Lovløse IRA marginaliserer Sinn Fein

IRA vil ta loven i egne hender. Det kaster mørke skygger over Sinn Fein og den republikanske bevegelsen.


Det nordirske nasjonalistpartiet Sinn Fein er i hardt vær for tiden. Ikke bare anklages de for å ha medlemmer som sto bak tidens bankrøveri i Belfast i desember. Deres halvmilitære fløy, IRA, skal ha tilbydd å skyte de som sto bak drapet på katolikken Robert McCartney og knivstikkingen av Brendan Devine på en pøbb i Belfast for litt siden. Hele den republikanske bevegelsen er i opprør, og hardest rammet er kanskje den skjøre fredsprosessen i Nord-Irland. De siste ukene har styrket unionistenes argumenter om at Sinn Fein og IRA er grupper med lovløse kriminelle som ikke skikket til å delta i den nordirske provinsregjeringen. De siste måneders hendelser har gjort veien tilbake til indre selvstyre enda lenger.

De politiske institusjonene i Nord-Irland har vært ute av funksjon siden desember 2002, etter at flere Sinn Fein medlemmer ble arrestert for spionasje i den nordirske parlamentsbygningen Stormont. Flere forsøk fra statsministerne Tony Blair og Bertie Ahern på å få fredsprosessen tilbake på skinnene har mislykkes. Tillitten til den republikanske bevegelsen har siden 2002 vært på et lavmål, og er nå selvsagt blitt ytterligere svekket.

Det store bankrøveriet av Northern Bank i Belfast i desember og drapene i forrige måned har igjen satt fart i ryktene om at Sinn og IRA både har overlappende medlemmer og lederskap. Etter drapet på McCartney, som ble utført på en pøbb i Belfast med om lag 70 vitner tilstedet, er flere skremmende avsløringer om den republikanske bevegelsen kommet frem. Selv om mange i Nord-Irland og andre steder har vært klar over en del av republikanernes aktiviteter, er det koblingene mellom dem som nå setter hele fredsprosessen i fare.

Da Langfredagsavtalen ble inngått i 1998 var det en politisk avtale mellom partiene i Nord-Irland, den irske og den britiske regjeringen. Den inneholdt et konstitusjonelt rammeverk som la grunnlaget for internt selvstyre samtidig som den klart understreket at det er provinsens flertall som til en hver tid bestemmer Nord-Irlands tilhørighet – London eller Dublin. Kravet som ble satt til Sinn Fein var at IRAs terrorkrig skulle opphøre og at organisasjonen gradvis skulle avmilitariseres. Innlevering av våpen til en uavhengig våpenkommisjon skulle vise at IRA/Sinn Fein var ferdig med å bruke våpen som politisk virkemiddel og at den republikanske bevegelsen var rede til å delta i den demokratiske prosessen som var på beddingen.

Men mangel på innleverte IRA-våpen har siden 1998 vanskeliggjort fredsprosessen. Mangel på tillitt fra de involverte partene har gjort arbeidsklimaet dårlig, og IRA har aldri akseptert en full avvæpning. Selv om det aldri har vært direkte uttalt, ser det ut til at IRA tolker Langfredagsavtalen noe annerledes enn en gjør på ministerielt hold i London og Dublin. IRA så åpenbart for seg at Sinn Fein skulle få adgang til maktens korridorer mot at IRA stoppet å angripe britiske mål i Storbritannia og i Nord-Irland, deriblant hæren, politikere og finansområder i de store byene. IRA tok det antagelig for gitt at de fortsatt skulle ha en slags lovløs kontroll over republikanske enklaver i provinsens byer. Langfredagsavtalen sier nemlig ingenting om organisert kriminalitet eller borgervern. Det burde den gjort når en ser hvordan IRA, som tross alt er underlagt provinsens våpenhvile, opererer med hensyn til avstraffelse, kriminalitet og direkte lovløst borgervern.

De siste måneders hendelser har brakt ut i offentligheten det mange har antatt lenge, at koblingen mellom IRA og Sinn Fein har vært og enda er tett. Drapet på McCartney og knivstikken av Devine, som for øvrig begge var IRA sympatisører og politisk stemte Sinn Fein, viser at IRA fungerer som politistyrke i republikanske områder. Pøbben hvor de to ble drept hadde ca 70 gjester da knivstikkingen fant sted. Ingen av dem har turt å stå frem fordi alle er skremt til stillhet av IRA, og med frykt for represalier, finnes det ingen bevis for ugjerningene. Sinn Fein svarte likevel med å ekskludere syv partimedlemmer og inviterte McCartneys familie med på partiets vårkonferanse i et slags forsøk på å prøve å vise avsky over de kriminelle handlingene.

Det som likevel vakte størst oppsikt, og som fikk de mest fordømmende reaksjonene, var IRAs tilbud til McCartneys familie om selv å likvidere de som hadde stått bak drapet. Organisasjonen hevdet at de ønsket å ordne opp internt, og bekreftet at tre medlemmer, som hadde vært ansvarlige for drapene, var utvist. McCartneys familie takket klokelig nok nei til IRAs tilbud og ba innstendig om at de skyldige heller ble dømt.

Men blemmen var allerede et faktum. Offentligheten så koblingene mellom IRA og Sinn Fein, og at vold, terror og organisert kriminalitet er nærmere provinsens politiske miljø enn det en trodde, eller ønsket å tro. Unionistenes argumenter om at Sinn Fein/IRA er en terrororganisasjon har igjen fått vann på mølla, og det ser håpløst ut å få til et samarbeid mellom det Demokratiske Unionistpartiet og Sinn Fein, de to største partiene i nordirsk politikk. Mange unionister har også fått bekreftet at innlevering av våpen fra IRA vil svekke Sinn Fein, fordi mye av partiets støtte og oppslutning kanaliseres gjennom IRA.

Og støtten spiller i stor grad på frykt, frykt for at de unionistiske lojalistene skal undertrykke den nasjonalistiske delen av befolkningen, slik en så frem til begynnelsen av fredsprosessen tidlig på 1990-tallet. Etter hvert som fredsprosessen ble vanskeligere å gjennomføre og Langfredagsavtalen viste seg vrien å implementere, økte støtten til Sinn Fein i takt med den økte frykten og usikkerheten i provinsen. Sett i dette perspektivet er Sinn Feins politiske oppslutning mye basert på redsel for dominans fra det unionistiske flertallet og den britisk regjeringen. Få i det nasjonalistiske mindretallet stoler på disse gruppene. Derfor søkes det trygghet i IRA beskyttelse og gjennom å stemme på Sinn Fein.

Total avvæpning har derfor ikke vært på IRAs, og heller ikke på Sinn Feins, agenda. Partifolk som Gerry Adams og Martin MacGuinness trenger våpnene i umiddelbar nærhet for å gi dem politisk legitimitet. IRA trenger våpen for å fortsette sine kriminelle handlinger som bankrøveri og drap og for å drive borgervern i nasjonalistiske områder. Mange kjennere av Nord-Irland-konflikten er kjent med disse koblingene på begge sidene av konflikten, men IRAs famøse utspill om hevn over sine egne medlemmer har vekket avsky blant folk i provinsen, i Irland og i Storbritannia. Tilstrekkelig avsky vil etter hvert gjøre seg utslag i lavere politisk oppslutning for Sinn Fein, noe meningsmålinger allerede har vist. Blairs og Aherns viktigste oppgave er å tvinge Sinn Fein i kne ved å insistere på at partiet gir opp sin bevæpnede ryggsekk. Først når våpnene er borte, eller i alle fall ute av syne, kan forhandlinger gjenopptas og tillit gjenskapes. Men for øyeblikket er veien lang dit, fordi for mange motsettende interesser står på spill.

[Tilbake]

Siste publikasjoner

29.03.2017

Storbritannia kan gå i oppløsning
[Les mer]

NY BOK!



Se og kjøp boken her!
Jan Erik Mustad - Ragnhilds vei 3, 4633 Kristiansand, Norway - Tlf: 38 02 80 87 (priv), +47 47 91 30 10 (mob)
E-post: jan.e.mustad@uia.no

 Powered by Makeweb