Kampen om makten

Labours årlige partikonferanse er over. Hutton-høringene er over. Men Tony Blairs tid som partileder og statsminister er definitivt ikke over – enda.

Statsminister Tony Blair viste nok en gang at han er på sitt beste når han står med ryggen mot veggen. Klemt opp i et hjørne både fra sitt eget parti, fra den britiske opinionen og fra mange statsledere ellers i Europa, leverte Blair en av sine beste taler noen sinne på partiets landsmøte i Bournemouth. Mange politiske kommentatorer vurderer talen til en mest minneverdige i Labours historie. Spørsmålet er likevel hvordan Blair kan bære dette videre. Kampen om makten er en kamp om den politiske narrativen, og det er denne Blair må jobbe med frem til neste parlamentsvalg som antagelig kommer våren 2005.

Hele landsmøte ble preget av de mange motsetningene som nå herjer partiet. Det har lenge vært fokusert på forskjellene mellom Blair og hans finansminister Gordon Brown. Brown som er den tradisjonelle Labour-mannen med sine politiske verdier godt plantet nokså midt i partiet mens Blair, som er hovedmannen bak partiets modernisering, ligger lenger mot det politiske sentrum. Men det som denne gang til og med overskygget forholdet mellom Brown og Blair, var uenighetene rundt Irak-krigen. De fleste panel, samtaler og diskusjoner handlet på en eller annen måte om Irak. Og Blair tok også tyren ved hornene i talen sin.

Som han klart understreket i talen – han kunne godt forstå folks bekymringer rundt Irak, og at det også var mange i partiet som var skeptiske til invasjonen. Men han la videre til at han ikke hadde noen som helst anger over det han hadde gjort. ”Slike handlinger er alltid et spørsmål om dømmekraft”, sa Blair  med klare referanser til de i partiet som har trukket denne i tvil. Og Blair parerte på mange måter kritikerne på en overbevisende måte – i alle fall så overbevisende at det ikke ser ut til at partiet på noen måte er interessert i å straffe sin leder på grunn av krigen.

For landsmøte ble en slags kulminasjon på et annus hoorblis for Blair. Irak-spørsmålet har naturlig nok dominert agendaen, og har ført til at det meste av politisk fokus har vært på utenrikspolitikk. Regjeringen har ikke bare fått kritikk for sin Irak-linje, men like fullt for å neglisjere viktige innenrikspolitiske spørsmål. De to sakene som har vært mest kritisert i løpet av året, og som har fått mest negativ oppmerksomhet er del-privatiseringen av sykehusene (foundation hospitals) og ekstra universitetsbetalinger for studenter. Sakene har vært presentert på en slik måte at de har møtt uventet stor motstand. Landsmøte ga også Blair et svidende nederlag da de stemte over sykehussaken. I kjølvannet av krigen kom også Kelly-saken feiende inn som en sur og kald vind over regjeringen.  Hutton-høringene, som kom som et resultat av spesialrådgiver David Kellys selvmord, satte regjeringen i et svært dårlig lys, og avslørte et betent forhold mellom regjeringen og BBC. I tillegg har de avslørt svikt i politiske rutiner både ved statsministerens kontor og i forsvarsdepartementet.

Men hele partiet vet at Blair er historiens mest suksessrike Labour-leder. Ingen leder i partiets 103 år lange historie har hatt makten lenger enn han, og han har ført partiet til to brakseire – i 1997 og 2001. Signalet var at landsmøte ønsker å stå bak sin leder i denne vanskelige stunden.

Labour er nå halvveis inne i sin andre periode som regjeringsparti. Historisk er det på dette tidspunktet det ofte begynner å bli kritisk for statsministerne, og at partiorganisasjonene begynner å merke presset med å sitte ved makten. De tre største partiene i Storbritannia – de Konservative, Liberaldemokratene og Labour – er alle store partimaskiner som huser medlemmer med både verdimessige og ideologiske forskjeller, og det er vanlig at disse kommer til overflaten når misnøyen begynner å bre seg. Hvem husker ikke den interne motstanden mot Margaret Thatcher som gjorde at hun måtte trekke seg i 1990, og også hvordan det Konservative partiet rev seg selv i filler i løpet av 1990-tallet.

En del av de samme symptomene er nå i ferd med å ramme Labour, og selv om Blair og hans nærmeste ser dette, er ikke utviklingen så lett å stoppe når den først er begynt. Labour tapte akkurat sitt første suppleringsvalg (Brent East) siden de kom til makten i 1997. Motsetningene er synligere nå enn de har vært, og misnøyen men Blair vokser. Blair uttalte i den nevnte talen at han ikke er i besittelse av noen revers gir, og at han nå vil se frem over for å konsentrere seg om det som kommer. Men Blair går fortere fremover enn det partiet ønsker, og heri ligger noe av Labours problem – lederen er mer progressiv enn partiet.

Derfor er Blair-regjeringens store utfordring å finne balansen mellom en progressiv partipolitikk og en politikk som ikke i ytterligere grad fiendtliggjør partiorganisasjonen. Med andre ord, det gjelder å holde partiet samlet frem til neste parlamentsvalg. For som han også sa i sin tale: ”Hvis vi ikke står samlet, lusker de gamle toryene rundt hjørnet.” Slik fungerer nemlig det britiske to-parti systemet. Når det ene partiet sliter seiler det andre oppover på meningsmålingene. Dette er også tilfellet nå, selv de Konservative har gjort svært lite for å fortjene det.  

Blair har dermed brukt for alle sine gode strategiske og politiske egenskaper. Han har vist tidligere at han har evnen til å komme tilbake når han er presset. Nå gjelder det nok mer enn noen gang. Han vet at Brown er mer populær enn han i partiet. Det har han alltid vært, helt siden den berømte pakten mellom de to fra 1994 som åpnet for at Blair skulle blir partileder og at Brown skulle bli nummer to med full kontroll over den sosiale og økonomiske politikken. Han vet også at partiet aldri vil skyve han til side så lenge han fortsetter å vinne valg for Labour. En meningsmåling blant partimedlemmene viste at en klar majoritet heller ville være i posisjon med Blair som leder enn i opposisjon med Brown som leder.

Så lenge partimedlemmene forstår at Blair tiltrekker seg en rekke stemmer som Brown aldri ville fått – spesielt fra en middelklasse som under normale Labour-forhold ville stemt konservativt – sitter han relativt trygt. Derfor var talen et middel for å formidle til partiet – ”at nå må vi stå samlet. Vi er langt nede på meningsmålingene. Vi må opp.” Talen inneholdt den vanlige politiske retorikken, men i mye mindre grad enn tidligere. Innholdet var denne gangen mer sentralt, og det ble pekt på en rekke områder hvor regjeringen må sette inn støtet. Helse, kriminalitet, asyl- og innvandringspolitikk, utdanning og transport var noe av det som ble nevnt. Bevisstheten rundt disse skal skapes gjennom å konsultere folket, og sammen med folket skal Labour fornye både seg selv og sin politiske tilnærming til de nevnte områdene. Slik skal kampen om makten vinnes.

Men en kan alltid spørre seg om dette er en utfordring Blair og han regjering vil klare. Eller har han, som en del kritikere nå allerede antyder, begynt på utforbakken. Er han blitt en belastning med sine ”Thatcheraktige” vendinger som – ”jeg kan bare gå en vei, jeg har ingen revers gir”? Det er åpenbart for tidlig å si for Blairs vedkommende, men det er hevet over en hver tvil at det finnes likhetstrekk mellom Blair og Thatcher på dette området. Å holde på makten på en for krampeaktig måte kan føre til at du selv til slutt blir fanget i ditt eget nett. Tiden vil vise om han klarer å komme seg opp på meningsmålingene og nok en gang gå seirende ut av et parlamentsvalg, eller om nedoverbakken blir så bratt at han må fanges inn av sitt eget nett.

[Tilbake]

Siste publikasjoner

29.03.2017

Storbritannia kan gå i oppløsning
[Les mer]

NY BOK!



Se og kjøp boken her!
Jan Erik Mustad - Ragnhilds vei 3, 4633 Kristiansand, Norway - Tlf: 38 02 80 87 (priv), +47 47 91 30 10 (mob)
E-post: jan.e.mustad@uia.no

 Powered by Makeweb