, valgt noenlunde på samme måte som i Skottland. Det andre er at den walisiske forsamlingen ikke har noen skatteinnkrevingsrett, og dermed ingen lovgivningsmakt. Dermed blir selvsagt dens makt mer begrenset enn det skotske. Og det er selvsagt i lys av dette at mange walisere ikke helt ser det store behovet for en egen folkeforsamling, og at regjeirngen har satt inn ekstra ressurser for å overbevise dem om at det vil bli en forskjell.

Hvis de to nasjonene nå velger å stemme for opprettelsen av egne parlament, vil det bli en historisk avgjørelse; Skottland og Wales har vært med i unionen siden henholdsvis 1707 og 1536. Men parlamentene vil likevel ikke være de første i den britiske unionen. Først ute var nemlig Nord-Irland som hadde indre selvstyre fra 1921-1972.

[Tilbake]

Siste publikasjoner

29.03.2017

Storbritannia kan gå i oppløsning
[Les mer]

NY BOK!



Se og kjøp boken her!
Jan Erik Mustad - Ragnhilds vei 3, 4633 Kristiansand, Norway - Tlf: 38 02 80 87 (priv), +47 47 91 30 10 (mob)
E-post: jan.e.mustad@uia.no

 Powered by Makeweb