Siste sjanse for Nord-Irland?

Klarer politikerne å bli enige om å samarbeide innen 24. november? Hvis ikke går Nord-Irland en usikker fremtid i møte.

Politikerne i Nord-Irland er vant til å forholde seg til tidsfrister. De har, siden Langfredagsavtalen ble undertegnet i 1998, vært under et konstant press fra Storbritannia og Irland for å få i gang de politiske institusjonene slik at det indre selvstyret kan begynne å fungere igjen. Det har det ikke gjort siden desember 2002 da alle de nordirske institusjonene ble suspendert av daværende nordirlandminister John Reid. Politikerne i Nord-Irland har siden den gang lagt skylden på London og/eller Dublin avhengig av side. Statsministerne Bertie Ahern og Tony Blair har på deres side vært lite fornøyd med innsatsen fra provinsens  egne politikere. I en pressemelding fra begynnelsen av april ga Ahern og Blair klart uttrykk for at partiene i Nord-Irland har frem til 24. november for å bli enige om hvordan de ønsker å utøve det maktfordelingsprinsippet som ligger i Langfredagsavtalen. Hvis de ikke blir enige, har Blair varslet at Storbritannia og Irland vil finne en annen vei ut av problemene. Ingen vet enda hva alternativet kan være.

Men få i Nord-Irland har latt seg presse av tidsfrister. Siden fredssamtalene startet i begynnelsen av 1990-årene, er det blitt satt frister for våpenhviler, for nedleggelse og innlevering av våpen og for våpnenes tilintetgjørelse. De paramilitære gruppene, med IRA i spissen for republikanerne og Ulster Defence Association (UDA) i spissen for lojalistene, har gjentatte ganger fått beskjed om å slutte fred både med hverandre og internt. Lite har hjulpet. For med en så vidt forskjellig oppfatning av sannheten og av situasjonen har en tidsfrist liten betydning i motstanderens områder. Dermed må den politiske situasjon i Nord-Irland alltid ses i et historisk lys, og forstås ut i fra at nasjonalistene og unionistene har to veldig forskjellige syn på historie. Nasjonalistene definerer sin egen retorikk og kultur ut fra et irsk perspektiv mens unionistene ser seg selv som del av britisk historie.

Våpnenes nærvær har problematisert samfunnet og politikken helt siden provinsen ble opprettet i 1921 da grensene ble manipulert for å sikre et unionistisk flertall. Mindretallet, de katolske nasjonalistene ble undertrykket og utnyttet av de unionistiske elitene og ble litt etter litt degradert til annenrangs borgere. Gradvis vokste behovet for et maktmiddel frem, og i følge mange nasjonalister, var bruk av våpen og terror én måte å bli hørt og sett på. Selv om situasjonen er annerledes i dag enn den var på 70- og 80-tallet, er frykten for terror og vold enda stor. Gang på gang har en sett at våpnene ikke er langt unna den politiske dagsorden, noe som naturlig nok bare øker hatet og mistroen. Når vi også vet at de fleste toppolitikerne selv har hatt blod på fingrene gjennom medlemskap i de paramilitære gruppene, er det kanskje ikke å forvente at tillitt er det ordet som nevnes oftest i nordirsk politikk.

Men nå må altså politikerne vise at de kan enes om en felles vei. Folkeforsamlingen ble sammenkalt 15. mai, ikke for å diskutere reel politikk, men for å prøve å komme til enighet om en felles plattform sånn at politiske saker kan diskuteres i neste omgang. Medlemmene av forsamlingen ble innrullert som enten nasjonalister eller unionister, og ble bedt om å innta sine ”gamle” seter. Alt dette i et håp om å gjenskape en politisk ansvarsfølelse hos de 108 medlemmene av forsamlingen. Partiene ble minnet om det de hadde forpliktet seg til i Langfredagsavtalen, og ikke minst det ansvaret de har overfor de nordirske velgerne etter at et flertall av innbyggerne svarte ja til å sette avtalen ut i livet. Men det politiske bildet er vesentlig endret siden Langfredagsavtalen ble undertegnet. Mange år med kontinuerlige problemer har gjort både velgerne og politikerne frustrerte, og mange av velgerne har snudd avtalen ryggen. Tiltroen til det politiske etablissementet er skjørt, noe de siste valgene tydelig har vist.

De to frontfigurene fra 90-årene, David Trimble og John Hume, er borte. Trimble, som ledet det den gang største unionistiske partiet (Ulster Unionist Party - UUP), har mistet all politisk innflytelse da han måtte trekke seg som leder i partiet etter å ha mistet sitt sete i det britiske parlamentet ved valget 2005. Trimble satset sin politiske karriere på fred i Nord-Irland, men tapte. Det var for mange i hans eget parti som mente han ga IRA for mange sjanser og dermed gamblet med partiets grunnsyn. Ettergivenhet og sjansespill har aldri gitt uttelling i nordirsk politikk, og Trimble, som i mange år var selve symbolet på den ”nye” unionismen, er langt ute i kulden. Den mer ekstreme og hardtslående Ian Paisley, leder for Democratic Unionist Party (DUP), har igjen overtatt plassen som unionistenes fremste talsmann.

Hume, som var arkitekten bak Langfredagsavtalen og leder av det moderate nasjonalistpartiet Social Democratic and Labour Party (SDLP), har selv valgt å forlate toppolitikken. Humes innsats som politiker samt hans imøtekommende personlighet gjorde SDLP til det største partiet blant nasjonalistene. Etter Humes avgang har partiet mistet oppslutning, og vil antagelig aldri nå dit de var under Hume. Både Hume og Trimble ble i 1998 hedret med Nobels Fredspris for sitt arbeid opp mot undertegnelsen av avtalen. Troen på fremtiden, både blant politikere og innbyggerne, var da stor. Men den rådende optimismen fra slutten av 90-tallet er gradvis forsvunnet. Problemer med å implementere avtalen og økende skepsis på begge sider har flyttet opinionen bort fra de to moderate pro avtale partiene og over til de mer ekstreme. Sinn Fein på nasjonalistisk side og partiet til Paisleys (DUP) på den andre, har i alle valg gått klart frem på bekostning av UUP og SDLP. De to førstnevnte er nå provinsens største partier, og har historisk sett aldri vært på talefot. Deres ledere har snarere vært på hverandres dødslister. 

Det er dermed de to gamle erkerivalene Ian Paisley og Sinn Feins Gerry Adams som nå skal prøve å bli enige om samarbeid. Adams har allerede strukket ut en hånd og nominert Paisley til førsteminister, en invitasjon Paisley foreløpig har avslått. Han har gjentatte ganger understreket at DUP ikke kan sitte i provinsregjering med Sinn Fein så lenge IRA er involvert i ulovligheter, og dermed ikke følger spillereglene. Det er påvist at IRA, eller beslektede grupper, står bak en rekke lovbrudd de siste årene.

Basert på historie er oddsene dårlige for å få til en løsning, selv om Sinn Fein, paradoksalt nok, er det partiet som setter mest inn på å komme i mål. Tidsfrister har jo heller ikke vist seg å være skremmende, og denne er antagelig heller ikke det, hvis ikke et skrekkscenario blir tegnet opp som alternativet til enighet.

[Tilbake]

Siste publikasjoner

29.03.2017

Storbritannia kan gå i oppløsning
[Les mer]

NY BOK!



Se og kjøp boken her!
Jan Erik Mustad - Ragnhilds vei 3, 4633 Kristiansand, Norway - Tlf: 38 02 80 87 (priv), +47 47 91 30 10 (mob)
E-post: jan.e.mustad@uia.no

 Powered by Makeweb