Mot politisk skifte i Storbritannia

Om kort tid skal både de Konservative og Labour gjennom sine siste forberedende landsmøter før nytt parlamentsvalg. Statsminister John Major må skrive ut nyvalg før mai 1997, og den britiske statslederen begynner nå å få hastverk. Skal han ha noe som helst mulighet til å bli gjenvalgt må hans politiske popularitet øke betraktelig. Han ligger nemlig lenger bak på meningsmålingene enn noen av hans konservative statsministerkolleger har gjort i hele dette århundret. Men selv om marginene antagelig blir mindre frem mot valget enn det de er nå, tyder alt på at vi går mot et politisk skifte i Storbritannia.

Det virkelige politiske kappløpet begynner ikke før begge partiene har vært gjennom sine landsmøter. Der vil de legge slagplaner for hvilken politisk linje de ønsker å følge frem til valget, og hvordan de ønsker å styre landet. Mest spenning knytter det seg utvilsomt til Labour og deres leder Tony Blair som virkelig har kjørt partiet gjennom en moderniseringsprosess. Er denne ansiktsløftningen nok til å føre Labour tilbake i regjeringsposisjon? Eller vil det vise seg at den nye linjen blir så radikalt ny at velgerne vil stemme på andre partier?

Etter valget i 1992 hadde Major et flertall på 21 parlamentsmedlemmer i Underhuset. Nå er dette flertallet skrumpet inn til ett parlamentsmedlem (MP), og det betyr i realiteten at Storbritannia kan risikere å ha en mindretallsregjering før mai neste år. Det kan igjen bety at hele valget, på Labour initiativ, vil bli fremskyndet. Majors solide forsprang er forsvunnet gjennom avhopping og flere tapte suppleringsvalg. Dette fører til at Major er politisk avhengig av andre partier, noe som gjør statsministeren svært sårbar. I Nord-Irland spørsmålet er for eksempel dette svært synlig. Mange legger skylden på den britiske regjeringen for at fredsprosessen er i fare, og alle vet at Major er avhengig av politisk støtte fra provinsens unionister for å beholde flertallet i Underhuset. Dette gjør at Major må trø varsomt, og avstå fra å gjøre noe som kan provosere unionistene til å trekke sin støtte. Med andre ord, Major er kneblet på hender og føtter, og det britiske topartisystemet, som britene alltid har priset for dets politiske effektivitet, dolker seg selv i ryggen. Dessuten har Major hatt store interne partiproblemer i denne statsministerperioden. Lederkrisen i fjor sommer viste et parti som er sterkt splittet, ikke bare i forhold til EU, men også med hensyn til hvordan de politiske utfordringene skal løses på hjemmebane. Selv om statsministeren vant ledervalget, og gjorde en del taktiske forandringer i regjeringen, blant annet med Michael Heseltine som visestatsminister, hadde partiet avslørt store stridigheter om hvilken vei partihestene skulle trekke.

Og splittelse i det Konservative partiet har selvsagt også innvirkning på partiets profil. En klar politisk linje mangler siden partiet ikke klarer å samle seg. Uenighet fører også til en svekket partiorganisasjon, noe som igjen fører til lite støtte både i media og generelt i samfunnet. Og når opposisjonen er så strek som Tony Blair og labour er for øyeblikket, vil det vise seg ekstra vanskelig for statsministeren. Men det er ikke bare Major og de Konservative som har interne problemer. Den mye omtalte venstresiden i Labour har gjort forholdene vanskelige for Tony Blair også. Den interne strid i Labour har i det siste skapt problemer for partiets moderniseringsprosess. Blairs kritikere mener partiet har sklidd for mye inn mot sentrum, og at det nå befinner seg i skyggen av de Konservative. Blair har tonet ned en del ”gamle” labour-prinsipper som arbeidsløshet, minimumslønn og samarbeid med fagforeningene, og omfavnet markedsøkonomien. Selv om det nye Labour nå priser det kollektive etos fremfor den ”thatcheriske” individualisme, har Blair lenge fremholdt at partiet trenger større appell hos den britiske middelklassen. For at det skal skje, må partiet bli mer markedsbevisste og ikke undergrave det individuelle initiativ. Men dette henger nøye sammen med den britiske økonomien som faktisk er et element som kan føre velgerne tilbake til de Konservative. Den britiske økonomien er nemlig på vei oppover.

I et intervju med den britiske søndagsavisen, The Sunday Times innrømmer Blair at tiden frem til valget må brukes på å definere partiets politiske linje for velgerne. Hans mange idéer og reformer må bli mer konsise, og han må vise hvordan han akter å omforme disse til reell politikk. Det er dette velgerne nå er interessert i å få et innblikk i frem mot valget. De ønsker å vite hva slags politikk en eventuell Labour-regjering vil føre etter valget, og hva Blair som statsminister kan tilføre landet. Og det er tydelig at Blair ønsker å vinne velgernes gunst. I samme intervju hevder han at han ikke lenger bare vil kalle seg demokratisk sosialist, men at han er like mye en sosialdemokrat som ikke bare ønsker å vinne middelklassen, men som også ser det som en politisk oppgave å gjøre middelklassen større. Med andre ord, gjøre Storbritannia om til sosialdemokrati, på linje med vårt eget land, hvor den synlige forskjellen på rik og fattig er mindre.

Men Tony Blair balanserer på stram line. På den ene siden må han moderere seg i den videre moderniseringsprosessen for å unngå ytterligere splid i partiet, og dermed kanskje risikere å miste de tradisjonelle Labourvelgerne, samtidig som han ikke må føre partiet mer mot sentrum. Da risikerer han ikke bare å komme i skyggen av de Konservative, men også av Sosialdemokratene (SDP) som i 1981 ble stiftet av fire Labour-avhoppere. På den andre siden er det nødvendig for Blair å ha en bredere oppslutning enn Labour normalt har hatt. Hvis han skal klare å overta statsministerboligen i Downing Street 10, og bli en like god statsminister som han er opposisjonsleder , må han fortest mulig redegjøre for sin politiske linje. Det holder ikke at velgerskaren synes hans idéer er interessante hvis de ikke snart får kjennskap til hvordan dette skal fungere i praksis. . Hvis Tony Blair lykkes med sin politiske taktikk og kan finne balansen mellom et nytt Labour og et slitent konservativt parti, er det mye som taler for at vi nå får et politisk skifte i Storbritannia. Selv om det er farlig å undervurdere regjeringen og Majors evne til å komme sterkt tilbake i valgår, ser det nå ut til at toget er gått for Major, og at Storbritannia får sin første Labour-regjering siden 1979.

[Tilbake]

Siste publikasjoner

29.03.2017

Storbritannia kan gå i oppløsning
[Les mer]

NY BOK!



Se og kjøp boken her!
Jan Erik Mustad - Ragnhilds vei 3, 4633 Kristiansand, Norway - Tlf: 38 02 80 87 (priv), +47 47 91 30 10 (mob)
E-post: jan.e.mustad@uia.no

 Powered by Makeweb