Skjerpet kamp om velgerne

I løpet av kort tid vil alle de tre store partiene ha ny partileder. Det vil endre både den politiske atferden og politikkens innhold.

De tre største politiske partiene i Storbritannia vil alle om kort tid ha nye ledere. Avgangen til statsminister Tony Blair er enda ikke fastsatt, men han vil ikke være partiets kandidat ved neste parlamentsvalg. Han vil antagelig bli avløst av finansminister Gordon Brown. De konservative har akkurat valgt David Cameron til ny leder etter Michael Howard, mens Charles Kennedy, som har ledet landets tredje største parti, Liberaldemokratene, siden 1999, nylig ble tvunget til å fratre som partileder, angivelig på grunn av alkoholisme. Ikke bare vil dette føre til nye ordskifter mellom nye ledere, det vil også endre det politiske mønsteret, både på kort og lang sikt.

Storbritannia er et konservativt land som av og til stemmer Labour. Etter blokkpolitikken på 80-tallet, har slaget om velgerne stått i det politiske sentrum. Da Labour begynte sin partimodernisering på begynnelsen av 90-tallet, var hovedambisjonen å skape et valgbart parti som utviklet seg i takt med samfunnet. De ønsket å appellere til større velgerskarer enn tradisjonelle arbeidere, spesielt siden denne gruppen ble mindre og mindre ettersom industrien utviklet og endret seg. Etter atten år i opposisjon, kom Labour og Tony Blair til makten i 1997. I forhold til de konservative fremsto Labour da som et moderne parti i takt med tiden. De tiltrakk seg den økende middelklassen, de etniske minoritetene og den største kvinneandelen.

Labours valgseier var den største i det 20. århundre. Tilbake sto et slagent tory-parti, det mestvinnende politiske parti i hele Europa i det forrige århundre. Men de var ikke bare slagne, de var utslitte, nedkjørte og sterkt splittet etter atten ved makten. Siden 1997 har partiet hatt fire partiledere i et forsøk på å utfordre Labour. Men uten hell. Nå er det den unge umeriterte Cameron som har fått oppgaven å få de konservative tilbake til makten. Og Camerons begynnelse har vært både lovende og interessant. Ikke overraskende vil han prøve det samme som Blair gjorde da han ble valgt til partileder i 1994, nemlig å legge partiet nærmere inn mot det politiske sentrum. Det er på tide å forlate det belastede begrepet ”tradisjonell konservativ politikk” til fordel for noe flere velgere kan identifisere seg med. Men veien inn mot sentrum er lang og kronglete for et parti som er gubbete i mer enn én forstand. De siste meningsmålingene viser at velgerne er rede til å lytte til Cameron, og mye av det han til nå har sagt tyder på en ny retning. Likevel krever en modernisering mer enn ord fra en ny ung leder. Hele partiapparatet må stille seg bak lederen og vise gjennom politisk handling at de er et reelt alternativ til Labour.

I dette sentrumslandskapet kjemper Liberaldemokratene en intens kamp for ikke å bli presset ut. De var nemlig det første sentrumspartiet i Storbritannia da det tidligere Liberale partiet fusjonerte med Sosialdemokratene (SDP) i 1988. På grunn av valgordningen, er det ingen mulighet for Liberaldemokratene å få regjeringsmakt. Suksessen til partiet avhenger av gode lokalvalg og i tillegg kapre så mange plasser i underhuset som mulig. Ved parlamentsvalgene i 2001 og 2005 tok de stemmer både fra Labour og de konservative, men hovedproblemet er at et flertall av stemmene for ofte kommer som et resultat av misnøye med de to andre partiene. Mens både Labour og de konservative har store grupper av lojale velgere, er denne mye mindre for Liberaldemokratene. Politisk må de derfor sjonglere mellom de andre partiene og i for stor grad overlate den politiske dagsorden til dem. Et parti vinner ikke nok velgere med å si ja eller nei til andres forslag, selv om nei til Irak ga dem et lite løft ved valget i 2005.

Derfor trenger partiet en klarere og mer samlende profil med en partileder som kan bygge en synlig politisk plattform. Dette klarte Kennedy bare til en viss grad. For i løpet av de siste årene har problemene i partiet bygget seg opp. Flere fremtredende parlamentsmedlemmer har offentlig gått ut og sagt seg misfornøyde med Kennedys lederstil og at de ikke lenger kunne stille seg bak ham. Partiet seilte i for stor grad sin egen sjø uten en fast hånd. Dette førte til indre stridigheter og en intern maktkamp mellom fløyene i partiet, og Kennedy var åpenbart ikke lederen som evnet å stoppe dette. Selv om alkoholen åpenbart er et problem, spesielt for Kennedy selv, er nok ikke dette den eneste og egentlige grunnen til at han trekker seg.

I tillegg til å bli mer synlig politisk, er hovedutfordringen å holde partiet samlet. Arvtakerne fra de to fusjonerte partiene; de sosialliberale fra SDP og de mer økonomisk liberale fra det tidligere Liberale partiet, har lenge vært uenige om hvilken retning partiet skal gå. Denne konflikten var mindre synlig under den forrige lederen Paddy Ashdown enn den har vært under Kennedy. Alle de tre potensielle lederskapskandidatene – Menzies Campell, Mark Oaten og Simon Hughes – har alle uttrykt bekymring for dette, og sagt at en først må rydde internt før en kan stake ut en klar politisk kurs. Men for at partiet ikke skal falle helt av lasset, er det nok overordnet at dette skjer samtidig slik at dialogen med velgerne forblir det viktigste.

Ved neste parlamentsvalg, som er ventet i 2009, vil de tre partiene stille med nye ledere. Oppgaven for opposisjonspartiene, toryene og Liberaldemokratene, i årene som kommer er å presentere alternative politiske løsninger til å styre landet, og vise velgerne at de er troverdige alternativer til Labour. Sjansen til å utfordrere Labour og Brown er større i 2009 enn det den var i 2005. I 2009 har Labour sittet tolv år ved makten, og det alltid en stor påkjenning for et parti å være i posisjon så lenge. Makttrøtthet, partislitasje og forutsigbarhet for velgerne gjør at pendelen gjerne kan svinge mot de konservative i 2009, hvis Cameron og toryene igjen viser at de er i stand til å ta over. Da vil Cameron antagelig være den unge, dynamiske og fremadstormende politikeren som Blair var i 1994.

Men veien frem til 2009 er lang, og mange politiske slag skal stå før den tid. Flere og flere av disse vil antagelig finne sted i det politiske sentrum hvor profilen til de tre partiene vil være avgjørende. Med fraværet av høyre-sentrum-ventre aksen, vil det partiet som klarer å formulere sin pragmatiske løsningsorientering nok være det som vinner frem. For i det politiske landskapet som nå vokser frem i Storbritannia, vil velgerne være opptatt av hvilket parti som klarer å løse utfordringene i offentlig sektor best, hvilket parti som kan styre økonomien og hvem som best kan ivareta britenes rolle internasjonalt. Labour har vunnet de tre siste valgene og Blair har vært en markert statsminister gjennom disse årene. Uansett hvilket parti som kommer til å dominere fremover, er det nå i løpet av kort tid duket for flere sceneskifter på den politiske arenaen.

[Tilbake]

Siste publikasjoner

29.03.2017

Storbritannia kan gå i oppløsning
[Les mer]

NY BOK!



Se og kjøp boken her!
Jan Erik Mustad - Ragnhilds vei 3, 4633 Kristiansand, Norway - Tlf: 38 02 80 87 (priv), +47 47 91 30 10 (mob)
E-post: jan.e.mustad@uia.no

 Powered by Makeweb