Mr. Blair og Mr. Brown

De to mektigste menn i britisk politikk står mot hverandre i Eurospørsmålet. Men rivaliseringen handler ikke bare om Euroen – den går langt inn i partsjela til New Labour.

Mandag 9. juni annonserte finansminister Gordon Brown at tiden ennå ikke er moden for å avholde folkeavstemning om britene skal delta i Eurosamarbeidet. Brown understreket at han i prinsippet ikke er motstander av at Storbritannia skal bli med i samarbeidet, men at de økonomiske forutsetningene først må være tilstede. Etter en grundig gjennomgang, og en flammende tale til Underhuset, konkluderte han med at kun én, eller maksimum to av de fem økonomiske testene nå er bestått. De fem er: 1. økonomisk konvergens med Euroen, 2. økonomisk fleksibilitet, 3. innvirkningene på forretningsstrøket The City, 4. sysselsetning og 5. innvesteringer. Nummer 3 og muligens nummer 5 er bestått, men de tre viktigste er ikke enda bestått, selv om betydelig fremskritt er gjort siden 1997.

Det betyr at den britiske regjeringen nok en gang signaliserer at landets økonomi enda ikke er klar for ØMU- medlemskap. Folkeavstemningen, eller det som ofte omtales som den 6. testen, må antagelig da vente til etter neste parlamentsvalg som er ventet våren 2005. Brown lovet med jevne mellomrom å underrette parlamentet og folket om den økonomiske utviklingen, og det er ventet nok en gjennomgang av de resterende testene før regjeringen kan råde folket i den ene eller andre retning.

For Brown er hovedsakelig av den oppfatning at dette primært er en økonomisk avgjørelse. Med andre ord: alle sidene av rikets økonomi må være ”riktige”, og landet må kunne vise til langvarig økonomisk stabilitet før en kan konkludere med at Storbritannia er rede til å tre inn i Eurosonen. Selv om pilen peker i retning av Euro, er det enda mange reformer og struktureringer som må til før regjeringen ser det som tjenlig å gå inn. Og ser en på den britiske økonomien slik den har vært i de siste årene, er det ikke vanskelig å forstå moderasjonen. I løpet av perioden New Labour har sittet ved makten (siden 1997), har Storbritannia hatt lav arbeidsledighet, lav inflasjon, en sterk valuta og en progressiv økonomi. Innvesteringene, som britene på slutten av 1990-tallet fryktet skulle utebli, har fortsatt å komme. I tillegg har ikke den økonomiske fremgangen i Eurosonen vært så positiv som ventet.

Dermed var Brown klar i sin tale. I og med at de økonomiske forutsetningene ikke foreløpig er tilstede, er det i nasjonal interesse å vente. En garanti for stabilitet kan kun komme gjennom at alle de fem avgjørende testene er bestått. Velger man etter en folkeavstemning å gå inn i ØMU, kan avgjørelsen naturlig nok ikke omgjøres.

Tony Blair derimot er av en noe annen oppfatning. For han er denne avgjørelsen først og fremst politisk og sekundært økonomisk. Selv om det av og til kan være vanskelig å skille disse, er Blair av den klare overbevisning at Storbritannia må inn i Eurosamarbeidet for å få større innflytelse over Europas fremtidige økonomiske politikk. Som statsminister og statsmann vil han være med der beslutninger tas, og han ser Euroen mer som et spørsmål om politisk innflytelse enn som et tap av suverenitet. Hans ambisjon er å sitte i det europeiske førersetet, noe som blir vanskelig uten ØMU-medlemskap. I følge Blair og hans tilhengere, er da faren for å bli marginalisert absolutt tilstede.

Rivaliseringen rundt Euroen symboliserer uenighetene mellom parhestene Blair og Brown. Helt siden Blair overtok som partileder i 1994, har de representert hver sin fløy av partiet i den omfattende moderniseringen. Brown appellerer til venstresiden, til fagforeningene og til de gamle partifellene som ledet partiet på 70- og 80-tallet. Blair er frontmannen som er mer liberal, mer politisk sentrumsorientert og som er tydelig mer opptatt av å skape en ny politisk retning – Den tredje vei – mellom tradisjonell sosialisme og den monetaristiske toryismen som det konservative partiet representerer.

I 1994 sto partiledervervet mellom Blair og Brown, og mange politiske kommentatorer har i alle år trodd at det forelå en pakt mellom de to. Brown skulle støtte Blair i lederkampen, mens Blair da ettersigende skulle overlate roret til Brown etter hvert. Men en slik avtale er aldri funnet, ei heller bekreftet av de to herrene.

Det var derfor med stor interesse at den britiske avisen The Guardian torsdag 5. juni kunne offentliggjøre et kortfattet A4 dokument som er et skriftlig bevis på at det foreligger en formell avtale mellom Blair og Brown. Det sier ingenting om at Blair skal overlate partiroret til Brown, men det sier ganske tydelig hva Brown vil ha i retur for å støtte Blairs lederkandidatur. Brown stiller sin plass til disposisjon for Blair mot at Browns økonomiske- og sosial politiske agenda blir partiets rådende. Avtalen, som ble skrevet av Blairs daværende høyrehånd Peter Mandelson på en restaurant i Islington, Nord London, gir Brown avgjørende innflytelse over partiets utformende politikk. Blair som var familiemannen, den gode taleren og den som hadde størst appell, skulle sørge for at partiet vant neste parlamentsvalg. Begge ble enige om at partiets beste var viktigere enn personlige ambisjoner, og hestehandelen holdt partiet samlet. Det har vært helt avgjørende for den suksess partiet har hatt.

Derfor har Brown vetorett i alle beslutninger som omhandler økonomi og sosialpolitikk. Ingen finansminister har i moderne britisk politikk hatt så stor innflytelse på en regjering som Brown, og han er den eneste britiske politikeren som kan stoppe en så ellers handlekraftig statsminister.

Så selv om de politiske argumentene for å gå inn i ØMU så absolutt nå er tilstede, er altså de økonomiske testene enda ikke bestått. Ingen med kjennskap til britisk politikk er lenger i tvil om at det er Brown som styrer dette løpet, selv om ønsket til Blair er aldri så sterkt. Uten Brown på laget, blir det ingen medlemskap. Dermed trekker avgjørelsen om folkeavstemningen ytterligere ut, og det er, paradoksalt nok, positivt for ja-folket til Blair. Grunnen er nemlig at det britiske folk er massivt mot medlemskap på det nåværende tidspunkt. Alle meningsmålinger gir nei-siden et solid flertall. Kanskje er det Browns grundighet og forsiktighet som redder Blair fra en større politisk flause, nemlig å tape en folkeavstemning.

[Tilbake]

Siste publikasjoner

29.03.2017

Storbritannia kan gå i oppløsning
[Les mer]

NY BOK!



Se og kjøp boken her!
Jan Erik Mustad - Ragnhilds vei 3, 4633 Kristiansand, Norway - Tlf: 38 02 80 87 (priv), +47 47 91 30 10 (mob)
E-post: jan.e.mustad@uia.no

 Powered by Makeweb