Mot slutten for New Labour?

Krisene står i kø for Gordon Brown. Labour stuper på meningsmålingene. Brown ser ut til å ha resignert. Nyvalg bør finne sted senest til høsten.

Da Brown overtok som partileder og statsminister etter Tony Blair sommeren 2007, var det mange som så på Brown som landets og partiet redningsmann. Blair hadde gjort seg upopulær, særlig på grunn av Irak-krigen, og han ble sett på som en belastning for Labour. Brown hadde alt å vinne med en frisk start hvor han kunne meisle ut sine politiske visjoner uten innblanding fra Blair. Men de politiske visjonene uteble, han tullet det til med et valg som aldri ble og han er innhentet av en elendig økonomi, som han selv delvis er skyld i etter ti år som finansminister. I tillegg er han midt inne i krisespiral som gir Labour rekordlave oppslutninger på meningsmålingene. Så langt har ingen tiltak virket positivt på opinionen, og Labour frykter katastroferesultat ved Europa- og lokalvalget 4. juni. Hvis resultatet blir så nedslående som fryktet og Labour ikke klarer å komme seg sånn noenlunde ut av de krisene som nå rammer både partiet og Westminster, bør Brown be dronningen oppløse parlamentet og skrive ut nyvalg enten i løpet av juni eller til høsten.

Labour har styrt siden 1997, og valset inn i Downing Street med en smilende Blair som blant annet lovet å rydde opp i politikkens mørke sider. De konservative hadde i perioden forut drevet med økonomisk utroskap, underslag, ulovlig våpenhandel og hemmelige avtaler om å stille spørsmål i underhuset for innflytelsesrike personer. Alle skandalene gikk under begrepet sleaze, og ukulturen felte John Major og de konservative både i media og i valget. Nå har denne ukulturen nådd Labour, og når ballen først har begynt å rulle, er den nesten umulig å stoppe. Media, og spesielt tabloidavisene, sørger for å holde dette gående.

En slik ukultur rammer ofte et parti som tviholder på en makt de har sittet med for lenge. De konservative satt med makten fra 1979, da Margaret Thatcher begynte på sin lange vei, til 1997 da en sliten Major måtte gi tapt for Blair og Labour som da hadde vært i opposisjon i atten år. Nå har Labour sittet med makten i tolv år og viser samme tegn på utmattelse og tretthet. Selv om en trodde, spesielt mot slutten av forrige århundre, at dette først og fremst var et konservativt problem, er disse negative mekanismene partiuavhengig. Det rammer det partiet som sitter lenge ved makten, og i Storbritannia var det Toriene som mest satt ved makten i forrige århundre.

I et topartisystem er begge partiene store organisasjoner med mange fløyer og meningsbærere. I medgangstider, med god økonomi, gode oppslutninger på meningsmålingene og positivitet i partimaskineriet, kan partiene i posisjon leve med uenighet. Men i motgang er det verre. Da kommer misnøyen frem fra de delene av partiet som er uenig med regjeringen. Partiets såkalte backbenchers, de som ikke er med i regjeringen, begynner å stemme mot sitt eget parti i voteringer, de bruker ofte media til å ytre sin misnøye og setter gjerne i gang partilederkamper i offentligheten. Personkamp og posisjonering overtar for politikk, og usikkerheten brer seg. Dermed dreier fokus bort fra det vesentlige og over til det uvesentlige, til personer og fronter som ofte er uenige. Når uenigheten og usikkerheten dominerer den politiske agenda, skal det en formidabel leder til å igjen spinne politikken til overflaten.

Parhestene Blair-Brown passer alle disse scenarioene. Blair overtok etter Major og ble Labour største valgvinner gjennom tidene. Så lenge Blair var populær i opinion og vant valg, så ingen av hans partimotstandere det bryet verdt å prøve å fjerne ham. Alternativet var uansett verre. Suksessen og den gode økonomien holdt Blair gående. Men Irak endret alt. Selv om Blair klarte seg gjennom en tredje valgseier i 2005, ble de interne uenighetene for store, og han ble tvunget til å trekke seg. Brown skulle redde Labour-stumpene, han var mot krigen i Irak, kom fra den tradisjonelle venstresiden i partiet og mange trodde han skulle redde partiet fra seg selv. Det skjedde ikke.

For Brown var like mye Nye Labour som Blair. Han hadde vært med på moderniseringen av partiet, vært i regjering i ti år under Blair og han ønsket å videreføre Nye Labour. Likevel ville han sette sitt eget preg på partiet og regjeringen, og ble dermed oppfordret til å skrive ut nyvalg slik at han hadde sitt eget mandat til å foreta endringene. Valget som ikke kom høsten 2007 var begynnelsen på Browns nedtur. Frontene, posisjoneringen og lederskapsspørsmålet kom umiddelbart. Uenighetene førte Labour ut i fritt fall på meningsmålingene og de konservative oppover, uten at deres leder David Cameron hadde gjort mye for å fortjene det. Slik fungerer topartisystemet.

Finanskrisen og årets statsbudsjett skulle bli Browns redning. Han skulle vise både briter og det internasjonale samfunnet at han var mannen som kunne få Storbritannia på fote igjen. Labour var nemlig partiet som skulle stå opp for vanlige briter i vanskelige tider. Det hadde de gjort før og det måtte kommuniseres igjen. G20 møte i London ble en kortvarig suksess. Det ble avløst av et tamt og passivt budsjett som britene slett ikke ble imponert over. Budsjettet, som ble ansett som den siste og viktigste redningsplanken for Labour, ble det motsatte. Det førte dem lenger ned i søla.

Selv om Brown hentet inn partiets strateg fremfor noen, Peter Mandelson, er ikke Brown lederen som har klart å kommunisere Labours politikk på en overbevisende måte. Han har i løpet av sine to år hatt nok sjanser til å gjøre nettopp det. Når han i tillegg blir innhentet av kriser og nederlag og når forsøkene på komme seg hederlig ut av dem bare gjør situasjonen verre, er det på høy tid å vurdere sin stilling. Det som begynte med Damien McBrides smørekampanje mot de konservative på internett har eskalert til ukeslange avsløringer av parlamentsmedlemmers lemfeldige bruk av skattebetalers penger til å berike seg selv. Avisen The Daily Telegraph har avslørt en rekke økonomiske skandaler i forhold til hva særlig Labour-representanter, men også konservative og Liberaldemokratene, har krevd av statlig refusjon for å kunne utføre jobbene sine. Alt fra pornofilmer, hagearbeid, pianostemming, svømmebassengservice til mulige skatteunndragelser har figurert i media. Og i disse tider hvor politikerne selv oppfordrer til måtehold.

 Dermed er det flere gode grunner for å oppløse dette parlamentet og skrive ut nyvalg. Gjør Labour det så dårlig som forventet i valgene 4. juni, er det antagelig slutten både for Brown og Nye Labour. Og er dette parlamentet så korrupt som det nå ser ut, er det ingen vei tilbake. Da må demokratiet gå sin gang.

[Tilbake]

Siste publikasjoner

29.03.2017

Storbritannia kan gå i oppløsning
[Les mer]

NY BOK!



Se og kjøp boken her!
Jan Erik Mustad - Ragnhilds vei 3, 4633 Kristiansand, Norway - Tlf: 38 02 80 87 (priv), +47 47 91 30 10 (mob)
E-post: jan.e.mustad@uia.no

 Powered by Makeweb