Overlever Labour Irak-krigen?

Statsminister Tony Blair og den britiske regjeringen spiller et høyt politisk spill. Kan han overleve som statsminister og Labour-leder når han nå  følger USA uten FN i ryggen?

Det neste britiske parlamentsvalget må avholdes innen mai 2006. Selv om det langt frem, mener nå flere og flere at Irak-krigen, uten det ønskede FN-mandatet i ryggen, kan bli statsminister Tony Blairs og Labours politiske bane. Regjeringen spiller et høyt internasjonalt spill, og Blairs harde linje begynner å koste, spesielt hjemme. Har Labour-regjeringen gått så  langt at det får virkelige politiske konsekvenser ved neste valg?

Krigen er i gang, og Storbritannia følger USA i krigshandlingene. Som nå alle vet, foreligger det ikke noe ny FN-resolusjon som legitimerer krigen. FN er spilt utover sidelinjen, og selv om det er sterk motstand i Sikkerhetsrådet mot krigshandlingene, trosser krigsnasjonene verdenopinionen og landene i rådet som er i mot krig. Både Frankrike og Russland har kommet med direkte fordømmelser av angrepene, noe som viser den sterke splittelsen i FN. Selv om Saddam Hussein bevisst har spilt på denne splittelsen, vil motstanden i Europa skape store problemer for det videre samarbeidet også i EU. For øyeblikket er det  vanskelig å forutse de politiske konsekvensene av det militære angrepet, men at samarbeidsklimaet vil bli sterkt forsuret er det ingen tvil om.

Storbritannia ved deres utenriksminister Jack Straw prøvde å bruke diplomatiet lenge for å unngå en krig. Han la for vel to uker siden frem et alternativt resolusjonsforslag, som da til syvende og sist ikke ble stemt over. Etter møtene på Azorene fant USA, Storbritannia og Spania ut at det var nytteløst å la det gå til avstemning fordi Frankrike og Russland etter all sannsynlighet vil bruke vetoretten. Dette hadde selvsagt gjort det svært vanskelig å gå til aksjon. Istedenfor er Storbritannia med på å legge resolusjon 1441 og eldre resolusjoner til grunn for krigføring, noe som strider mot det Blair gjentatte ganger har uttalt. Men retorisk hadde Blair og hans Labour snakket seg opp i et politisk dilemma. Enten å støtte USA uansett hva som skjedde i FN, eller vente på en ny FN-resolusjon.

Blair og hans Labour-regjering har helt siden i høst gitt en helhjertet støtte til president Bush og USA. Selv om retorikken ble vesentlig moderert i løpet av vinteren, ligger, som vi ser, støtten der enda. Og ingen burde lenger være overasket over at Storbritannia følger USA i internasjonal politikk. Det har vært tradisjonen i hele etterkrigstiden, og denne støtten er mer historisk-ideologisk betinget enn personlig avhengig. Blair hadde et mye nærere personlig og politisk forhold til tidligere president Bill Clinton enn han har til George W. Bush, men det forhindrer likevel ikke at en Labour-leder støtter en republikansk president.

Britenes deltagelse i krigen har tildels ført til voldsomme reaksjoner, både internasjonalt og nasjonalt. Flere av Europas stormakter, med Franskrike og Tyskland i spissen, har fordømt handlingene, og skillelinjene i Europa kan få følger for britens allerede trøblete forhold unionen. Men når det er sagt, ser det ut til at det ligger større forståelse for Blairs motiver for krig enn for Bushs. Blair ser ut til å kommunisere sterkere moralske imperativer enn Bush, samtidig som han nok er bedre til å formidle sine ærlige motiver. Det betyr at respekten for Blair i Europa er av en helt annen kaliber enn respekten for Bush. Kanskje henger det også sammen med at Blairs klare primærmål er at Irak nedruster, mens Bush svært sterkt ser ut til å ønske et regimeskifte.

Det er likevel på hjemmebane at Labour-regjeringen tar den største politiske risikoen. For det er på denne arenaen Blair, og alle andre statsledere, må stå politisk til rette for sine valg og prioriteringer. Og store deler av opinionen er imot krig. Lørdag 15. februar demonstrerte over én million mennesker mot Blairs Irak-linje. Dette er den største fredsdemonstrasjonen i Storbritannia noensinne, og er et sterkt uttrykk for misnøye. Meningsmålingene har også hele veien frem mot krigsutbruddet gått i mot Blair – bare to av ti briter sa ja til angrep uten FN støtte.

Men det er nok på to andre fronter Blair har mer grunn til å være nervøs. Motstanden i parlamentet og innad i Labour, har ført til at folk har begynt å snakke om livet etter Blair. Storbritannias mest populære mann, er for øyeblikket landets mest ensomme og isolerte. Sammen med sine nærmeste støttespillere, må han under krigsgangen ta de riktige avgjørelsene. Blir det en langvarig krig, blir de politiske konsekvensene større enn ved en kortere affære. En hver avgjørelse må derfor balanseres i forhold til dette.

Avstemningen i Underhuset avslørte en større motstand enn antatt, spesielt fra egne partifeller. Selv om Blair hadde regnet med at mange av hans backbenchers (de som ikke sitter i regjeringen) ville gjøre ”opprør”, var nok antallet noe som fører til et par søvnløse netter. Av Labours 411 parlamentsmedlemmer (totalt 659 i Underhuset), stemte hele 139 i mot krig. Da også Liberaldemokratene, samt en rekke småpartier stemte mot, måtte regjeringen støtte seg til de Konservative for å få et rimelig flertall.

Situasjonen i Labour har også gått fra ille til verre. Motstanderne er ikke lenger bare tilfreds med å stemme mot sin egen partiledelse, og flere parlamentsmedlemmer og andre rådgivere har meldt seg ut av partiet i protest. Lederen for underhuset, tidligere utenriksminister, Robin Cook har allerede trukket seg fra sitt verv, og flere regjeringsmedlemmer truer med det samme.

De neste fjorten dagene kan bli Blairs viktigste siden han kom til makten i 1997. Vil han overleve som Storbritannias statsminister? Og kanskje enda viktigere – vil han overleve som Labour-leder? Svaret på det første spørsmålet avhenger av det siste. Overlever han som Labour-leder, overlever han antagelig som landets statsminister også etter neste parlamentsvalg. På grunn av det britiske valgsystemet, er det for øyeblikket bare to reelle regjeringspartier – Labour og de Konservative. Siden de Konservative i all hovedsak støtter regjeringen, er det lite trolig at velgerne vil falle ned på den siden. I tillegg handler de fleste britiske parlamentsvalg om innenrikspolitikk, og dermed vil fokus dreie bort fra Irak og over på utdanning, helse, økonomi og arbeidsledighet. Dessuten er valget langt unna, og den politiske hukommelsen relativ svak. Det vil frem mot valget komme mange viktige saker, som sakte men sikkert vil dytte Irak-saken bakover i bevisstheten.

Men det er altså ikke så sikkert at Blair overlever som leder for partiet hvis motstanden øker ytterligere. Da kan han lide samme skjebne som sin kollega Margaret Thatcher, som i 1990 ble skjøvet ut i kulden av sine egne. Hun hadde blant annet blitt for egenrådig. Hvis ikke han passer seg kan ”teflon Tony”, som han nå kalles, gå samme veien. For ingen partiledere er større og viktigere enn sitt eget parti.

[Tilbake]

Siste publikasjoner

29.03.2017

Storbritannia kan gå i oppløsning
[Les mer]

NY BOK!



Se og kjøp boken her!
Jan Erik Mustad - Ragnhilds vei 3, 4633 Kristiansand, Norway - Tlf: 38 02 80 87 (priv), +47 47 91 30 10 (mob)
E-post: jan.e.mustad@uia.no

 Powered by Makeweb