Krise i det konservative partiet

Partileder Iain Duncan Smith har som fjerde partileder på rad fått en tillitsavstemning mot seg fra de konservatives parlamentsgruppe. Han tapte avstemningen, og partiet er kastet ut i en ny lederkrise.

Det var nå de konservative skulle sette inn støtet mot statsminister Tony Blair og hans Labour-regjering. Blair har hatt sitt verste år siden han ble til statsminister i 1997. De Konservative, med Duncen Smith som partileder, skulle nå begynne å legge det politiske grunnlaget for seier i det neste parlamentsvalget, som er ventet våren 2005. I stedet for å rette skytset utad, makter de i denne viktige sitasjonen å gjøre enda mer skade på eget partiet. For partiet har ligget med brukket rygg lenge, og med de siste dagers hendelser vil det ta lang tid før det bruddet gror.

Det Konservative partiet var det mest suksessrike partiet i vesteuropeisk politikk i hele det 20. århundre. De satt ved makten nesten hele århundre, og var et mønsterparti for andre konservative partier rundt om i verden. De har hatt kjente stasministere som Winston Churchill, Harold Macmillian og Margaret Thatcher i sine rekker. Nå er partiet så langt unna regjeringskontorene at de for alvor får føle uroen i egne rekker. Leder på leder blir fjernet, mens det i realiteten er politikken, eller mangel på sådan, som til de grader er hovedproblemet.

Partiet har aldri klart å samle seg skikkelig etter suksessen på 1980-tallet. Thatcher vant tre parlamentsvalg, og la dermed grunnlaget for den attenårsperioden de Konservative satt ved makten (1979-1997). Men Thatcher forlot et splittet parti i 1990. Hun fjernet seg politisk fra en del av partiets grunnverdier, den viktigste av de - "one-nation-toryism" - som preget partiet på 50, 60 og 70-tallet. Hennes store politiske visjoner, sterke vilje og til tider stahet, gjorde henne mer og mer uavhengig av partiet. Partitilknytningen ble etter hvert så svak at hun åpenbart anså seg selv som viktigere enn partimaskinen. Frontene ble skarpere og motsetningene større, og Thatcher så ikke selv at motstanden mot hennes politikk og lederstil vokste. Hun var tilslutt fanget i sitt eget nett.

Splittelsen, uenighetene og uroen i partiet har enda ikke lagt seg. Det er tretten år siden Thacher måtte gå av som partileder og statsminister. Taktikken har ofte vært å prøve og finne samlende ledere hvis hovedoppgave var å lappe sammen de forskjellige bitene av partiet. Selv om Thatchers etterfølger John Major vant valget i 1992, var det mer på grunn av Labours interne problemer enn enighet og samling i egne rekker. Major tapte valget og makten til Blair i 1997, og trakk seg rett etter nederlaget. William Hague etterfulgte Major, men uenighetene fortsatte. Han var i utgangspunktet dømt til å mislykkes, og trakk seg etter valgnederlaget i 2001. På grunn valgreglene i partiet, ble den kjedligste av alle kandidatene valgt til ny leder i september 2001. Iain Duncan Smith var for mange et ubeskrevet blad i politikken, og de færreste trodde han hadde noe å stille opp med mot Blair. Kritikerne fikk rett. Det tok to år før partiet skjønte at Duncan Smith ikke var rette mann.

Ingen er altså bedre til å undergrave sine ledere enn de Konservative. Partiet ser på seg selv, etter den enorme suksessen i det forrige århundre, som det naturlige regjeringspartiet. Opposisjonstiden har vært svært frustrerende for dem, og istedenfor å prøve og restrukturere og reformere partiet, slik Labour gjorde i de atten årene i opposisjon (1979-1997), har tiden gått med til å kvitte seg med ledere. Forhåpentligvis begynner partiet å forstå at en ikke vinner politisk tillitt gjennom overskrifter. Det må også være tekst på sidene. Det siste tiåret har sidene vært blanke - det finnes ingen historie. Den konservative politiske historien forsvant en gang på slutten av åttitallet og har aldri skikkelig kommet tilbake.

Det er denne historien som må gjenskapes hvis toryene skal ha en mulighet i neste valg. Og det er ikke partilederen som alene skriver historien. Hele partimaskinen må delta, og før en skape positiv politikk må alle negativene fjernes. Denne prosessen har de Konservative enda tilgode å gjennomføre. Skal vi dømme etter siste tids hendelser, har de enda ikke begynt. Selv om partiet ikke er hatet på samme måte som de var på 90-tallet, er det enda ikke valgbart. Men det var noen magre tegn som tydet på at de kanskje i alle fall hadde funnet veien. Duncan Smith fikk dessverre ikke mulighet til å starte ferden.

For han ble den første partileder i britisk politikk som aldri fikk lede partiet sitt i et parlamentsvalg. Tillitsavstemningen i partiets parlamentsgruppe viste at 90 av de 165 parlamentsmedlemmene stemte mot lederen. Duncan Smith hadde trengt et simpelt flertall (83 stemmer) for å overleve - han fikk kun 75. Mistilliten var dermed for stor til at det var mulig å fortsette. Når en leder taper en slik avstemning, er han i karantene i ett år - det betyr at Duncan Smith ikke kan delta i ledervalg det kommende året.

Lederskapsvalg kan i prinsippet forekomme hele tiden. For å organisere en tillitsavstemningen, som er første steg på veien, må 25 parlamentsmedlemmer sende et brev hver til formannen for "1922-Committee" - som er samlingen av mindre profilerte toryer i Underhuset. Det er denne komiteen som styrer prosessen, og som mottar nominasjoner fra nye lederkandidater. Denne gangen varer nominasjonen frem til 6. november, og første valgrunde for ny leder går av stabelen 11. november. Første runde foregår i partiets parlamentsgruppe, mens avgjørende runde skjer ute i distriktene. Det var lokalpartiene som i 2001 sikret Duncan Smith seieren, for hans motstander den gang, Kenneth Clarke, var mer populær i parlamentsgruppen.

Nå tyder mye på at partiet faktisk klarer å samle seg bak én kandidat - nemlig den erfarne Michael Howard. Han er en politisk tungvekter som hadde profilerte poster i både Thatchers og Majors regjeringer. Han er en Cambridge-utdannet jurist som hele veien har vært lojal mot Duncan Smith. Howard, som opprinnelig er fra Wales, er første jøde som blir konservativ partileder. Partiideologisk ligger han relativt langt til høyre, og han er en utstrakt EU-motstander. Men han blir omtalt som den rette mannen til å overta ledervervet, spesielt fordi han har så bred erfaring som han har. I forhold til sine to forgjengere har Howard en rutine, og dermed en kløkt, som partiet sårt trenger.

Men selv om forutsetningene er gode, gjenstår det å se om han er mannen til å utfordre Blair. Det skal, som sagt, mer enn en god leder til for å gjenreise tillitten til partiet. Den nye lederen må sammen med hele organisasjonen begynne å skrive en politisk historie som fyller de blanke sidene, og som passer til overskiftene. Først da har partiet mulighet til å vinne et parlamentsvalg. Men seieren kommer neppe ved neste korsvei, for den kan komme fortere enn noen aner, hvis Blair tar en spansk en og skriver ut nyvalg i løpet av et år. I Storbritannia er det nemlig statsministeren som skriver ut nyvalg innenfor en femårs periode. De Konservative har kanskje dårligere tid enn de tror.

[Tilbake]

Siste publikasjoner

29.03.2017

Storbritannia kan gå i oppløsning
[Les mer]

NY BOK!



Se og kjøp boken her!
Jan Erik Mustad - Ragnhilds vei 3, 4633 Kristiansand, Norway - Tlf: 38 02 80 87 (priv), +47 47 91 30 10 (mob)
E-post: jan.e.mustad@uia.no

 Powered by Makeweb