Kampen om det konservative partiet

Lederkampen i det Konservative partiet i Storbritannia går nå inn i sin siste og avgjørende fase. Etter at storfavoritten Michael Portillo ble slått ut i forrige runde, står det igjen to kandidater som kjemper om å overta jobben til avtroppende partileder William Hague. De to er tidligere finansminister Kenneth Clarke og det noe ubeskrevne bladet Iain Duncan-Smith. Det hele avgjøres 12. september, for da skal partiets 330,000 medlemmer avgi sin stemme. Utfallet er ikke bare viktig for det Konservative partiet, men for hele tyngdepunktet i britisk politikk. Vinner Clarke vil den fremtidige politiske kampen utspilles i det politiske sentrum, mens hele den politiske sfæren vil bli trukket radikalt mot høyre hvis Duncan-Smith skulle vinne. Derfor følges lederkampen nøye både av Labour og av Liberaldemokratene.

Etter at de Konservative og William Hague gikk på et smertefullt valgnederlag i det britiske parlamentsvalget 7. juli, ble presset mot Hague for stort. De Konservative er vant til å ha regjeringsmakt - de er faktisk det partiet i vest-europeisk politikk som hadde flest år i regjeringsposisjon i løpet av hele det 20. århundre. Med to valgnederlag bak seg, begynner derfor uroen å bre seg i konservative rekker, og alt settes inn på å komme tilbake i posisjon så fort som mulig. Tidligere statsminister John Major trakk seg etter nederlaget i 1997, og i år måtte altså Hague, i en alder av 40 år, ta sin hatt å gå. Men spørsmålet er om noen av de to gjenværende lederkandidatene i det hele tatt vil kunne utfordre Labour og statsminister Tony Blair ved neste korsvei. De to kandidatene er nemlig representanter for hver sin fløy i det sterkt splittede partiet; Clarke er eurotilhenger og ønsker at Storbritannia skal ha en mer aktiv europapolitikk, mens Duncan-Smith er sterk motstander av europasamarbeidet, og ønsker så lite EU-tilpassning som mulig.

Kenneth Clarke er en moderat konservativ som er svært populær både blant egne partifeller og i politiske sirkler generelt. Han er en gledespreder og livsnyter med sans for god mat og godt drikke. Sigaren og allværsjakken er hans varemerker, og han er en meget veltalende politiker som åpenbart vil kunne gi Blair hard kamp i underhuset. Clarke har innehatt en rekke tunge ministerposter helt fra Margareth Thatcher kom til makten i 1979 og frem til Majors nederlag i 1997. Politisk tilhører han sentrum-høyre fløyen i partiet, og er best kjent som den av de konservative som ønsker  Storbritannia inn i eurosamarbeidet. Men hans ”inkluderende konservativisme” omhandler mer enn Europa. Han uttalte nylig at han trodde folk var mer opptatt av offentlige tjenester enn skattelette og Europa.

Iain Duncan-Smith er den ukjente av de to kandidatene. Han ble parlamentsmedlem i 1992, og har ingen ministeriell erfaring. Han er blitt karakterisert som en kjedelig politiker – en tørrpinne som ikke har de rette talegavene til å utfordre Blair. Duncan-Smith er en mørkeblå tory som har tatt opp arven etter Thatcher. Han er monetarist, for dødsstraff og en av partiets sterkeste euroskeptikere. Han har utdannelse og karriere fra det militæret, og står for tradisjonelle konservative familieverdier. Skulle Duncan-Smith vinne lederkampen vil han utvilsomt trekke partiet ganske langt mot høyre. Dette vil svekke Storbritannias plass i Europa, men samtidig styrke det anglo-amerikanske forholdet. Derfor er Duncan-Smith åpenbart president George Bush sin kandidat.

Som man forstår av disse korte karakteristikkene, er striden om lederstolen i det Konservative partiet en kamp om partiets sjel. Men det er også en kamp om hva slags verdier som skal danne grunnlaget for partiets kamp for å gjenvinne den politiske makten i Storbritannia. Skal den mørkeblå post-Thatcheriske tradisjonen til Duncan-Smith danne dette grunnlaget? - eller er den mer moderate ”one-nation-toryism” til Clarke den oppskriften som skal til for å frata Labour den suverene posisjonen de for øyeblikket har?

Det er verdt å merke seg at ingen av de to nevnte tradisjonene representerer noe særlig nytt innen politisk konservativ tenkning. Partiet ser bakover til sine storhetsperioder for å prøve å finne formelen som igjen skal gi dem suksess. Faren er at begge kandidatene i for stor grad definerer sitt politiske ståsted og sin politiske identitet ut i fra gamle idealer. Skal Labour utfordres på kort sikt, må det nytenkning til, og toryene må gå mer i takt med folket. Selv om det er partimedlemmene som velger ny leder, er det folket som velger hvilket parti som skal styre landet. Med de to gjenstående kandidatene har altså partiet havnet i en situasjon hvor de kan risikere å fiendtliggjøre store deler av eget parti, og i tillegg gjøre partiet uvelgbart for store deler av befolkningen. Dette ble under den korte valgkampen påpekt av Portillo, som omtalte seg selv som den samlende kandidaten. Han understrekte behovet for forandring og reform, og mente en mer pragmatisk tilnærming til konservativ politikk måtte til. Men partiet er tydeligvis ikke klar for dette enda – ei heller er de klar for en partileder som åpent har innrømmet et homoseksuelt eventyr i sin studietid.  

Det partimedlemmene må ha i mente når de bestemmer seg i midten av neste måned er; hvem av de to har størst mulighet til å samle partiet, for så å utfordre Labour. Det betyr at den nye lederen ikke bare kan velges med tanke på det Konservative partiet som sådan, men at man faktisk også må ta hensyn til hvilken retning Labour beveger seg i. For det er slik et to-parti system fungerer – det ene partiets eksistens og popularitet avhenger mye av opposisjonspartiets ståsted. Derfor vil også Labours fremtidige retning påvirkes av utfallet. Men det er antagelig det tredje partiet – Liberaldemokratene – som er mest spent på resultatet.

Vinner Duncan-Smith, og drar partiet med seg mot høyre, åpner det muligheten for Liberaldemokratene til å ta en større andel av sentrumsvelgerne. Vinner derimot Clarke, vil alle   de tre store partiene kjempe i sentrum.

Og skal man dømme etter de to siste parlamentsvalgene, er det nettopp her kampen om stemmene utspiller seg. I sin moderniseringsprosess tidlig på 90-tallet beveget Labour seg fra å være sosialistisk venstrevridd parti til å bli et sosialdemokratisk sentrum-venstre parti. Det ga suksess. Nå må toryene gjøre det samme. Ved å være et sentrum-høyre parti, har de muligheten til å ta tilbake noen av de middelklassestemmene de mistet mellom 1992 og 1997, og som de heller ikke klarte å kapre i år. Men før de kommer dit må de velge Clarke til ny leder. Han må samle partiet - han må igjen gjøre partiet valgbart for denne økende middelklassegruppen – han må vise folket at han er en verdig statsministerkandidat. Dette er mange ting på én gang. Spørsmålet er om det er mulig.

[Tilbake]

Siste publikasjoner

29.03.2017

Storbritannia kan gå i oppløsning
[Les mer]

NY BOK!



Se og kjøp boken her!
Jan Erik Mustad - Ragnhilds vei 3, 4633 Kristiansand, Norway - Tlf: 38 02 80 87 (priv), +47 47 91 30 10 (mob)
E-post: jan.e.mustad@uia.no

 Powered by Makeweb