Kampen om sannheten

Politikk er en evig kamp om å presentere den riktige sannhet. Statsminister Tony Blair er i ferd med å miste troverdighet og tillitt i den britiske opinionen. Ingen vet lenger om Blair forteller sannheten.

I forbindelse med den pågående høringen i Kelly-saken, vandrer demonstranter rundt utenfor høringslokalet med plakater pålydende: B. Liar. Statsminister Tony Blair ber likevel om å bli trodd, både når det gjelder bakgrunnen for Irak-krigen og i Kelly-saken. Men opinionen tviler. Etter hvert som høringene skrider frem, kommer den ene overraskende informasjonen etter den andre. Foreløpig ser Blair ut til å gå i sitt eget sannhetsnett. Men vil han klare å gjenreise tillitt i opinionen frem mot neste parlamentsvalg?

I politikken handler det om å presentere alternative sannheter. Det er politikeres jobb å til en hver tid overbevise folk om at deres samfunnssyn er det riktige og at de selv, i neste omgang, sitter med resepten på hvordan dette ”riktige” samfunnet skal bygges opp. Men det er ikke nok å bare overbevise folket. En må selv være overbevist, både moralsk og etisk, om at synspunktene en formidler er de riktige og til det beste for folk. Først da blir politikere troverdige i forhold til egen sak og egen overbevisning.

Det heter at i krig og kjærlighet er alt tillatt. Men politikken kommer ikke så langt etter. I maktens korridorer brukes ofte skitne knep, og spillet følger ikke alltid regelboka. Uansett hvor sober og nøktern en er i utgangspunktet, kan en fort falle for fristelsen til å bruke såkalte Machiavelliske grep – etter den italienske embetsmannen Niccolo Machiavelli som på 1500-tallet brukte kyniske og tøffe metoder for å få makt - for enten å nå opp eller komme seg frem. Problemet er at hvis dette spillet først begynner, er det ikke så lett å kontrollere dets utvikling. En blir fort fanget i et nett av egoisme, hvor faren for å bli blendet av egen fortreffelighet i høy grad er tilstede. Nettet snører seg rundt en, og til slutt blir edderkoppen fanget i sitt eget nett.

Da Blair kom til makten i 1997, varslet han endringer i forholdet mellom politikere og folket. Han ønsket å signalisere at politikere var folkets tjenere, og at politikk handlet om åpne agendaer og ikke skjulte. Han ga opinionen et håp, og ikke minst en tro, på at det fantes ærlige mennesker med integritet som ville styre landet. Én av New Labours store oppgaver var da å renske opp i maktens korridorer og gjøre den politiske dagsordenen mer tilgjengelig.

Gjennom sin kommunikasjonsenhet i Downing Street – ledet av avgåtte Alistair Campell – skulle dette sannhetsbudskapet selges til folket. Media fikk daglige briefinger fra Campell, og nyheter ble vridd og vrengt på slik at de gikk i favør av regjeringen (spinning). Målet var å skape en forestilling om at dette var en etablert sannhet. Regjeringen besto av menn og kvinner av folket, de kunne stoles på og de ga alle inntrykk av å representere selve sannheten.

Og retorikken og spinningen ga resultater. I løpet av det første året hadde Blair en troverdighetsoppslutning som slo alle rekorder. I 1998 sa hele 98 % av de spurte i en meningsmåling at de stolte på den ferske statsministeren. Oppslutningen var, paradoksalt nok, høyere enn den Saddam Hussein hadde i Irak og høyere enn noen annen vestlig politiker har hatt. Kampen om sannheten var foreløpig vunnet uten at noen så tegn til uro. 

Fem år etter er situasjonen snudd helt på hodet. Blair og regjeringen har mistet sin politiske troverdighet og dermed folkets tillitt. Meningsmålingene er like nedslående nå som de var oppløftende i 1998. Sannhetstermen har fått et annet innhold for folk, selv om Blair og hans stab fortvilet ber om å bli trodd. Tvilen er sådd gjennom regjeringens håndtering av Irak-krigen og Kelly-saken. Begge sakene illustrerer, både sammen og hver for seg, hvor langt regjeringen var, og er, villig til å gå for å selge sannhetsbudskapet.

I forkant av Irak-krigen, offentliggjorde regjeringen to rapporter som fortalte om truslene fra Husseins regime. Formålet med disse var å skape en forståelse for, i folket og i opposisjonelle miljøer, at et angrep på Irak var nødvendig. I følge rapportene var Hussein i besittelse av masseødeleggelsesvåpen, og det ble hevdet at disse kunne nå britiske mål innen 45 minutter. Prosessen var i gang med å overtale det sterkt tvilende folket og andre opposisjonelle elementer i samfunnet. Men BBC hevdet i slutten av mai at den siste rapporten var spritet opp av Campell for at krigsbudskapet skulle gå lettere hjem hos folk. Da det viste seg at det var spesialrådgiver i forsvarsdepartementet David Kelly som var BBCs kilde, var kampen om sannheten for alvor i gang. Hvem snakker sant? - hvem har ført hvem bak lyset? – og hvem er feiltolket eller feilsitert?

Etter at den uavhengige granskningskommisjonen til Lord Hutton har avhørt de sentrale aktørene i Kelly-saken, er det dokumentert at Blair-regjeringen visste mer enn det som kom frem under den forrige høringen foretatt av parlamentets utvidede utenrikskomité. Både Blair og forsvarsminister Geoff Hoon var direkte involvert for å finne BBCs kilde til avsløringene om den omtalte rapporten. Dette er tidligere blitt benektet fra offisielt hold. Media ble fortalt at det var forsvarsdepartementet som håndterte Kelly-saken. Det er i løpet av Hutton-høringene dokumentert at Blair hele veien har godkjent departementets arbeid, og at Blair selv mente Kelly skulle avhøres av parlamentskomiteen. Han sa også at han ikke hadde befatning med offentliggjøringen av Kellys navn. Nå er det kommet frem at Blair ledet møter hvor den offentliggjøringen ble diskutert.

Sannhetsgestalten i Blairs tidligere uttalelser viser seg nå å være tynn. Men han står fortsatt på at han og regjeringen handlet riktig, og at sannheten er kommet for en dag. Nå er spørsmålet om det er sannheten eller mangel på sannhet som truer Blairs politiske liv. Det neste parlamentsvalget vil trolig holdes våren 2005, og kanskje klarer han å bruke tiden til å gjenopprette sannhetsretorikken som preget hans første periode. Slik hans politiske rating er nå, tyder alt på at det blir en tøff og vanskelig jobb. Men Blair har kommet ut av politiske vankeligheter før, og han vet bedre enn noen, at politikere uten tillitt og troverdighet er så godt som døde. Med Campells avgang og den trolige ofringen av forsvarsminister Hoon, kan antagelig Blair konsentrere seg om fremtiden.

[Tilbake]

Siste publikasjoner

29.03.2017

Storbritannia kan gå i oppløsning
[Les mer]

NY BOK!



Se og kjøp boken her!
Jan Erik Mustad - Ragnhilds vei 3, 4633 Kristiansand, Norway - Tlf: 38 02 80 87 (priv), +47 47 91 30 10 (mob)
E-post: jan.e.mustad@uia.no

 Powered by Makeweb