Siste valginnspurt i Storbritannia

Den offisielle valgkampen er i gang i Storbritannia. Statsminister John Major erklærte mandag 17. mars at nytt parlamentsvalg skal avholdes torsdag 1. mai. Det betyr at Hennes Majestet Dronning Elisabeth 2. formelt oppløser parlamentet i begynnelsen av april, sytten virkedager før selve valgdagen. Det interessante ved Majors kunngjøring er at den kommer mye tidligere enn normalt. Statsministeren pleier nemlig ikke å offentliggjøre valgdagen mer enn cirka tre uker før, eller de sytten virkedagene som loven krever. Dette betyr at vi denne gang får en av etterkrigstidens lengste valgkamper. Hele seks uker står til disposisjon for å kapre velgere for de to største partiene, Labour og de Konservative. På grunn av valgordningen i Storbritannia med flertallsvalg i énmannskretser, har ikke Liberaldemokratene, eller andre mindre partier, noen reell sjanse til å hevde seg. Og i motsetning til andre vestlige land, er det altså den sittende statsministeren som, innen en femårsgrense, bestemmer når valget skal holdes.

Men dette valgert er mer enn en kamp mellom tradisjonell  labour- og konservativ politikk. De færreste tror på politisk systemskifte i landet uansett valgresultat, og briter generelt tror at forskjellen mellom et konservativt styre og et labour styre nå er mindre enn noen gang. Nye Labour under Tony Blairs lederskap, har beveget seg mer og mer mot dert politiske sentrum, og har gjentatte ganger hevdet at partimodernisering er den eneste måten å komme til makten på De har dermed forlatt en del tradisjonelle labourverdier, og istedenfor prøvd å appellere til den stadig økende britiske middelklassen. Dette har ført til at de politiske forskjellene mellom Labour de Konservative er minimale, og at andre faktorer enn praktisk politikk vil bli avgjørende for utfallet.

Den viktigste faktoren er utvilsomt personkampen mellom partienes to ledere og statsministerkandidater , John Major og Tony Blair. Aldri før har så mye oppmerksomhet blitt gitt til partilederne, og i og med lengden på valgkampen, vil de begge bli utsatt for et gigantisk mediakjør. Partilederne skal for første gang delta i direkteoverført partilederdebatt. Tabloidavisene vil kjøre knallhardt på Majors og Blairs forskjellige personligheter, og prøve å grave frem så mye negativt som mulig. Et artig poeng med tabloidpressen, er at landets største avis, The Sun, som i forrige valgkamp støttet Major, offentlig har erklært at de denne gang vil støtte Blair. Dermed blir den britiske valgkampen mer og mer lik den amerikanske. Velgerne skal pumpes fulle av inntrykk som rent politisk spiller en sekundær rolle i et parlamentsvalg. Partiene har også satt i gang enorme markedsføringskrefter for å vinne velgere. Det viktigste nå er å komme til makten, selv om del politiske prinsipper kanskje må ofres. Det velgerne må bestemme seg er hvilken partileder de ønsker som statsminister, og som dermed skal lede landet inn i det neste årtusen. Og slik som situasjonen er for øyeblikket, er det bare Major selv, og kanskje noen av hans aller nærmeste, som tror på konservativ seier. Derfor knytter det seg helt klart mest spenning til de Konservatives valgkamp.

På de siste meningsmålingene ligger nemlig de Konservative omkring 20 prosentpoeng bak Labour, og denne tendensen har vært klar lenge. Det konservative partiet har styrt landet siden Margaret Thatcher kom til makten i 1979. Britene er nå nysgjerrige på hva nye Labour og Tony Blair kan utrette som regjeringsparti. Mange mener at nesten tyve år med konservativt styre er nok, og at landet nå har godt av et politisk skifte, iallefall på papiret. Det betyr at mange kommer til å stemme Labour bare for å få politisk forandring.

Mange politiske kommentatorer spør seg nå hvorfor Major valgte å offentliggjøre valgdagen hele seks uker før. Er det fordi han ligger så langt bak på meningsmålingene at han trengte den tiden på å iallfall prøve å ta igjen noe av Blairs forsprang? Eller følte han at den generelle mindretallssituasjonen hans regjeringen befant seg i, og enda befinner seg i, begynte å bli en for stor belastning for partiet? Slik det vurderes nå, ble nok Majors beslutning truffet av valgtaktiske årsaker. Hans parti lider politisk av å være i mindretall, samtidig som partiet begynner å bli utslitt etter så mange år ved roret. Major måtte finne det rette tidspunktet for å erklære nyvalg. Altså, hvor lenge kunne han beholde en mindretallsregjering uten å forkludre den parlamentariske situasjonen? På hvilket punkt i denne prosessen ville regjeringen hans blitt så upopulær at det bare ville skade han selv ved det forestående valget? Og samtidig, hvor lang tid trenger han for å ruste opp partiorganisasjonen for å være best mulig forberedt når innspurten virkelig begynner?

Major har helt sikkert vurdert disse problemstillingene., og kommet til at tiden var moden nå. Det var ikke lenger politisk lønnsomt å være avhengig av Ulsterunionistene. Å lene seg på et annet parti for å holde liv i en regjering, ville i lengden være politisk uholdbart, samtidig som opinionen også ville ha reagert og snudd Major ryggen. På den andre siden var det riktig for Major å holde koken så lenge som mulig i et forsøk på å gjøre landets velgere lei av Blairs maktsyke. Major har hele tiden spilt på Blairs uærlighet, og at folk ikke har sett den ”egentlige” Blair. Men Foreløpig ser det ikke ut til at Blair har gått i den fellen Major på denne måten forsøker å legge ut for ham.

Men Major har nok tenkt mer på seg selv enn på sin utfordrer. Det er opplagt at Major trenger de resterende ukene for å gjenoppbygge en slagkraftig partiorganisasjon og en god valgkampanje. Major har nemlig gode minner fra forrige valgkamp i 1992, da Labour og de Konservative lå helt likt på meningsmålingene før valget. Etter valget satt de Konservative igjen med et parlamentsflertall på 21 medlemmer, og størsteparten av æren for det resultatet fikk Major selv. I og med at forspranget til Labour nå er så stort, vurderte nok Major det dithen at en lang valgkamp var hans eneste sjanse til å redusere forspranget. Og de fleste spår at avstanden ikke vil være så stor etter som den er nå, selv om ingen har tro på konservativ seier. Men den lange valgkampen kan også slå tilbake på Major hvis velgerne går lei før valgdagen. Og valgdagen er altså, ironisk nok for Major, den internasjonale arbeiderdagen. For Labour er sikkert det en passende dag å overta styringen av Storbritannia på.

[Tilbake]

Siste publikasjoner

29.03.2017

Storbritannia kan gå i oppløsning
[Les mer]

NY BOK!



Se og kjøp boken her!
Jan Erik Mustad - Ragnhilds vei 3, 4633 Kristiansand, Norway - Tlf: 38 02 80 87 (priv), +47 47 91 30 10 (mob)
E-post: jan.e.mustad@uia.no

 Powered by Makeweb