Ken Clarke ny konservativ leder?

I Storbritannia er kampen om den konservative sjela i gang igjen. Den må de snart finne hvis de skal kunne klare å utfordre Tony Blair og Labour.

Da det konservative partiet i Storbritannia i mai tapte sitt tredje parlamentsvalg på rad, sa nok en partileder takk for seg. Michael Howard, som de fleste nok så på som en mellomkandidat i ledervervet, takket for seg etter at de konservative ikke klarte å utnytte statsminister Tony Blairs svekkede posisjon i vårens parlamentsvalg. Han vil bli sittende til etter partikongressen i oktober. Howard er den fjerde partilederen som har fratrådt sitt verv etter at Labour og Tony Blair kom til makten i 1997. Verken William Hague, Iain Duncan-Smith eller Howard har maktet å revitalisere partiet i tilstrekkelig grad til å utfordre Blair. Siden 1997 har partiet befunnet seg i en skyggedal, og har heller ikke evnet å fremstå som et konstruktivt opposisjonsparti. Det er det først og fremst Liberaldemokratene med deres leder Charles Kennedy som har gjort.

Hva er skjedd med det konservative partiet? Partiet som var det mestvinnende politiske parti i det 20. århundre i hele Vest-Europa har ikke vært i nærheten av å vinne et parlamentsvalg siden 1992 da John Major så vidt slo Labours Neil Kinnock. Selv med seier forsto de fleste allerede da at tiden var i ferd med å renne ut for dem. I de fem årene frem til 1997, hadde Major mer enn nok med å holde den konservative skuta flytende. Han maktet ikke å føre arven etter Margaret Thatcher videre. Det har heller ikke noen av hans tre etterfølgere klart.

Og noe av problemet ligger nettopp her. Thatcher var en leder som på mange måter ble større enn sitt eget parti. Politikken som ble ført på 80-tallet, ofte omtalt som Thatcher-revolusjonen, skapte splittelser, motstridende allianser og åpne interne konflikter i partiet. Da hun ble tvunget til å gå av i 1990, forlot hun et skadeskutt parti som hadde mer enn nok med selv. Femten år etter, ser dette enda ut til å være status. Med unntak av Hague, har partiet valgt ledere som har sett mer bakover enn fremover. De har vært mer opptatt å prøve å gjenskape noe som var istedenfor å skape noe nytt. Mens samfunnet har utviklet seg og gått videre, har de konservative på mange måter stått stille og prøvd å bruke sin gamle ideologi, sine slitte politiske visjoner og ideer på et samfunn som de ikke ser ut til å være á jour med. Det har visst seg i en rekke valg og i de fleste meningsmålinger. Da Howard ble valgt til leder etter Duncan-Smith i 2003, var første steg på veien å samle partiet. Ingen sto mot Howard, og han har i det minste klart å få ro i rekkene. Nå må neste steg være å gjenvinne noe av tillitten i den britiske befolkingen.

Av de aktuelle kandidatene denne gangen, er den gamle ringreven Kenneth Clarke som er den mest populære. I en fersk meningsmåling fra BBC sier hele 40 % av de spurte at de ville foretrekke Clarke som ny leder. Hans hardeste utfordrer er David Davis som ligger på 10 % og de mindre aktuelle kandidatene ligger enda lavere. Målingen viser også at 20 % av de spurte ville stemt konservativt med Clarke som leder. Men meningsmålinger er en ting. Det de fleste spør seg er om Clarke har det som skal til for å løfte partiet ut av skyggen og deretter overbevise folk om at det igjen er trygt å stemme konservativt. Clarke er 65 år, har tapt to tidligere lederskapsavstemninger og tilhører ikke noe bestemt fløy innad i partiet.

Men en del av omstendighetene som gjorde Clarke uaktuell som leder før har nå forandret seg til hans fordel. Partiet er i ferd med å endre reglene for hvordan lederen skal velges. Tidligere har det vært partiets medlemmer rundt om i landet som har hatt det siste ordet. Nå ser det ut til at det er parlamentsmedlemmene som får bestemme. Det styrker Clarkes sjanser siden han alltid har vært mer populær blant sine underhuskolleger enn blant partiets medlemmer. Det skyldes i første rekke hans sympatier for EU, og siden Europa som sak mister mer og mer av sin betydning for partiet, er hans sjanser styrket også her.

Det er likevel et par momenter som taler imot Clarke – det ene er alderen hans og det andre er det faktum at han er visestyreformann i ”British American Tobacco”. Firmaet skor seg kraftig på å selge sigaretter til fattige utviklingsland, og Clarke har både før og nå fått beskjed om å kutte den forbindelsen. Han har enda ikke gjort det, og det gjenstår å se om det vil skje ved en eventuell seier. Det andre momentet er da alderen hans. Hvis han skulle vinne lederskapskampen i partiet og eventuelt neste parlamentsvalg, som er ventet i 2009, vil Clarke være nesten 70 år når han inntar statsministerposten. Men som tidsskriftet The Economist skriver: ”det er noe tidløst over Clarke, og det er et argument som ikke gjelder for alle.” I tillegg hjalp det ikke partiet da de valgte den unge Hague til leder i 1997.

Clarke er nå den helt klare tungvekteren blant kandidatene. Det gjør han kjent, ikke bare i konservative kretser, men i hele landet. Det er viden kjent at velgere ønsker en gjenkjennbar politiker når de skal stemme, og det er få politikere, uavhengig av parti, som kan matche Clarkes rulleblad. Han har vært utdanningsminister, innenriksminister, helseminister og finansminister. Han la grunnlaget for mye av de økonomiske forholdene som Labour utnyttet positivt på 1990-tallet. Utover dette er han en god taler, han appellerer langt inn i mange liberaldemokratiske og labour kretser, og han på det nærmeste alliansefri. Det gir han en politisk frihet til å eventuelt konsentrere seg om å legge den riktige strategien for å slå Labour ved neste korsvei.

Til tross for mange gode egenskaper, er det likevel mange i det politiske miljøet som ser Clarke som den eneste aktuelle kandidaten - at han blir konservativ leder på grunn av at det ikke finnes noe bedre alternativ. Partiet har ingen respektert, ung og fremadstormende politiker á la Blair. Men de konservative trenger kanskje ikke en sånn leder heller siden partiet for det meste består av aldrende menn. Uansett, håper Clarke at alle gode ting er tre, og at det denne gangen er hans tur. Bak det smilende, bestefarlignende ansiktet skjuler det seg en ambisiøs hardtslående politiker som har laget vei i vellinga før. Spørsmålet denne gangen, som også The Economist er opptatt av, er om Clarke har evnen og ønske om å tålmodig bygge opp partiorganisasjonen igjen. Vil han klare å bringe et nytt og modernisert konservativt budskap ut til de britiske velgerne? Den som vinner avstemningen om det konservative lederskapet etter partikongressen i oktober har i alle fall en lang vei å gå. Det er noe alle kandidatene er smertelig klar over. Men for den som lykkes ligger det mye heder og ære langs veien, mens det for de lederne som mislykkes, som de tre nevnte, betyr det slutten på den politiske karrieren.

[Tilbake]

Siste publikasjoner

29.03.2017

Storbritannia kan gå i oppløsning
[Les mer]

NY BOK!



Se og kjøp boken her!
Jan Erik Mustad - Ragnhilds vei 3, 4633 Kristiansand, Norway - Tlf: 38 02 80 87 (priv), +47 47 91 30 10 (mob)
E-post: jan.e.mustad@uia.no

 Powered by Makeweb