Kan terrorkampen redde freden?

Fredsprossen i Nord-Irland overskygges nå totalt av både spredte og nøye planlagte voldshandlinger. Provinsen opplever, i følge nordirske politikilder, de verste opptøyene på mer enn 20 år. Og mens den britiske og irske regjeringen desperat prøver å finne løsninger for å få prosessen tilbake på rett spor, vokser skepsisen blant provinsens innbyggere. Skepsisen og misnøyen begynner også å bre seg i de nordirske politiske partiene som hele veien har støttet Langfredagsavtalen, som ble underskrevet  påsken 1998. Og mens politikerne vakler og foreløpig famler i blinde etter gode alternativer, blir volden og terroren mer og mer omfattende. Derfor haster det kanskje mer enn noen gang med å finne frem til noe som partene kan leve med.

Den britiske minister for Nord-Irland John Reid suspenderte fredag de desentraliserte selvstyreorganene i ett døgn for andre gang på tre måneder. Suspensjon og gjeninnsettelse brukes bevisst som et politisk grep av den britisk regjeringen for å skape mer forhandlingsrom i den vaklende prosessen. Men dette er tredje gang siden folkeforsamlingen ble opprettet i 1998, at regjeringen bruker denne klausulen i loven for å vinne tid. Knepet begynner å bli oppbrukt, og det er på tide at én av de to andre klausulene i loven blir benyttet – enten at det utskrives nyvalg til folkeforsamlingen i Belfast eller at det innføres direkte, og mer permanent, styre fra London. Ingen av de tre alternativene er på dette tidspunktet særlig gunstig for de videre forhandlingene, for slik det ser ut nå, trenger prosessen et mirakel for å overleve.

Problemene som nå ligger på forhandlingsbordet, er de samme som har ligget der helt siden 1998. Hvordan skal man på en konstruktiv måte avvæpne provinsens paramilitære grupper? Begge siders grupper – republikanerens IRA og lojalistenes UDA og UVF – er underlagt den gjensidige våpenhvilen, men bruker åpenbart mindre voldelige grupper, som ikke er underlagt de samme restriksjonene, til å utføre voldshandlinger. Avvæpningsproblemet, som er blitt forsøkt løst i to og et halvt år, toppet seg 1. juli i år da førsteminister David Trimble trakk seg fra sin stilling med umiddelbar virkning. Trimble, som leder Nord-Irlands største parti – Ulsterunionistene – har sett seg lei på at ingen våpen fra IRA er kommet på bordet, og partiet har gjort det klinkende klart at et videre samarbeid med IRAs politiske fløy Sinn Fein forutsetter innlevering av våpen.

De siste utspillene fra unionistene bekrefter den seneste tids skyttergravsmentalitet – de ønsker Sinn Fein ut av provinsregjeringen og at IRAs våpenhvilestatus skal revurderes. De mener å ha belegg for at mange av den siste voldshandlingene er utført av IRA-folk. Sinn Fein på sin side hevder at det er unionistene som nå stikker kjepper i hjulene for fredsprosessen, og at det er Trimble som undergraver Langfredagsavtalen. Klimaet for samarbeid mellom disse to partiene er sterkt forverret i løpet av de siste månedene, og den britiske og irske regjeringen vet at begge partiene spiller nøkkelroller i tiden som kommer.  

Historien gjentar seg altså i Nord-Irland. Hver gang den haltende fredsprossen møter problemer, ser ytterliggående grupper på begge sider sitt snitt til å utnytte situasjonen. Det verste som kan skje er at det politiske vakuumet blir for stort, og at forhandlingene uteblir. Fanatiske grupper bruker i slike tilfeller tomrommet som oppstår til meningsytringer - oftest av voldelig karakter – og til å befeste sin posisjon i samfunnet.

Hvem husker ikke de gråtende nasjonalistiske skolebarna som nylig ble sjikanert av protesterende lojalister? De ble gjort til uskyldige ofre i en territorial konflikt som handler om ære og makt. Lojalistene hevdet at foreldrene bevisst førte barna sine gjennom deres boligområde for å provosere, og brukte denne anledningen til å utrykke sine synspunkter – dog på en svært usympatisk måte. Med motsatt fortegn, er dette en  situasjonen som oppstår hvert år i byen Portadown, hvor marsjerende unionister fra Oransjeordenen gjør krav på å få gå gjennom et nasjonalistisk boligområde.   

Bilder av strengt uniformerte menn som gjør helomvending midt i gaten og gråtende barn på vei til skolen, er symptomatisk for den spente situasjonen. Motsetningene som kommer til utrykk ved disse anledningene viser at befolkningsgruppene enda bærer på mye mistenksomhet og hat, og at er lenge til disse kan leve i en fruktbar samekistens. Nasjonalistene, som er i mindretall i provinsen, har siden provinsen ble opprettet i 1921 følt at de er blitt undertrykt av unionistene, og hele tiden vært annenrangs borgere. De har siden slutten av 1960-tallet forsvart sine områder med nebb og klør, og har, gjennom sine ytterliggående grupper, brukt terror og vold i sin kamp for å få Nord-Irland gjenforent med Irland. Unionistene har brukt vold og terror for å opprettholde sin dominerende posisjon, og sørge for at provinsen forblir del av Storbritannia også i fremtiden. De representerer et minkende flertall, og har de siste årene følt seg presset fra alle kanter. De moderate unionistene, med Trimble i spissen, ønsker nå å vise at de kan sette makt bak sine krav, og signalisere at de ikke lenger kan godta at Sinn Fein holder Langfredagsavtalen for narr.

Fredsprosessen trenger derfor å komme videre. For at dette skal skje må én av partene i konflikten ta det første steget, og begynne å innlevere våpen. Det er ingen tvil om at mye av ansvaret ligger hos IRA, som tidligere har ignorert tre tidsfrister for avvæpning. Skal IRA og Sinn Fein ha noe troverdighet i den videre prosessen, er det derfor av stor betydning at IRA viser større villighet enn de har gjort til nå. Med våpen fra IRA på bordet, vil antagelig Trimble gjeninnta sin posisjon som førsteminister , og det viktige arbeidet i provinsregjeringen kan fortsette. Dette er ikke bare politisk viktig, men det er også et viktig signal for resten av samfunnet slik at man kan få bukt med de uroelementene som nå truer med å eskalere ytterligere. Det politiske rammeverket legger mye av premissene for samfunnet som sådan, og med et politisk kaos, er det dessverre ofte fritt frem for sosialt kaos. Det er denne utviklingen politikerne nå må prøve å stoppe.

For tiden henger freden – som er et resultat av Langfredagsavtalen – i en tynn tråd. I tillegg til indre press fra partene i konflikten, håper den britiske regjeringen at den generelle antiterrorholdningen som finnes overalt i verden etter angrepene på USA skal påvirke IRA til å begynne avvæpningen. IRA, som har mange støttespillere i nettopp USA, har i alle fall fått et helt annet press på seg enn tidligere. La oss håpe at dette presset kan hjelpe prosessen i Nord-Irland videre, og at man dermed slipper å se flere av de nevnte scenene.

[Tilbake]

Siste publikasjoner

29.03.2017

Storbritannia kan gå i oppløsning
[Les mer]

NY BOK!



Se og kjøp boken her!
Jan Erik Mustad - Ragnhilds vei 3, 4633 Kristiansand, Norway - Tlf: 38 02 80 87 (priv), +47 47 91 30 10 (mob)
E-post: jan.e.mustad@uia.no

 Powered by Makeweb