Slutt for fredsprosessen i Nord-Irland?

Fløypartiene gikk frem i det nordirske valget. Det betyr at fredsprosessen enda er i fare.

Valget til den nordirske folkeforsamlingen, som ble avholdt 26. november, bekreftet at fredsprosessen i den trøblete provinsen enda halter. Bærebjelken i hele fredsprosessen, som bygger på Langfredagsavtalen fra 1998, er desentralisering av makt fra parlamentet i London til en folkevalgt provinsforsamling og provinsregjering i Belfast. Stormont-forsamlingen har vært suspendert siden oktober 2002, og har vært suspendert hele fire ganger siden den ble etablert i desember 1999. For øyeblikket er det lite som tyder på at valgresultatet bringer makten noe nærmere Belfast med det første.

For det er en pussig politisk situasjon politikerne i Nord-Irland befinner seg i. 108 representanter er valgt fra provinsens 18 valgkretser for å utøve selvråderett over indre anliggender. Men politikerne befinner seg i et vakuum – de er valgt til en forsamling som for tiden ikke eksisterer. Derfor blir heller ingen provinsregjering satt inn. De folkevalgte får ikke lønn og kan ikke bruke sine personlige kontorer. Derimot er både kantinen og møterommene åpne.

Valgets seierherre er uten tvil det Demokratiske Unionistpartiet (DUP) til den eksentriske og kontroversielle Ian Paisley. Partiet, som er i mot både Langfredagsavtalen og fredsprosessen, er overhodet ikke interessert i å sitte i provinsregjering med Sinn Fein. Men hvis Stormont får makten tilbake kan det bli vanskelig å unngå. Sinn Flein var nemlig det andre fløypartiet som gikk kraftig frem, og Langfredagsavtalen sier tydelig at regjeringen skal representeres av begge tradisjonene – unionistene og nasjonalistene – slik at den ene parten ikke kan overkjøre den andre. Dette er et viktig og helt avgjørende prinsipp i et område der skepsisen er stor og tillitten skjør.

Avstanden mellom de to tradisjonene er ytterligere forsterket etter dette valget. Mens det etter valget i 1998 var de moderate partiene – Ulsterunionistene (UUP) med deres leder David Trimble og det nasjonalistiske SDLP med daværende leder John Hume – som var de dominerende, er nå bildet snudd på hodet. Velgerne er blitt mer ekstreme og tydelig skarpere i kantene. De to tradisjonene holder seg selvsagt til sine partier, så forskyvningen vi ser mot fløyene, skjer innenfor de respektive grupperingene. Det betyr at DUP har kapret mandater fra UUP, mens Sinn Fein har overtatt de seks setene som SDLP nå mistet. De fire store partiene har til sammen 99 av 108 seter i forsamlingen.

Det er flere grunner til de store endringene i det politiske landskapet. På unionistisk side er det større skepsis til hele fredsprosessen da flere og flere mener Langfredagsavtalen ikke lenger danner det nødvendige grunnlaget for å komme videre. I følge de fleste unionister, har motparten - det vil i første rekke si Den irske republikanske hær (IRA) – ikke overholdt sine avtaleforpliktelser, spesielt når det gjelder innlevering av våpen. Et annet problem for de pro-britiske unionistene er at de er sterkt splittet i synet på det konstitusjonelle spørsmålet – skal Nord-Irland styres direkte fra London eller skal de være del av maktdesentraliseringspakken med indre selvstyre slik også Wales og Skottland har. Unionistiske velgere er derfor frustrerte – de har en sterk følelse av at unionismen er på retrett mens nasjonalismen er på fremmarsj.

Blant de republikanske nasjonalistene, skylles svingningene primært at Sinn Fein har gjort et godt stykke politisk arbeid. Både deres leder og nestleder – Gerry Adams og Martin McGuinness – har vært synlige i den politiske utviklingen etter forrige valg i 1998. SDLP derimot mistet litt av sitt politiske momentum da tidigere partileder John Hume trakk seg. Han var regnet som selve arkitekten av Langfredagsavtalen, og mange nasjonalister stemte SDLP mye på grunn av ham.

Med denne bakgrunnen tatt i betraktning, er det på kort sikt vanskelig å se hvordan fredsprosessen skal få noe nytt gjennomslag. Ulsters største parti, DUP, har erklært Langfredagsavtalen død og begravet, de ønsker ingen forhandlinger med Sinn Fein. Tvert i mot, Paisley hevder Sinn Fein og IRA må oppløse seg selv hvis provinsen skal ha noe fredelig fremtid. Med så mange motstandere, både i befolkningen og blant politikerne, blir det vanskelig å komme frem til noe felles plattform. Det er rett og slett for mange kompromisser som må inngås, og spesielt DUP har ikke vist seg særlig kompromissvillige tidligere.

På lang sikt, derimot, vil Langfredagsavtalen overleve. Det er ikke den som står i stampe, men det er den politiske fredsprosessen. Selv om noen aktører ønsker avtalen bort, andre ønsker den revidert, er det andre igjen som gjerne fult ut vil implementere det rammeverket avtalen legger opp til. De to statsministerne i Irland og Storbritannia – Bertie Ahern og Tony Blair – som naturlig nok også er med i forhandlingene, er krystallklare: det blir ingen revisjon av selve avtalen. Avtalen er internasjonal, og er i første rekke en konstitusjonell avtale mellom Irland og Storbritannia med de politiske partiene i Nord-Irland som aktører. Derfor er den 5 år gamle Langfredagsavtalen den som skal danne det fremtidig politiske bakteppet i provinsen.   

Dermed er scenen nok en gang satt for lange og vanskelige forhandlinger. Hvis ingen av disse fører frem, som de antagelig ikke gjør, skal en ikke undervurdere mulighetene for at det blir skrevet ut nyvalg før sommeren neste år. Da blir det nylig gjennomførte valget annullert, og et nyvalg vil i realiteten bli en erstatning slik at de nåværende resultatene ikke vil telle. Dette vil gjøres med tanke på å få et ”bedre” resultat – et resultat som vil gjøre det enklere å få til en politisk løsning. Blair utsatte dette valget med et halvt for å prøve og finne en vei rundt fremgangen til motstandspartiet DUP. Men et halvt år var åpenbart ikke nok.

Hovedproblemet nå ligger altså på unionistisk side. Tyngdepunktet har flyttet seg fra David Trimple (UUP) til Ian Paisley (DUP), og det unionistiske imaget er nå tilbake på 1970-talls nivå hvor holdningene til motparten var ekstreme. Paisley er sterkt antikatolsk, og er villig til å dø for at Nord-Irland forblir under britisk herredømme. Slike holdninger er et dårlig utgangspunkt for konstruktive forhandlinger.

La oss derfor håpe at Blair og Ahern har is i magen til å se an situasjon. Livet i provinsen er blitt betraktelig bedre etter 1998, så for øyeblikket er det ikke noe positivt alternativ å droppe Langfredagsavtalen. Politisk stabilitet er det som trengs, og de nærmeste ukene vil gi oss en pekepinn på i hvilken retning dette vil gå. Er det de ekstreme kreftene som vinner frem eller klarer en å holde fokus på politiske prosesser slik at en unngår å komme i en situasjon der vold og terror dominerer?

[Tilbake]

Siste publikasjoner

29.03.2017

Storbritannia kan gå i oppløsning
[Les mer]

NY BOK!



Se og kjøp boken her!
Jan Erik Mustad - Ragnhilds vei 3, 4633 Kristiansand, Norway - Tlf: 38 02 80 87 (priv), +47 47 91 30 10 (mob)
E-post: jan.e.mustad@uia.no

 Powered by Makeweb