Likevel feiring for Tony Blair

Tony Blair har nå sittet ti år som leder av Labour. Nå ser det ut som han kan feire uten bismak.

Det er ikke bare Margaret Thatcher som feirer jubileum i år. 21. juli var det nemlig 10 år siden Tony Blair overtok som leder for et Labour i krise. Partiet hadde da ikke vært i posisjon siden 1979, og var ansett som baktunge og ute av stand til å forstå hva den britiske opinionen ønsket. Etter en avtale med dagens finansminister Gordon Brown på en restaurant i London, ble det Blair som skulle fullføre moderniseringen av partiet som hadde begynt på slutten av 80-tallet. Og for en fremgang både Blair og partiet har hatt i løpet av disse ti årene.

I løpet av 10-års perioden har Labour vunnet to parlamentsvalg - i 1997 og 2001 – og effektivt begravd det konservative partiet. Blair har allerede ”slitt ut” tre tory-ledere – John Major, William Hague og Iain Duncan Smith, og er nå på god vei til å knekke den fjerde, Michael Howard. Hovedgrunnen er at Blair og New Labour har kolonisert mye av toryenes politikk og dermed begrenset de konservatives politiske spillerom. Som i andre land, er den tradisjonelle høyre-venstre aksen også forsvunnet fra britisk politikk, og med Labours glidning ned mot det politiske sentrum, har de konservative hatt problemer med å definere sin egen opposisjonsrolle, for ikke å snakke om hva slags politikk de skal føre. Toryene har beveget seg lite i de siste ti årene og har dermed vært et enkelt bytte for Blair og Labour.

Men selv om Blair har vært progressiv, seiglivet og nesten uovervinnelig, har de siste to årene vært hans klart vanskeligste. Irak-krigen, med både forspillet og etterspillet, har vært en eneste lang prøvelse for statsministeren, og mange har gjentatte ganger oppfordret han til å trekke seg. Politiske kommentatorer har i sine spalter tatt liv av både Blair og hans utenrikspolitikk, og kraftig kritisert den linjen Storbritannia la seg på. Dette inkluderer det tette angloamerikanske samarbeidet som dannet alliansen for selve invasjonen og måten Blair og George Bush senere har håndtert det hele på. Dette gjelder spesielt Blairs hardnakkede forsvar av etterretningen, som de fleste nå vet var til de grader mangelfull. Det beste som kan skje for de to statslederne er at Irak etter hvert stabiliserer seg politisk, og at ro orden blir gjenopprettet. Som alle ser, er det en lang vei dit.

I etterkant av krigen har regjeringen vært gjenstand for tre kommisjonsgranskninger og en rekke kritiske debatter og seminarer. Selv om alle kommisjonene fant kritikkverdige, og til dels graverende forhold både i forsvarsdepartementet, ved statsministerens kontor, i etterretningen og i media, har ingen konkludert med at Blair bevisst på noe tidspunkt har ført parlamentet og/eller det britiske folk bak lyset. Alle har dog konkludert med at argumentene Blair og regjeringen brukte for å rettferdiggjøre et angrep på Irak var syltynne, og at informasjonen fra etterretningen til dels var mangelfull og på enkelte punkter direkte feil. De to punktene som har reist mest diskusjon i kommisjonsrapportene er de som angår masseødeleggelsesvåpen og om Irak hadde muligheten til å angripe britiske mål med kjemiske og biologiske våpen innen 45 minutter. Begge disse var sentrale i regjeringens såkalte krigsmemoer fra høsten 2002.

Den siste, og kanskje mest omfattende av rapportene, ble offentliggjort 14. juli. Kommisjonen ble ledet av Lord Butler og ble ikke den ”hvitvaskingen” flere kommentatorer skrev om på forhånd. ”Hvitvasking” var nemlig ett av ordene som ble brukt mot den forrige granskningskommisjonen som ble ledet av Lord Hutton. Den så på omstendighetene rundt våpenekspert David Kellys selvmord. Begge kommisjonene lot tvilen over Irak komme Blair til gode, og regjeringen og Blair kommer bedre ut av den siste granskningen enn det mange trodde. Butler har unngått å rette kritikk direkte mot personer, antagelig for ikke å trekke deres integritet i tvil. Men den kollektive kritikken rettes først og fremst mot regjeringen, og da er det regjeringens overhode som må ta den verste støyten.

Butler brukte mye tid og plass på å forklare hvordan regjeringen kom så galt ut i forhold til Irak. Rapporten trekker trådene tilbake til Gulf-krigen i 1991 hvor verdens etterretningsorganisasjoner etter krigen var overrasket over hvor nær Saddam Hussein var ved å utvikle atomvåpen. Saddam satt i gang to uprovoserte kriger samt en etnisk rensning i sitt eget land. Verdenssamfunnet hadde lenge vært tålmodige med Saddam og latt tvilen komme han gode flere ganger. Butler mente at overreaksjonen denne gangen var farget av historien og feil begått tidligere. Han sa også at det var et ønske å gjøre amerikanerne til lags for de ville gå til krig uansett.

Når det gjelder etterretningsinformasjon, er Butler rimelig klar på at grunnlaget var alt for tynt for en militær aksjon. Kildene i Irak var få og upålitelige, og mye av den informasjonen som kom regjeringen for øre, var andre eller tredjehånds informasjon. Dermed lå det en eller annen form for forestilling om at flere vestlige lands etterretning hadde konkludert med at masseødeleggelsestrusselen var større fra Irak nå enn tidligere. Men Butler konkluderte med følgende: ”Det er ikke nylig etterretningsarbeid som i seg selv gir grunnlag for en konklusjon som sier at Irak er en større umiddelbar trussel enn mange andre land.”

En kan dermed trekke ut av Butlers konklusjon at Blair ikke på noen måte er en løgner eller bedrager. Men at Blair på flere punkter har feiltolket og feilvurdert, var hevet over en hver tvil. Han har også vist manglende kompetanse og innsikt i forhold til hvordan etterretningsinformasjon skal brukes. I underhusets siste debatt før ferien, den som omhandlet Butlerkommisjonens rapport, var Blair relativt ydmyk i forhold til å implementere alle Butlers anbefalinger. Men han forsvarte også regjeringens Irak-politikk, og fortsatte å hamre løs på en tam og forvirret opposisjonsleder. Han unnlot å svare på de viktigste spørsmålene, men han visste på det tidspunktet at han ikke trengte det. Alle vet at også han nå sannsynligvis ikke trenger å betale for sine synder heller.

Det interessante var at mot slutten av debatten hadde Blar gjenvunnet sin usedvanlige selvtillit og selvsikkerhet. Han fremsto plutselig som landets ultimate leder igjen. Det har også de siste meningsmålingene vist. Labour har gjenerobret ledelsen, og de fleste, endog av hans kritikere, tror at Blair nå vil lede partiet til nok en valgsuksess. De interne trusslene er så godt som forsvunnet, hans hånd om makten er sterkere enn på flere år og hans humør og stå-på-vilje ser ut å være tilbake. Det lover godt for Labour. Blair kan dermed ta ferie og feire 10-års dag med bedre utsikter enn på lenge. Muligens kan han nå også legge Irak bak seg og konsentrere seg om å beholde grepet om innenrikspolitikken. Det vil sikre Labour en ny valgseier.

[Tilbake]

Siste publikasjoner

29.03.2017

Storbritannia kan gå i oppløsning
[Les mer]

NY BOK!



Se og kjøp boken her!
Jan Erik Mustad - Ragnhilds vei 3, 4633 Kristiansand, Norway - Tlf: 38 02 80 87 (priv), +47 47 91 30 10 (mob)
E-post: jan.e.mustad@uia.no

 Powered by Makeweb