Klarer Brown å snu trenden?

Statsminister Gordon Brown har kjøpt seg litt tid. Nå venter Storbritannia på de konservative, som begynner landsmøte i neste uke


De siste månedene har vært vanskelige både for Brown og Labour. Partiet har vært i fritt fall på meningsmålingene og Brown har nådd et historisk lavmål hva egen popularitet angår. Partiet har nylig avholdt sitt årlige landsmøte, denne gangen i Manchester, og det meste av diskusjonen sirklet rundt spørsmålet om Brown er rett mann til å lede partiet. Er det personen Brown som er skyld i partiets lave oppslutning? – eller er bildet mer sammensatt? Og klarer Labour, med Brown ved roret, å snu denne enorme politiske nedturen som de nå opplever?

 

Helt siden Brown i fjor høst avsto fra å skrive ut nyvalg, har pila pekt nedover. Etter flere politiske nederlaget, ble det tyngste nederlaget tapet av suppleringsvalget i Glasgow East i sommer. Siden da og frem til landsmøte har media vært full av spekulasjoner om hvorvidt Brown ville bli presset til å trekke seg som leder til fordel for utenriksminister David Miliband.

 

Landsmøte begynte med et relativt splittet parti, men endte med et relativt samlet et. Etter Browns tale tirsdag, var det ingen tungvektere i partiet som så den umiddelbare nytten av å erstatte Brown. For det står nemlig ingen kandidater klare til å overta Browns plass. Og hvem vil overta et parti som ligger så dårlig an på meningsmålingene? For talentfulle Labour-politikere, som kanskje har lederambisjoner, vil det være å spille et for høyt spill. Karrieren kan da være over før den har begynt. Og ingen kan garantere for at de leverer bedre resultater enn det Brown gjør, selv om akkurat det nå for tiden er ganske smått.

 

Dermed blir antagelig Brown sittende til etter neste parlamentsvalg, som må holdes i løpet av mai 2010. Partiet brukte mye av tiden på landsmøte til å mane til samling for felles sak – nemlig å unngå at de konservative overtar makten ved neste korsvei. Med et splittet parti vil ikke Labour ha noen sjanse mot et fremadstormende Tory-parti. Det kan meget vel være de ikke har noen sjanse uansett, men med landsmøte begynte i alle fall partiets desperate forsøk på å klatre på meningsmålingene og dermed gjenvinne noe av tillitten. For nå og frem til neste valg vil for Labour fortone seg som en eneste lang valgkamp, hvor hver sak, ja endog hver uttalelse fra Brown, vil være utslagsgivende.

 

Det er dette nå partiet samler seg om, og kanskje fikk Brown, paradoksalt nok, en livline med den store finanskrisen som nå herjer store deler av verden. Som Brown selv sa i talen sin, er ikke denne vanskelig tiden tidspunktet for noen nykommer – med direkte beskjed til motstandere innad i partiet og til sin konservative motstander David Cameron. Brown mente dermed at Labour, med han selv som statsminister, var det beste partiet til å lede Storbritannia gjennom krisen. Brown var som kjent finansminister i ti år under Tony Blair, og fikk et rykte som en stødig styrer av økonomien. Men det var i oppgangstider. Nå henger hans karriere på om han klarer å vise tilsvarende takter i nedgangstider.

 

For det er ingen tvil om at må ta sin del av skylda for Labours svake posisjon. Hans mangel på kommunikative evner er påfallende og hans noe sure og uinteresserte oppsyn står i sterk kontrast til Blairs, uansett om en var enig eller uenig i Blairs politikk. I Blairs dager kunne Brown gjemme seg bak Blair å drive med det han kunne best – utforming av sosial- og økonomisk politikk. Siden juni 2007 har han stått alene på scenen, laglig til for hogg både innenfra og utenfra. Muligens har han avslørt i løpet av den siste tiden at han er bedre som nummer 2 enn som nummer 1.

 

Men Brown kan ikke klandres for alt som er gått galt i partiet. Da Blair takket av i 2007, var både Blair og partiet upopulært i den britiske opinionen. Nasjonen og partiet hadde lenge krevd hans avgang, og Brown kunne ikke komme fort nok til makten. Kanskje for fort, vil noen nå si. Men da Brown overtok hadde Labour styrt i 10 år, og  helt klart vist tegn til trøtthet. Det koster å være i posisjon, noe som ofte gir seg utslag seg i intern uenighet, mangel på nye visjoner og en tiltagende passivitet i styringsevnen. I disse ti årene var aldri de konservative noe trussel for Labour, de var aldri i nærheten av å frata dem makten. Dermed ble nok Labour noe noncherlante, noe de delvis betaler prisen for i dag.

 

Foreløpig sitter de konservative med hendene i fanget og ser Labour ødelegge for seg selv. I et to-parti system er det slik at når ett parti er upopulært, får det andre automatisk større oppslutning. Cameron nyter dermed godt av Browns upopularitet, og dermed er nok avsanden mellom de to partiene litt kunstig stor. Men nå må de konservative og Cameron til pers på landsmøte som starter i Birmingham søndag.

 

Hvis det hadde vært valg i dag hadde Labour gått på et braknederlag. Men ballen ligger på Browns banehalvdel i den grad at han kan vente halvannet år før han trenger å holde parlamentsvalg. Skal han klare å snu trenden, må han i den gjenværende tiden få britene ut av finanskrisen på en forvarlig måte, han må vise at han har mer å tilby enn Cameron og han må effektivt kommunisere et nytt budskap for Labour som kan snu opinionen i hans og Labours favør. Det er et langt lerret å bleke, men Brown er nå i en situasjon at han har ingenting å tape.

Holder han i tillegg partiet samlet, er muligheten alltid til stede. Selv om den kanskje er liten.

 

For velgerne  i Storbritannia er blant dem som skifter politisk mening oftest. Det betyr at veien fra å støtte de konservative til å støtte Labour er kort. Begge partiene er de siste årene blitt mer orientert inn mot sentrum av britisk politikk, og det betyr at de direkte kjemper om samme velgerne. Ved et parlamentsvalg, er spørsmålet hvem velgerne ønsker skal styre landet, hvem de stoler mest på. Brown står litt høyere i kurs etter landsmøte, både i partiet og i landet som sådan. I den kjærkomne tiden han har kjøpt seg etter talen, venter han som mange andre på de konservative.

[Tilbake]

Siste publikasjoner

29.03.2017

Storbritannia kan gå i oppløsning
[Les mer]

NY BOK!



Se og kjøp boken her!
Jan Erik Mustad - Ragnhilds vei 3, 4633 Kristiansand, Norway - Tlf: 38 02 80 87 (priv), +47 47 91 30 10 (mob)
E-post: jan.e.mustad@uia.no

 Powered by Makeweb