Labour i krise

Statsminister Brown henger i en tynn tråd. Hvor lenge vil han og Labour-regjeringen overleve?

Krisene står i kø for Gordon Brown; en rekke regjeringsmedlemmer har forlatt kabinettet, opinionen har liten eller ingen tillit til verken statsministeren eller regjeringen, og Labour ble smadret i lokal – og europavalgene som nylig ble avholdt. I tillegg krever de fleste andre partiene, media og store deler av velgerskaren at det straks utskrives nyvalg. Og om ikke det var nok, så rir hele den korrupte refusjonsskandalen det sittende underhuset som en mare. Skandalen er omtalt som den verste konstitusjonelle krisen på flere generasjoner. Midt oppe i dette sitter en sliten, udatert og resignert statsminister. Spørsmålet er hvor lenge Brown og Labour kan sitte ved makten? Og hvor lang tid tar det før én av hans nærmeste tungvektere utfører Brutus-øyeblikket? – og stikker han i ryggen og åpner for en ny partileder?

Browns nedadgående spiral begynte høsten 2007 da han valgte å ikke skrive ut nyvalg. Siden Brown lever på Tony Blairs mandat fra parlamentsvalget i 2005, er han en innsatt statsminister og ikke en valgt en. Dermed har han satt seg i en vanskelig parlamentarisk posisjon, spesielt siden det er et klart flertall i folket for et nyvalg. Med sviktende oppslutning på meningsmålingene, med et kabinett og en regjering i oppløsning og et parti uten fast grep og klar styring, er rammene i den britiske konstitusjonen slik at et nyvalg bør utskrives i en slik situasjon for å hindre handlingslammelse. Topartisystemet fungerer slik at det er statsministeren som til en hver tid bestemmer når nyvalg skal holdes innen en tidsramme på fem år. I gode tider kan statsministeren skrive ut nyvalg for å styrke sin posisjon, mens det i dårlige bør avholdes nyvalg, nettopp for å hindre denne lammelsen. Derfor tilsier den nåværende situasjonen at folket bør få si sin mening.

På toppen av den beskrevne krisen kommer de katastrofale resultatene fra lokal – og europavalgene. For disse valgene var faktisk Browns første valgtest siden han ble statsminister i juni 2007, og valgene handlet i liten grad om de lokale fylkes – og kommunestyrene og europaparlamentet. I Storbritannia handler alle valg i større eller mindre grad om nasjonal politikk, og de blir ansett, avhengig av resultat, som en positiv eller en negativ pekepinn på regjeringens popularitet. I europavalget blir dermed stemmegivningen en kommenter på hvordan situasjonen er hjemme snarere en et ønske om å påvirke Europas fremtid. I lokalvalgene blir stemmegivningen preget av rene protestholdninger.

Ved disse valgene var disse tendensene klare. Lokalt straffet velgerne de store partiene på grunn av refusjonsskandalen, som har rammet på tvers av underhuset, og stemte på mindre partier. Europavalget var også preget av protest mot Labours svake stilling på hjemmebane og den generelle forakten for politikere, uansett parti. Protesten var også synlig i det dårlige oppmøte - ca 34 %. Den store vinneren av valget var de konservative, småpartiene med De grønne, det anti europeiske UK Independence Party og det ekstremt høyrevridde Britiske nasjonalistpartiet i spissen.

Men Brown klamrer seg til makten. Labour har ikke for vane å kaste sine ledere. Det har aldri vært gjort, og prosessen for å gjøre det er komplisert. De to siste lederne har gått naturlig, Tony Blair trakk seg og John Smith døde. Derfor er det en omfattende affære å kvitte seg med en leder som ikke frivillig bukker under for press. Når partiet er i posisjon, må minst 20 % av Labours parlamentsmedlemmer skrive under på at de vil kvitte seg med lederen. Videre må det stilles en motkandidat som melder sitt kandidatur til partiets generalsekretær, og når det dette er på plass skal avstemningen foregå. Da stemmes det i partiets parlamentsgruppe, i fagforeningene og blant partiets medlemmer rundt i landet.

Selv om mange har uttrykt manglende tillitt til Brown, både i regjeringen og ellers i partiet, mangler det enda motkandidat til Brown. Dette kan foreløpig være hans redning. Ingen av Labours toppolitikere tør ta det siste steget å utfordre Brown, hovedsakelig i frykt for da å ha ødelagt sin egen fremtidige karriere. Spillet som foregår i slike sammenhenger er taktisk, strategisk, feigt og rått. Noe av dette foregår bak lukkede dører, mens noe utspiller seg i offentligheten. Hvem husker ikke skittentøyvasken hos de konservative, både under Margaret Thatcher og under John Major.

I en siste krampetrekning har Brown ommøblert kabinettet. Men det nye kabinettet er i beste et konsoliderende kabinett som kan holde skuta flytende til neste korsvei. Han samler sine støttespillere rundt seg, holder de i sjakk så de ikke skal snu seg mot ham og han prøver å nøytralisere de kreftene i partiet som vil ha han fjernet. Men der er ingen personer i det nye kabinettet som kan komme med nye ideer som kan revitalisere partiets politikk. Det er snarere ment som et skjold Brown kan gjemme seg bak for å holde på makten.

For Brown ønsker å holde fokus på politikk i disse vanskelige tidene. Han har foreløpig bestemt seg ikke ”å stikke av” før han har ordnet opp i finanskrisen og fått på plass nye regler for parlamentsmedlemmers bruk av skattebetaleres penger. Vurderingen Brown gjør er altså at partiet og landet har brukt for én med erfaring for å ordne opp, selv om færre og færre deler hans oppfatning. De konservative vil gjerne ha et nyvalg nå, men de ønsker at Brown blir sittende. De går nemlig bare frem på målingene så lenge Labour gjør det så svakt. Dermed kan David Cameron, de konservatives leder, sitte med hendene i fanget å se på at Labour ødelegger for seg selv uten å føle det nødvendig å presentere politiske ideer. Med Labours selvdestruksjon vil de konservative få fritt leide til Downing Street 10 uansett om valget er til høsten eller til våren 2010, som forøvrig er siste mulighet.

Det er mange grunner til å fjerne Brown og Labour, og i tillegg oppløse hele det sittende parlamentet. Refusjonsskandalen og den påfølgende dalende tillitten til det øyensynlige korrupte underhuset har gjort stor skade på forholdet mellom velgerne og de folkevalgte. Derfor bør demokratiballen spilles tilbake til opinionen slik at folket kan si hva de synes om Brown, Labour og de parlamentsmedlemmene som har skodd seg på skattebetalernes regning.

 

For ikke å risikere å bli ydmyket ytterligere, er det også i Labours interesse å avholde parlamentsvalget i oktober. Det kan begrense nederlaget. Dette handler nemlig om hva britene ønsker og ikke hva som passer statsminister Brown.

[Tilbake]

Siste publikasjoner

29.03.2017

Storbritannia kan gå i oppløsning
[Les mer]

NY BOK!



Se og kjøp boken her!
Jan Erik Mustad - Ragnhilds vei 3, 4633 Kristiansand, Norway - Tlf: 38 02 80 87 (priv), +47 47 91 30 10 (mob)
E-post: jan.e.mustad@uia.no

 Powered by Makeweb