Labour 100 år

Søndag 27. februar var det hundre år siden det britiske arbeiderpartiet Labour ble stiftet. Partiet ble dannet på en konferanse i 1900 av representanter fra forskjellige fagforeninger og arbeidsorganisasjoner som ønsket et politisk forum som kunne ivareta interessene til den britiske arbeiderklassen. Arbeiderenes leve- og arbeidsvilkår ble viktigere idealer enn ønsket om å spre en sosialistisk revolusjon. Derfor var trangen til å bli representert i parlamentet stor, siden hverken de Liberale eller de Konservative kjempet arbeiderenes sak. 

Men partiets første leder, Keir Hardie, ville nok snudd seg i graven hadde han sett utviklingen av partiet i moderne tid. Labour har de siste 15 årene gjennomgått store forandringer i sin streben etter å komme i regjeringsposisjon, og noen av endringene bryter klart med en del av de sakene som dominerte partiets første tiår. Mange gamle partimedlemmer mener at partiet har sviktet sine tradisjonelle kampsaker, og forsaket for mange prinsipper i sin søken etter politisk makt. Men flertallet i partiet er ikke i tvil; det er bedre å forsake gamle prinsipper så lenge det fører til regjeringsmakt. Holdningen blant disse er at en hver Labour regjering er å foretrekke fremfor en Konservativ. Da statsminister Tony Blair og Labour kom til makten i 1997 hadde ikke partiet vært i regjeringsposisjon siden 1979, og 18 år i opposisjon er lenge i et to-parti system som det britiske. Valgskredet i 1997 var derfor svært velkomment, og beviste for mange skeptikere at moderniseringsprosessen i partiet så langt hadde vært vellykket.    

I det 20. århundre har allikevel Labour levd i skyggen av det Konservative partiet. Med store ledere som Winston Churchill, Harold Macmillan og Margaret Thatcher har de Konservative dominert i Downing Streets regjeringskontorer. Labour har kun hatt regjeringsmakt i 24 av de siste hundre årene. I en tale på Labours landsmøte i fjor høst oppfordret derfor Blair det britiske folk til å gi Labour den sammen støtten i 21. århundret som folket hadde gitt de Konservative i det 20. Han mente det Konservative partiet var fanget i sin egen store fortid, mens Labour nå var blitt et parti som så fremover. Han påpekte at Storbritannia nå trenger et parti som er i takt med tiden, og som har mulighet til å møte de utfordringene landet står over for.

Men selv om Labour har vært de Konservative underlegne i det 20. århundre, har partiet hatt sine høydepunkter. Et merkeår i Labours hundreårige historie er 1918 da partiets konstitusjon ble skrevet. Gjennom den berømte Clause 4, forpliktet partiet seg til nasjonalt og felles eierskap av produksjonsmidlene, og ga velgerskaren i landet klare signaler hvor de plasserte seg ideologisk. Med en sosialistisk plattform, fikk det konservative Storbritannia for første gang et parti å regne med på venstresiden. Og i mellomkrigstiden vokser partiet frem som landets nest største etter de Konservative. Dermed forrykker Labour den politiske balansen etter at de overtar de Liberales plass i topartisystemet. Etter at landet gjennom hele det 19. århundre har vært dominert av konservative og liberalistiske holdninger og tradisjoner, gir omveltningene i begynnelsen av det 20. århundre Labour en unik sjanse til å markere seg i det politiske liv. I løpet av 1920-årene befester Labour sin posisjon med økende oppslutning i parlamentet, og i 1924 danner de sin første regjering.

Som ellers i Europa ble den virkelige gullalder for venstresiden og Labour årene etter den andre verdenskrig.  Den nøkterne og forsiktige Clement Atlee skulle utfordre de konservatives partileder Winston Churchill som hadde vært britenes og de alliertes frontfigur under krigen. Men Churchill var i 1945 mer populær enn sitt parti, og i og med det store klimaskifte man så etter krigen, var Labour det naturlige valg for flertallet av det britiske folk. Landet hadde nå bruk for et parti som tenkte på folks velferd og som kunne gjenoppbygge den dårlige økonomien. Det var liten interesse for Churchills fokusering på imperiet og andre utenrikssaker. Indre anliggender måtte prioriteres, og Labour fikk et solid flertall i parlamentet som ga de et stort mandat til å foreta nødvendige endringer. I denne perioden ble partikonstitusjonen, og spesielt Clause 4 prøvd ut i praksis. Industrien ble nasjonalisert for å få den på fote igjen, og velferdsstaten ble innført med gratis optiker-, tannlege- og legehjelp. Sykehusene ble gjort statlige og legene ble lønnet av en skranten statskasse. Men nasjonaliseringen og velferdsstaten holdt på å legge landet i økonomisk ruin. Det var ikke før mot slutten av 40-årene at britene var kommet over kneika takket være store kreditter fra USA, og en stram rasjonalisering administrert av finansminister Stafford Cripps.

Labours sosialistiske politikk bar etter hvert frukter, og da de Konservative ved Churchill igjen kom til makten i 1951, var det en følelse av at jobben med å gjenreise landet var gjort. Et nytt klimaskifte kom, og etter 6 år med fokus på innenrikspolitikk åpnet igjen verden seg. Folk var lei av rasjonalisering og dårlige tider, og de Konservative hadde mer spennende å tilby velgerne enn et utmattet og ”gammelt” Labour. 1951 er begynnelsen på en ny velstandsbølge, og Labour blir holdt ute av regjeringskontorene i hele 13 år.

Etter mye intern uenighet og bitter strid i partiet i 60- og 70-årene , ble Neil Kinnock valgt til leder etter at Michael Foot trakk seg etter valgnederlaget i 1983. ”Firerbanden” med David Owen i spissen hadde brutt ut av Labour i 1981 og dannet det Sosialdemokratiske Partiet, og dette ble symptomatisk for de motsetningene som fantes. Det var på høy tid å ta seg selv i nakken, og Kinnock fikk klar beskjed av de mektige fagforeningslederne å gjøre partiet mer attraktivt for velgerne.

Men midt på 80-tallet var dét lettere sagt enn gjort. For opposisjonslederen og statsministeren het Margaret Thatcher, og hun var i denne perioden i ferd med å legge grunnlaget for Thatcherismen som virkelig ble populær mot slutten av 80-tallet. Oppgaven for Kinnock ble derfor å konsentrere seg om partiet, og bli kvitt de indre motsetningene som i for lang tid hadde ødelagt for dem selv. Og Labour fikk nok noe lenger tid i opposisjon enn de hadde tenkt, for som vi vet styrte de Konservative helt frem til 1997 da Blair kom til makten. I 1994 etterfulgte Blair skotten John Smith som partileder, og det var etter dette at partiet bevisst begynte å kommunisere sitt nye politiske budskap. Blair var åpenbart rette mann til å gjøre denne jobben, og partiets moderniseringsprosess når sitt høydepunkt i perioden mellom 1994 og 1997.

Blair begraver Labours forpliktelse til nasjonalisering, og partikonstitusjonen fra 1918 skrives om. I følge Blair har samfunnet forandret seg på en slik måte at også partiets ideologi må endres. Den sosialistiske plattformen forlates, og Blair kaller seg selv sosialdemokrat og definerer ”Nye” Labours posisjon som sentrum-venstre orientert. Labour skal ikke bare tiltrekke seg velgere fra arbeiderklassen, men også fra den fort voksende middelklassen. Den nye politiske kursen stakes ut og blir kalt ”Den tredje vei”. Blairs intellektuelle guru, professor Anthony Giddens ved the London School  of Economics, er mannen bak denne tenkningen, og den nye veien blir omtalt som en gylden middelvei mellom konservativ kapitalisme og gammel sosialisme. Og selv om den nye retningen enda er lite konkret, brydde ikke det britiske folk seg nevneverdig med det under valget  i 1997. Blair og Labour fikk det største flertallet i partiets hundreårige historie, og fikk hele 419 av 659 seter i underhuset. Det ”Nye” Labour fremsto i 1997 som et parti som i stor grad hadde godtatt Thactchers privatiseringsprogram fra slutten av 1980-årene. De hadde tatt et oppgjør med sitt eget anti-business image og gått bort fra at høy beskattning var det eneste middel som kunne sikre velferdsstaten. Dessuten var partiet samlet bak deres nye karismatiske leder.

Nesten tre år etter valgskredet, er Blair enda populær som statsminister. Til tross for en del upopulære og kanskje endog gale avgjørelser, styrer han enda partiet med hard hånd. Samtidig som han desentraliserer makt til parlament og folkeforsamlinger i Skottland, Wales og Nord-Irland konsentrerer han makten i Labour rundt seg selv. Han er med rette livredd for splittelse i partiet, og vet at dette til syvende og sist vil velte regjeringen. Klok av skade er partidisiplinen for øyeblikket Blairs viktigste oppgave. Og den mye omtalte splittelsen i partiet er så godt som fraværende sammenligner man med de Konservative eller hvordan hans eget parti så ut på 70-tallet. Så kontroll-freak eller ikke, Blair er ikke rede til å gi fra seg regjeringsmakten etter kun én periode.

Siden Blair er fremtidsrettet, er spørsmålet om partiets sjel vil bli bevart også inn i det neste århundre. På partiets 100-års bursdag uttalte han at partiet enda ”hviler på sine medlemmer og sine verdier”. Fremtiden er allikevel usikker i og med at grunnholdningen nå mer er basert på verdier enn en klar ideologi. Begrepet ”Den tredje vei” er enda ullent, og de hastige konstitusjonelle endringene har man enda ikke sett konsekvensene av. Derfor trengs det tid for at ”Nye” Labour skal sette seg. Men Blair skal være forsiktig for å ofre for mye på maktens alter. Da beveger han seg langt bort fra arbeiderklassens grunnverdier, og mangel på oppslutning fra dem kan koste han dyrere enn han tror.

 

 

 

 

 

Labours modernisering – fra Kinnock til Blair

 

FRA LABOUR TIL NEW LABOUR

 

Etter dyp splittelse og intern strid i partiet på 1970-tallet fant daværende Labourleder Neil Kinnock (leder fra 1983-1992) ut at partiorganisasjonen var moden for fornyelse. Mens Margaret Thatcher herjet som verst på 80-tallet, holdt Labour en lav profil med fokus på en intern omstruktureringsprosess som ved valget i 1997 viste seg å bære frukter. Etter 18 år i opposisjon sto partiet i 1997 frem som en samlet enhet, og kunne tiltrekke seg velgere fra en mye større skare enn tradisjonelle arbeiderklassemiljøer. Her følger en del av de endringene som gjenskapte Labour i ny partidrakt:

 

·      avskaffelse av de tunge fagforeningens innflytelse i partiet. I 1993 innførte partileder John Smith ”one member-one vote” på partiets landsmøter. Dette stoppet fagforeningens blokkstemmer, og betydde at fagforeningens medlemmer stemte individuelt og ikke gjennom sin forening.

·      modernisering av partiets konstitusjon fra 1918 – Clause 4 blir omskrevet og forpliktelsen til nasjonalt eierskap og statlig styring endres. Prinsippet om høy beskattning og høyt forbruk modereres, og partiet er ikke prinsipielt mot privatisering.

·      begrepet sosialisme nedtones og Blair begynner å kalle seg sosialdemokrat. Partiet flytter seg inn mot det politiske sentrum, og blir et sentrum-venstre parti.

·      ønsker å appellere til den store middelklassen. Forsaker en rekke gamle fansesaker for å tekkes middelklassen. Lyktes i parlamentsvalget i 1997 å tiltrekke både arbeider- og middelklassestemmer.

·      samle mer politisk makt i partiets lederskap og dermed fjerne den gamle og byråkratiske beslutningsprosessen som ble styrt av årsmøte. Den gamle beslutningsmodellen er i følge Blair en av årsakene til den splittelsen partiet opplevde på 60 og 70-tallet.

·      endring av partiets forhold til industrien. Mer fokus på moderne og teknologisk industri som IT og kommunikasjon.

·      kjører fort frem desentralisering av makt som fanesak. Ønsker å gi makten ”tilbake” til nasjonene Wales, Skottland og Nord-Irland. Blairs visjon ”New Labour, New Britain, New Europe” lanseres.

 

 

Labours statsministere etter 1945.

 

1945 - 1951:             Clement Atlee

1964 - 1970:             Harold Wilson

1974 - 1976:             Harold Wilson

1976 – 1979:             James Callaghan

1997 -                         Tony Blair

 

[Tilbake]

Siste publikasjoner

29.03.2017

Storbritannia kan gå i oppløsning
[Les mer]

NY BOK!



Se og kjøp boken her!
Jan Erik Mustad - Ragnhilds vei 3, 4633 Kristiansand, Norway - Tlf: 38 02 80 87 (priv), +47 47 91 30 10 (mob)
E-post: jan.e.mustad@uia.no

 Powered by Makeweb