Labours nederlag

Gordon Browns første valg ble en katastrofe. Om ikke problemene var store nok fra før.

Spørsmålet de fleste stiller seg nå, er hvor lenge statsminister Gordon Brown kan overleve som statsminister og Labours partileder. Krisene har stått i kø de siste månedene, og ble toppet av bunnoteringer i lokal- og europavalgene som nylig ble avholdt. Brown klamrer seg til makten etter at et nesten tosifret antall ministere forlot kabinettet hans. Men smilende og bestemt hevder statsministeren at han forblir ved roret, for å redde landet fra finanskrisen og de påfølgende konsekvensene. Kabinettet er ommøblert og klare til å brette opp armene for landet. Mens resten av landet ønsker å snakke om krisen i partiet, krisen i regjeringen og krisen i opinionens tillit til politikk generelt, kan ikke Brown skjønne hvorfor ikke media og velgerne er opptatt av politikk. Når kommer Brutus-øyeblikket? Når blir Brown stukket i ryggen av én sine nærmeste? Eller skal han vakle av gårde til valget, i følge konstitusjonen, må avholdes før juni neste år?

Browns nedadgående spiral begynte høsten 2007 da han valgte ikke å skrive ut nyvalg. Siden Brown lever på Tony Blairs mandat fra 2005, ble altså de nylige valgene Browns og regjeringens første test. Og det gikk som det måtte gå, under de rådende omstendighetene – Labour gikk massivt tilbake og tapte i underkant av 300 seter i de fylkene og kommunene som var på valg og gjorde det verre en forventet i europavalget. At velgerne stemte nasjonalt i begge valgene hersker det liten tvil om. Hovedtrenden var proteststemming, enten i form av å avstå fra å stemme, å stemme på ett av de mindre partiene eller straffe det partiet en normalt stemmer på grunn av refusjonsskandalen eller den svake Labour-regjeringen.

Europavalgene i Storbritannia, mer enn i noe annet EU-land, har lenge handlet mer om nasjonalpolitikk enn EU-politikk, spesielt siden mange briter føler veien til kontinentet er lang og kronglete. Stemmegivningen blir dermed en kommentar på situasjonen hjemme snarere enn et ønske om å påvirke Europas fremtid. Ironisk nok var Europa-spørsmålet med på å felle både tidligere statsministere som Margaret Thatcher og John Major, men ikke for den politikken de førte i Europa, men for det forholdet Storbritannia skulle ha til unionen.

Når det er sagt, er de konservative naturlig nok vinneren i denne valgrunden. Uten å ha presentert store politiske vyer for verken Europa eller kommune- og fylkestingene, går toryene frem hovedsakelig på Labours tilbakegang. Når velgere er oppgitte over partiet de normalt stemmer på, er det vanlig å stemme på opposisjonen. Og det gjelder også i lokal- og europavalg. Storbritannia er ett av landene i Europa hvor velgerne svinger mest mellom Labour og de konservative, de to eneste regjeringspartiene i et parlamentsvalg. I det britiske topartisystemet går dermed det ene partiet frem på bekostning av det andre, selv om opposisjonspartiet ikke har presentert et sett med politiske ideer som velgerne omfavner. Slik situasjonen er nå, blir stemmegivningen motivert av andre politiske momenter enn ren realpolitikk.

Mens Brown ønsker å holde fokus på politikk, vil de andre partiene, og store deler av media, la folket få lov til å felle sin dom både over refusjonsskandalen og landets regjering gjennom et nyvalg. Innad i Labour er også maktkampen om fremtidige posisjoner i gang. Partiet er ferd med å rakne innenfra, og i det spillet som nå foregår, er det viktig for aktørene å si og gjøre det som kan redde eventuelt styrke karrieren deres. Dette er et spill som foregår i korridorene i Labours hovedkvarter, i Whitehall og i parlamentet.

Omrokkeringen av kabinettet er naturlig nok Browns siste krampetrekning. Han ønsker å signalisere at han har mannskap som ønsker å være med videre, på tross av alle som har falt fra. Han ser det nemlig som sitt og regjeringens ansvar å få landet ut av den økonomiske krisen, og han vil rydde opp i refusjonsskandalen som har rammet på tvers av underhuset. Men Brown kan ikke flykte fra de politiske realitetene; han er en svært upopulær statsminister og partileder, partiet har gjort et historisk dårlige valg, mange i Labour har offentlig sagt at de vil ha han fjernet, media og mange andre er svært kritiske til hans lederstil og det nye kabinettet er i beste fall et konsoliderende kabinett som kan holde skuta flytende, men som ikke vil legge om kursen. Der er ingen personer i det nye kabinettet som representerer noe nytt og spennende som kan revitalisere partiets politikk. 

Vurderingen til Brown går dermed på om partiet er best tjent med å gå til valg uten ham eller om han enda tror partiet har en sjanse med ham som partileder. For øyeblikket er det få som støtter Browns beslutning om forbli ved sin lest. Blir det større interne opprør enn det vi ser nå, er det lite som taler for at Brown overlever et år til. De konservative derimot ønsker at Brown blir sittende, slik at de kan nyte godt av at Labour ødelegger seg selv. Det gir David Cameron og de konservative fritt leide til Downing Street 10 hvis det valget de etterlyser kommer til høsten. Kommer det derimot en ny leder, vil det gi Labour en liten vitamininnsprøytning, selv om det i seg selv ikke er nok til å redde stumpene. Men det kan, ved et parlamentsvalg, redde en del Labour-kandidater.

Det er mange grunner til å fjerne Brown og Labour, og i tillegg oppløse hele det sittende parlamentet. Refusjonsskandalen og den påfølgende dalende tillitten til det øyensynlige korrupte underhuset har gjort stor skade på forholdet mellom velgerne og de folkevalgte. Derfor bør demokratiballen spilles tilbake til opinionen slik at folket kan si hva de synes om Brown, Labour og de parlamentsmedlemmene som har skodd seg på skattebetalernes regning. For ikke å risikere å bli ydmyket ytterligere, er det også i Labours interesse å avholde parlamentsvalget i oktober. Det kan begrense nederlaget. For dette handler om hva britene ønsker og ikke hva som passer statsminister Brown.

[Tilbake]

Siste publikasjoner

29.03.2017

Storbritannia kan gå i oppløsning
[Les mer]

NY BOK!



Se og kjøp boken her!
Jan Erik Mustad - Ragnhilds vei 3, 4633 Kristiansand, Norway - Tlf: 38 02 80 87 (priv), +47 47 91 30 10 (mob)
E-post: jan.e.mustad@uia.no

 Powered by Makeweb