Slutten på Nye Labour?


Statsbudsjettet kan bety slutten på Nye Labour. Men betyr det begynnelsen på de Nye konservative?

Labour-regjeringens statsbudsjett, som ble lagt frem 22. april, varslet ikke bare om dårligere tider for landet, men også for statsminister Gordon Brown og hans regjering. Da Brown selv var finansminister, og tidene var gode, ble statsbudsjettene lagt frem med den største politiske overbevisning. Opposisjonen var langt bak på meningsmålingene, de var ingen trussel for Nye Labour og regjeringens økonomiske politikk hadde god resonans i opinionen. Denne gangen var det en blek finansminister Alistair Darling som på en forsiktig og til tider nølende måte la frem budsjettet, med en tilsynelatende utilfreds statsminister nikkende i bakgrunnen. Brown så ut som en slagen mann, ett år før han er tvunget til å skrive ut nyvalg.

Budsjettet var forsiktig og det mest nedslående siden andre verdenskrig. Den britiske stat låner opptil 59 % av BNP i inneværende år (175 milliarder pund), og dette er, på det nåværende tidspunkt, forventet å stige til 79 % innen 2014. Den økonomiske nedgangsprosenten er satt til – 3,5 % for inneværende budsjettår. IMF og den britiske stat er dog noe uenig om når denne trenden snur, og mange mente Darling var for optimistisk da han spådde at pila ville peke oppover allerede mot slutten av året. IMF mener det vil ta betydelig lengre tid og at britene enda ikke har sett det verste.

Men folk var forberedt på at budsjettet til en viss grad måtte reflektere de vanskelige tidene, selv om nok mange briter ble skremt av at skyene er så mørke som de er. Det har nemlig ikke manglet på kritikere som mente Labour skulle ha satt til side penger i de gode tidene som de kunne bruke i de dårlige. Dermed forventer mange at regjeringen skal få landet ut av krisen, en krise de selv har vært med på å skape gjennom de siste ti år. Akkurat her lå Labours største utfordring. Budsjettet skulle være den store politiske redningsplanken for partiet som har ligget mellom 10 %-20 % bak de konservative på meningsmålingene det siste halve året.

Det har tidligere i denne spalten vært argumentert for at Labour hadde en mulighet til å komme tilbake å være en seriøs utfordrer til David Cameron og de konservative ved neste valg. Men det betinget at Brown og hans regjering var i stand til å kommunisere sitt politiske budskap på en overbevisende måte. Videre betinget det at Brown benyttet de politiske mulighetene som lå foran han, blant annet å vise at de taklet finanskrisen på en bedre måte enn de konservative. Budsjettet var dessverre for Labour en dårlig eksamen. Det bar preg av to retninger som går i regjeringens disfavør; det ene er den usikre og avventende måten de takler økonomien på og den andre er innførselen av en toppskatt på 50 % på inntekter over 150 000 pund.

Disse to momentene symboliserer Labours store dilemma. De måtte balansere budsjettet mellom, på ene siden, å ta hensyn til at det innen ett år må avholdes valg og, på andre siden, treffe tiltak som effektivt kan få den britiske økonomien på fote igjen. Dermed er regjeringen redd for å fiendliggjøre de gruppene i samfunnet som har sikret dem tre valgseire på rad med å pålegge dem for store byrder. Skytset rettes dermed mot 1-2 % av de rike skattebetalerne som antagelig ikke stemmer Labour likevel, og dermed ikke noen valgmessig trussel for partiet. Men prinsippet om at en ikke skal få tjene penger uten å få en klekkelig skattesmell står sterkt i liberale Storbritannia, og et slikt tiltak gir gjenklang langt ned i den delen av middelklassen som faktisk har støttet Labour det siste tiåret. Dessuten bryter Labour sitt eget valgløfte fra valget i 2005 om at inntektskatten ikke skulle økes i denne parlamentsperioden.

Brown har helt siden begynnelsen av 1990-tallet vært tilhenger av å skattlegge de rike og bruke pengene på bedre velferd for de mange. Men Tony Blairs tilhengerne i partiet sørget for at Brown ble holdt stramt i tøylene under hele Blair-perioden, og for at dette synet ikke fikk gjennomslag da Blair var statsminister. Nå er Blair borte, og dette budsjettet bærer preg av noen steg til venstre i et desperat forsøk på posisjonere seg i forhold de konservative. Hvis det er klassekamp Brown ønsker å gjeninnføre, er det mye som taler for at kampen om makten da allerede er tapt. Det å forlate det politiske sentrum ville være å snu ryggen til dem har sikret maktgrunnlaget for Labour i tolv år, og hvis Browns ønske er å ta partiet tilbake tiden før Nye Labour, er disse velgerne tapt.

Etter budsjettet viste meningsmålingene at mellom 60 og 80 % mente de konservative ville styre økonomien på en bedre måte enn Labour. Cameron har også beveget partiet inn mot sentrum i håp om å kapre velgere, og partiet fremstår nå som mer inkluderende parti enn de har gjort på lenge. De ønsker å gå i Blairs fotspor og fortsette en del av de endringene Nye Labour innførte. Selv om også Cameron har en lang vei å gå i formulere enn klarere politisk plattform, nyter han godt av Labours nedadgående spiral. Krise etter krise har de siste månedene rammet Brown, og hele partiapparatet ser ut til å ta i bruk skitne knep for å holde på velgerne og makten. Situasjonen minner mye om John Majors konservative regjering på midten av 90-tallet som også slet med lignende skandaler. Disse problemene dukker ofte opp når et parti har vært i posisjon for lenge og når partiet sliter med å formulere ny politikk. Som den tidligere konservative politikeren Enoch Powell så treffende sa; ”Alle politiske liv ender med fiasko…fordi det ligger politikkens og det menneskeliges vesen”.

Brown og Labour-regjeringen ser ut til å sluppet opp for ideer. Siste runde blir lang og tung for Brown hvis han kun seiler med den politiske strømmen. Det er lite som nå tyder på at han klarer å ta kontroll på og styre den politiske utviklingen. Alt er lagt i hendende til de konservative, og slik det nå ligger an på meningsmålingene vil Cameron få et flertall på mellom 10 % og 15 % ved et eventuelt valg. Brown blir da husket som statsministeren som aldri vant et valg, og det politiske ordspråket – ”valg tapes, de vinnes ikke” – står ved lag.

[Tilbake]

Siste publikasjoner

29.03.2017

Storbritannia kan gå i oppløsning
[Les mer]

NY BOK!



Se og kjøp boken her!
Jan Erik Mustad - Ragnhilds vei 3, 4633 Kristiansand, Norway - Tlf: 38 02 80 87 (priv), +47 47 91 30 10 (mob)
E-post: jan.e.mustad@uia.no

 Powered by Makeweb