Storbritannia brenner

Sommerens voldsomme raseopptøyer i Nord-England vitner om sterke sosiale motsetninger mellom grupper av innvandrerungdom og hvite. Disse motsetningene har de siste ukene kommet til overflaten, og ført til sammenstøt mellom gruppene, og i stor grad, ført til vold mot politiet. Byene Oldham, Burnley og nå sist Bradford har alle store kontingenter med asiatere, og i de fleste tilfellene lever disse i fattige bydeler som ikke har nytt godt av den generelle velstandsøkningen Storbritannia har opplevd det siste tiåret. 

Selv om det ligger forskjellige og individuelle historier bak alle urolighetene, finnes det allikevel en del fellestrekk. Opptøyene foregår i områder som er preget av stor arbeidsløshet, høy kriminalitet og hvor standarden på hus og offentlige tjenester ofte er dårlig. De fleste av områdene er gamle industriområder hvor tradisjonell industri for lengst er nedlagt, og som i dag derfor fremstår som rene ”spøkelsesbyer”. Mange av områdene har et flertall av etniske minoritetsgrupper som kom til landet nettopp for å jobbe i industrien. Da denne forsvant, forsvant også jobbene, men  innvandrerfamiliene ble værende. De hadde hentet sine familier fra Storbritannias gamle kolonier og etablert seg med sin religion og kultur. Resultatet ble at mange hvite briter flyttet ut av disse områdene, og dermed fikk man gettotilstander hvor de etniske minoriteter var i flertall. Enkelte skoler i Bradford for eksempel har opptil 98% asiatiske barn.

Kampen om de knappe ressursene blir dermed godt synlig i disse områdene. Innvandrere føler seg neglisjert og oversett av myndighetene, og føler de får lite igjen for den innsatsen de la ned spesielt i tekstilindustrien på 50-, 60- og 70-tallet. Mange eldre innvandrere føler også at Storbritannia gir for lite tilbake til sine immigranter når man ser hvilken enorm fordel britene selv tok av sine gamle kolonier. Immigrasjon er i dette tilfellet den andre siden av kolonialismemedaljen, og mange av dagens innvandrerungdom har arbeidsløse foreldre. Tendensen i slike områder blir ofte at man skal forsvare sine revir, fordi man ikke ønsker å dele med andre.

Dagens asiatiske ungdom er 2. og 3. generasjons innvandrere, og disse har ikke det samme nære forholdet til hjemlandets religion og kultur som sine foreldre. I stedet utvikler de en slags ”mellomkultur” hvor de prøver å forene de to de lands kulturer. Resultatet av dette kan bli et identitetsproblem, noe som igjen kan føre til ensidig fokus på negative elementer i disse kulturene. Mange hvite ungdommer vet å utnytte akkurat dette gjennom provokasjoner, og det er selvsagt ikke tilfeldig at disse områdene rekrutterer mange medlemmer til National Front. Et godt eksempel på det var oppslutningen The British Nationalist Party fikk i Oldham ved det britiske parlamentsvalget 7. juni. Hele 19% oppslutning vitner om hvor spent situasjonen er i disse områdene.

Mønsteret i de siste måneders opptøyer er derfor også likt, uavhengig av by. Æren består i å forsvare sine områder mot inntrengere, enten det være seg hvite britiske ungdommer eller politiet som representerer det etablerte samfunnet. Særlig blant asiatiske ungdommer er dette med respekt en viktig kulturell faktor, og respekt får man ved å ta til motmæle både verbalt og fysisk. Mange asiatiske gjenger har ironisk nok adoptert en hvit arbeiderklasse måte å forsvare seg på – nemlig gatekamper, og mener dette er måten å få respekt på både blant hvite og hos politiet. Den negative effekten av denne holdningen er åpenbar – begge grupper er forte til å melde såkalt rasistisk motiverte angrep til politiet. Myndighetene står overfor en særs vanskelig situasjon siden begge grupper bruker rasistisk argumenter for å forklare de sosiale motsetningene.

Storbritannia har en lang historie med raseopptøyer og sosiale motsetninger. Da avkoloniseringen begynte på slutten av1940-tallet praktiserte landet en såkalt ”en-åpen-dørs-politikk”. Britene trengte arbeidskraft for å bygge opp økonomien etter krigen, og ufaglært arbeidskraft ble derfor invitert fra tidligere kolonier for å ta arbeid i de store byene. Spesielt London fikk store grupper fra karibien. Spenningen var særlig høy i bydelen Notting Hill, og i 1958 kom motsetningene til overflaten. Regelrette gatekamper ble utkjempet i området mellom hvite briter og unge immigranter fra Vestindia. Britene hadde fått en ukjent livsstil tett inn på seg, og mange følte seg både truet og provosert av det vestindiske karnevalet, deres parader og opptog, og, ikke minst av kulturen og religionen som de trodde ville viske ut den britiske ”gentleman- kulturen”.

Notting Hill opptøyene ble begynnelsen på mange sammenstøt mellom hvite briter og immigranter fra forskjellige steder i det tidligere britiske imperiet. Britene, som blant de fleste av sine europeiske naboer, var sett på som både tolerante og siviliserte hadde plutselig et rase-problem. Holdningen var ofte at så lenge de var i koloniene var alt greit, men så fort de kom for nær, ble de et problem. Og etter hvert som immigrantene strømmet inn måtte britiske myndigheter sette begrensninger på hvor store grupper som kunne komme per år. I løpet av 60- og 70-tallet ble alt strammet inn, og tidlig på 80-tallet under Margaret Thatcher, hadde mange innvandrergrupper fått nok av diskriminering og undertrykkelse. Opptøyer og sammenstøt spredde seg som ild i tørt gress, og flere av de største byene opplevde kraftige sammenstøt. Verst var det i Londons Brixton og Liverpools Toxteth, men byer som Leicester, Leeds, Birmingham, Bristol og Bradford ble også rammet.

Derfor er ikke de siste ukers opptøyer nye nytt fenomen i Storbritannia. Mange områder i disse byene har lenge vært under oppsikt fra politiet, og små tilfeller av sammenstøt skjer stadig. Det som allikevel er myndighetenes store utfordring nå, er å begrense fremveksten av de høyre-ekstreme kreftene. For selv om arbeidsløshet, kriminalitet og narkotikahandel er utløsende elementer, er fremveksten av disse gruppene helt klart den største trusselen. Klarer ikke den britiske regjeringen å få kontroll over disse gruppene kan det bli mange hete somre for statsminister Tony Blair og innenriksminister David Blunkett.

[Tilbake]

Siste publikasjoner

29.03.2017

Storbritannia kan gå i oppløsning
[Les mer]

NY BOK!



Se og kjøp boken her!
Jan Erik Mustad - Ragnhilds vei 3, 4633 Kristiansand, Norway - Tlf: 38 02 80 87 (priv), +47 47 91 30 10 (mob)
E-post: jan.e.mustad@uia.no

 Powered by Makeweb