Labour feirer seg selv

I disse avholder det britiske arbeiderpartiet Labour sin årlige partikonferanse i Brighton i Sør-England. Partiet er mer populært enn noensinne, og statsminister Tony Blair rir på en medgangsbølge som snart ikke kan bli større. I en meningsmåling offentliggjort av den britiske søndagsavisen The Independent on Sunday, er hele 93% fornøyd med den jobben Blair har gjort så langt. Bare 3% var misfornøyde. ”Ikke en gang Saddam Hussein får en slik støtte”, hevdet en labourkilde mandag. Dette er en formidabel støtteerklæring fra det britiske folk, noe som igjen legger et stort forventningspress på Blair og hans nye regjering. For med en slik støtte hver Blair seg langt over parti-, klasse-, religions- og samfunnstilhørighet. Han er blitt et ikon på en politisk suksess ingen trodde var mulig. Hvetebrødsdagene har nå vart i fem måneder, og spørsmålet er hvor mye lenger de kan vare. Her er vel de fleste politiske kommentatorer også relativt enige. Det kan bare gå én, nedover. Men hvor langt?

Til nå har Blair nytt godt av det generelle ”forandringsønske” som britene ga uttrykk for på valgdagen 1. mai. Alt han har gjort til har høstet lovord og støtte i det britiske folket., noe som klart på må ses i sammenheng med de 18 årene smed konservativt styre fra 1979-1997. Men selvsagt er Blair en både lur og dyktig politiker. De endringene som har vært gjort til nå, er i saker som er såkalte publikumssaker med stor folkelig appell. Mange av dem appellerer nemlig til nasjonalidentiteten og nasjonalfølelsen som for mange har vært sårt savnet under de Konservative. Han har foreløpig sluttet fred med EU på sine egne og britiske premisser. Dette er sett på som et stort skritt på i riktig retning for Storbritannias forhold til resten av Europa, et forhold som skrantet de siste årene av den konservative regjeringsperioden. I tillegg er fredsprosessen i Nord-Irland lenger fremme enn noen gang. Alle parter deltar nå i forhandlinger om provinsens fremtid, og dette skyldes i stor grad Blair og Nord-irlandminister Mo Mowlams vilje og beslutsomhet til å få til en varig løsning for provinsen. Mange tror derfor mange at Blair vil nå sitt mål om å oppnå et forhandlingsresultat før mai 1998.

Videre har Skottland og Wales vært gjennom sine folkeavstemninger om å få opprette egne parlamenter som kan ta seg av interne anliggender. Men det var overveldende flertall i Skottland, var det kun et knepent flertall i Wales. Men uansett hvor knapp marginen var, så var begge avstemningene en suksess for Blairs desentraliseringspolitikk. Han ønsker å spre makten rundt om i unionen, for i følge han selv å unngå at unionen skal slå fremtidige sprekker. Og i mai neste år skal også London stemme over hvorvidt de ønsker egen folkevalgt borgermester.

Årets landmøte åpnet med to saker som også får stor støtte i folket, nemlig bekjempelse av arbeidsløsheten samt reformering av Overhuset. Finansminister Gordon Brown sa i sin åpningstale mandag at Labours mål var full sysselsetning for det 21. århundret. Uansett hvor man måtte bo i landet, ville alle få en mulighet til å jobbe. Disse ordene minner svært om de som falt fra den nyvalgte labourregjeringen rette etter andre verdenskrig, da ikke bare Storbritannia, men også Norges arbeiderpartiregjering hadde full sysselsetning som mål. Regjeringen meddelte også at de ville frata landets adel (de som arver sine plasser) stemmeretten i Overhuset. Dette er en stemmerett som helt klar er udemokratisk, og som ikke reflekterer politiske strømninger i det moderne Storbritannia.

I tillegg til alle disse popularitetssakene, fikk Blair noe bortimot heltestatus i forbindelse med Prinsesse Dianas bortgang. At hans politiske image ble vesentlig styrket gjennom den måten han håndterte dødsfallet på, er hevet over enhver tvil. Han vite folket at han hadde evner som gikk langt utover de politiske ved å ta hånd om hele begravelsessermonien, og han sto frem som landets absolutte leder i en vanskelig tid.

I de fem månedene Blair har styrt Storbritannia, har han vist seg som en manøvreringssikker statsminister. Han har bevisst valgt hvilke saker han ønsket å prioritere først, helt klar for å få folks tillit og dermed få en god start på sin regjeringsperiode. Men ikke nok med det. Ved å si at full sysselsetning er et av Labours hovedmål, nøytraliserer antagelig regjeringen en del kritikk som var ventet fra partiets mye omtalte venstreside. At dette ble annonsert på landsmøte første dag er derfor ingen tilfeldighet, men  helt sikkert et forsøk på å ligge i forkant av den ventede kritikken og den eventuelle partistriden.

Men mange tror at landsmøte kan bli et vendepunkt for regjeringen. Mange viktige valg og avgjørelser må fattes i løpet av det neste året., noe som vil føre til en mer definert labourpolitikk. Det vil igjen betyr at Blair, med det store forventningspresset som nå er skapt, høyst sannsynlig vil få flere motstandere enn han har hatt til nå. Saker som pengeunionen, tunge reformer i helsevesenet, større satsing på skoleverket og ikke minst fastsettelsen av minimumslønn. Fagforeningene har lenge presset regjeringen for å sette minimumslønnen til 4,50 pund i timen, men dette kan nok ikke regjeringen klare.

Alt dette ligger i den nære fremtid, og derfor vil det nest året derfor vise hva Blair og hans regjering er gode for. Landsmøte viser iallefall et parti som er fullt av maklyst og selvtillit og som ønsker å feire både ”nye” Labour og det ”nye” Storbritannia.

[Tilbake]

Siste publikasjoner

29.03.2017

Storbritannia kan gå i oppløsning
[Les mer]

NY BOK!



Se og kjøp boken her!
Jan Erik Mustad - Ragnhilds vei 3, 4633 Kristiansand, Norway - Tlf: 38 02 80 87 (priv), +47 47 91 30 10 (mob)
E-post: jan.e.mustad@uia.no

 Powered by Makeweb