Labour mot gjenvalg

Meningsmålingene i Storbritannia er enda like entydige som de var da valgkampen begynte. Labour har en ledelse på mellom 15-20 prosentpoeng, en ledelse de jevnt over har hatt siden valget i 1997. Politikerne går nå inn i sin siste runde med valgkamp før det hele avgjøres torsdag 7. juni. De Konservatives leder William Hague kommer til å bruke den siste tiden til å angripe Labour. Han har spesielt gått til angrep på det han kaller Labours arrogante demokrati-holdning, og advarer velgerne mot å gi Labour nok en periode hvor de kan dyrke sin egen politiske fortreffelighet. De fleste som følger britisk politikk vet at dette er de Konservatives siste desperate forsøk på kapre noen ekstra stemmer, for dermed å unngå at også dette parlamentsvalget blir et valgskred for Tony Blair og Labour. De Konservative har så langt ikke greid å presentere interessante valgkamp-saker, og derfor blir taktikken å skyte på motstanderen i håp om at noen skal bli avskrekket av Labours valgretorikk og dermed stemme konservativt.

Men tendensene er klare. Labour har mulighet til å oppnå et like stort flertall i Underhuset denne gangen som de gjorde i 1997. Alt av oversikter og galluper som tikker inn fra de 659 valgkretsene tyder på at motstanden mot de Konservative er nesten like stor som i 1997, og at Labour stort sett holder stand. Usikkerheten denne gangen går mest på hvor stort fremmøte blir, og i hvilken utstrekning apatien rammer Labour. Oppslutningen i 1997 var på 71,5%, noe som var et historisk lavmål. Denne gangen er valgobservatører redd for at pilen peker nedover, og at fremmøteprosenten havner et sted midt på 60-tallet. Er man riktig uheldig kan situasjonen bli at det vinnende partiet får færre antall stemmer enn hjemmesitterpartiet. Derfor dreier mye av valgkampen seg også om å prøve å få folk til å komme til stemmeurnene.

Selv om meningsmålinger, galluper, fremmøteprosenter og politisk valgkamp er felles for de fleste demokratier, skiller britiske valg seg noe fra sine europeiske kolleger. Partienes prosentvise oppslutning i meningsmålinger gjenspeiler ikke den prosentvise fordelingen av setene i Underhuset. Ved valget i 1997 fikk Labour 44% oppslutning, mens de vant hele 419 av de 659 i Underhuset. Dette skyldes det britiske valgsystemet som åpner for at vinneren i de mange valgkretsene ”tar alt”. Alle stemmene til de tapene partiene blir da bortkastet, og har ingen politisk verdi etter valget. Dette er det naturlig nok ikke tatt høyde for i meningsmålingene, og gjør at mange valgkretser kan skifte representasjon fra ett valg til et annet.

Valgkampen konsentreres da om valgkretser som partiene vant med liten margin i 1997. De marginale setene er avgjørende for én hver valgkamp, og vinner man ikke en tilstrekkelig andel av disse setene er valget tapt. Mange av valgkretsene er såkalte sikre seter for partiene, noe som fører til at lite valgkamp blir drevet her, og at mange opposisjonspartier ikke engang bryr seg med å stille motkandidat. Partiene plasserer da sine populære kandidater i disse setene for å sikre at de valgt inn i Underhuset. Statsminister Tony Blair for eksempel representerer Sedgefield i nordøst, et område han ikke har mer tilknytning til enn han representer dets innbyggerne i parlamentet.

Denne gangen dreier valget seg om mellom 90-100 avgjørende seter. Vedkommende parti som vinner disse setene, vil også vinne valget og danne en flertallsregjering i Underhuset. Hagues taktikk er da å prøve å vinne så mange som mulig av disse setene, mens Blair prøver å holde på så mange som mulig. Det pussige er altså at parlamentsvalget i 2001 dreier seg taktisk om å vinne ca 1/6 av Underhusets seter, og at seieren i disse danner grunnlag for en komfortabel flertallsregjering. De siste gallupene tyder på at Blair vil holde på de fleste av de marginale setene, selv om den taktiske stemmegivningen som fant sted i 1997 for å få ut de Konservative, i år vil være mindre omfattende. Med seier i 75% av disse valgkretsene, vil Blair returnere til statsministerboligen med et større flertall enn sist.

De fleste av de nevnte valgkretsene ligger i midt-england. De er forsteder til de store byene, og har en dominant overvekt av middelklasse mennesker. Den typiske labour-tilhengeren er nå medlem av en gjennomsnittsfamilie med to barn og hvor begge foreldrene har en midels betalt jobb. Familien er avhengig av et godt utbygd velferdssystem, og at partiet de stemmer på er villig til å bruke penger på offentlig sektor. På den andre side er de interessert i å nyte godt av en viss markedsliberalisme som kan stimulere familieøkonomien, slik at biinntekter og ekstra arbeid lønner seg. ”New Labour” gjenerobret en rekke av disse områdene i 1997, og dette valget er helt korrekt kalt ”slaget om midt-england”. I Skottland og Wales har Labour stort sett kontroll, mens Nord-Irland har et annet partisystem enn resten av Storbritannia.

Som tidligere valg vil også resultatet i dette valget bygge på stemme fra én gruppe mennesker som tilhører et bestemt sosialt lag. I 1980-årene ble det sagt at det var den såkalte ”Basildon man” som holdt den konservative Margaret Thatcher ved makten. Denne velgeren tilhørte en gruppe sosialt mobile og aspirerende arbeiderklassemenn med fagutdannelse som så muligheter for å klatre i 80-tallets sosiale hierarki. I 1997 ble termen ”Worcester woman” brukt om den samfunnsgruppen som la grunnlaget for Labour og Tony Blairs seier. Denne velgeren er en arbeidene middelklasse dame fra England med både familiære og profesjonelle ambisjoner. Labour har de siste årene tatt mange av disse stemmene fra de Konservative, og i 1997 fikk de stemmer fra både den tradisjonelle arbeiderklassen og fra denne voksende gruppen kalt middelklassen.

Den store skrekken denne gangen er ikke at Labour skal miste middelklassen, men at de som tilhører den tradisjonelle arbeiderklassen skal avstå fra å stemme. Gruppen vi her snakker om bor i indre bydeler i de store byene, og opplever at få partier snakker deres sak. Tilhørigheten var større da Labour var et sosialistisk proletariatparti som støttet arbeideren og arbeiderens fagforening. For denne gruppen har tidene forandret seg – tungindustrien er borte, makten til fagforeningene er redusert og den politiske representasjonen er endret. For Labour er det ikke lenger politisk lønnsomt å være et parti som snakker denne gruppens sak. Det er flere fordeler med å være et sosialdemokratisk parti som tiltrekker seg større velgergrupper, noe som ble ettertrykkelig bevist i 1997. Det betyr at Labour har klart å tilpasse seg utviklingen i det britiske samfunnet, selv om partiet for denne gruppen ligger litt forut for sin tid. Men Labour har gjort et bevisst valg, og endret strategi. Noe av det paradoksale er at de enda forventer at den gamle arbeider skal støtte de, selv om partiet har forlatt de idealene denne velgeren står for. Dette valget kan derfor bli en indikator på om den tradisjonelle arbeiderklassen føler de er uten representasjon, eller om de faktisk vil krype til korpset å stemme Labour denne gangen også.

[Tilbake]

Siste publikasjoner

29.03.2017

Storbritannia kan gå i oppløsning
[Les mer]

NY BOK!



Se og kjøp boken her!
Jan Erik Mustad - Ragnhilds vei 3, 4633 Kristiansand, Norway - Tlf: 38 02 80 87 (priv), +47 47 91 30 10 (mob)
E-post: jan.e.mustad@uia.no

 Powered by Makeweb