Mot Labours tredje valgseier

Tony Blair har skrevet ut nyvalg i Storbritannia. Og 5. mai vinner han og Labour høyst sannsynlig sitt tredje valg på rad.

Det har vært travle dager i Storbritannia i det siste. Prins Charles har endelig fått sin elskerinne gjennom 35 år, Camilla Parker Bowles, og statsminister Tony Blair har skrevet ut nyvalg som skal avholdes 5. mai. Ingen forventer noe maktskifte, men valget blir tettere og mer spennende enn kanskje mange tror. Hvis landet hadde hatt en mer slagkraftig opposisjon, hadde tiden vært inne for et seneskifte. Men de Konservative har ikke på noen måte klart å utnytte Blairs dalende popularitet etter invasjonen av Irak. Selv om de nærmer seg på meningsmålingene, må det ses mer i forbindelse med økende misnøye med Blair enn økende oppslutning for de Konservative og Michael Howard.

I Storbritannia er det til en hver tid opp til den sittende statsministeren å skrive ut nyvalg innen en tidsramme på fem år. Blar har siden 1997 valgt to fireårs perioder, og siden valgseieren i 2001 er det Irak som helt klart har vært det dominerende temaet. For hver gang Blar-regjeringen har forsøkt å flytte fokus over på innenrikssaker, har Irak komme tilbake i en eller annen form. Det er først de siste månedene at også media har begynnt å skrive om andre saker enn de forbundet med Irak.

For britiske parlamentsvalg handler alltid om innenrikssaker, og derfor vil Irak ikke direkte være sentralt. Men hvor mange som indirekte vil straffe Blair for hans håndtering av Irak-spørsmålet er åpent. Det kan bli flere enn Blair både liker og tror. Og proteststemmene må i så fall gå til Liberaldemokratene, som var det eneste av de stroe partiene som sa et klart nei til krigen. Men siden mange vet at Liberaldemokratene ikke er et regjeringsalternativ, faller mange tilbake på Labour siden de Konservative for mange ikke er et alternativ. De støttet som kjent korstoget i Irak.

Som tidsskriftet The Economist skriver i ett av sine siste numre. ”Dette er et tillitsvalg.” Det handler om i hvilken grad velgerne stoler på at Blair kan levere de politiske varene i enda en periode, og om de mener han fortjener deres helhjertede støtte én gang til. Meningsmålinger viser her en ambivalens i forhold Blair og Labour. Mange ønsker nemlig å svekke Blair personlig for det han har gjort i forbindelse med Irak, terrorlovgivningen og universitetsreformene. På en annen side vil de samme velgerne at Labour gjerne fortsetter å regjere, og ønsker for alt i verden å holde de Konservative utenfor regjeringskontorene. Dilemmaet blir altså valget mellom et parti de gjerne vil skal forsette å styre, men med en annen leder, og et konservativt parti som overhode ikke har vist verken evne eller politisk kløkt til å overta.

Alle forhåndstips går dermed ut på at Labour vil vinne sitt tredje valg på rad på tross av Irak, men at de kan risikere at flertallet i parlamentet, som i dag er på 161 parlamentsmedlemmer, fort kan bli halvert. At Labour i det hele tatt ligger an til å vinne denne gangen også sier like mye om hvor dårlig de Konservative har utnyttet Blairs mange feilgrep. Toryene har ikke på noen måte maktet å profilere seg som et vitalt alternativ, og de har enda en lang vei å gå før de kan få regjeringstillitt. Så Labour vinner ikke bare på tross av toryene, men også på grunn av dem.

I tillegg er det en sterk anti-tory holdning i det britiske valgsystemet som i år består av 646 enkeltmannskretser. Hver krets returnerer ett parlamentsmedlem hver til Underhuset ved hjelp av simpelt flertall, og med dagens befolkningsfordeling favoriserer systemet Labour. De Konservative og Liberaldemokratene har for øyeblikket sine tilhengere for mye spredt rundt i landet til at de kan vinne de valgkretsene som i år igjen vil avgjøre valget. Så utfallet vil i vesentlig grad avhenge av hvor mange av de marginale valgkretsene Labour vinner i tillegg til alle de sikre. Derfor foregår også hovedtyngden av valgkampen i de marginale kretsene hvor resultatet kan vippe i begge, eller i alle tre, retninger.

Og Labours kronargument for å vinne igjen er landets gode økonomi og det skrekksenarioet som vil oppstå hvis de Konservative skulle komme til makten. For Labour har i motsetning til tidligere tider vist at de kan kontrollere økonomien, noe som har resultert i lav inflasjon, lav arbeidsledighet og rekordlav rente. Finansminister Gordon Brown er dermed en høyt respektert minister også blant tidligere tory-tilhengere. Både Brown og Blair er selvsagt av den oppfatning at velgerne har nok å bedømme regjeringen på, og at skremselsskuddene som kommer fra Howard kan avfeies som populistiske utspill som klart bærer preg av at toryene har lite å tilby.

Det virker nemlig som om hele valgkampen til de Konservatives dreier seg om Tony Blair selv. Da Howard presenterte toryenes tynneste valgprogram noensinne var det Blair som var hovedfokus og ikke deres egen politikk. Taktikken er altså å presentere en anti-Blair kampanje ved å rette søkelyset mot en økende kriminalitet, en økende innvandring og en dårlig forvaltet offentlig sektor. Skremmelsespropagandaen ville ingen ende ta da Howard omtalte sin hovedmotstander; ”Ikke la han komme av gårde med det igjen. Fem år til med disse selvgode, tilfredse smilene, fem år til med feilprioriteringer, fem år til med bare prat.”

Howard vet at Blair for øyeblikket er ett av Labours store minuser, men det virker ikke særlig fantasifullt å drive en så negativ valgkamp. Når han også hevder at toryenes partiprogram denne gangen er tynt fordi han ønsker at velgerne skal lese hele programmet, vitner det mer om mangel på gode ideer enn et forsøk på å skape en sunn og god politisk dialog med folket. Det virer ikke helt som Howard ser hva slags konsekvenser et slikt fokus, eller mangel på sådan, kan få.

Den endelige sammensetningen av det nye underhuset beror ikke bare på hvordan partiene farer gjennom valgkampen. Den beror også på oppmøte. I 2001 var fremmøteprosenten katastrofalt lav. Bare 59 % valgte å stemme, og det gikk i første rekke utover Labour som hadde flest medlemmer i ”Hjemmesitterpartiet”. Den tradisjonelle arbeiderklassen stemmer enten Labour eller holder seg borte. Det samme gjelder for kvinnene som i 1997 ga sine stemmer til Blair, men som i 2001 holdt seg hjemme. Denne gangen er det også vanskelig å si at valget er avgjort på forhånd, som i 2001, og at oppmøte derfor ikke teller så mye. I noen valgkretser er nemlig labour-overvekten så liten at hver stemme vil telle. Det å mobilisere velgere er selvsagt ikke bare en oppgave for Labour, men for alle partiene i hele unionen.

[Tilbake]

Siste publikasjoner

29.03.2017

Storbritannia kan gå i oppløsning
[Les mer]

NY BOK!



Se og kjøp boken her!
Jan Erik Mustad - Ragnhilds vei 3, 4633 Kristiansand, Norway - Tlf: 38 02 80 87 (priv), +47 47 91 30 10 (mob)
E-post: jan.e.mustad@uia.no

 Powered by Makeweb