Ti år med Blair

Onsdag 2. mai var det 10 år siden Tony Blair feide inn i Downing Street 10. Onsdag annonserte han sin avgang. Nå er det naboen som skal ta over.

Onsdag 2. mai var det 10 år siden Tony Blair vant sitt første parlamentsvalg i Storbritannia. Siden 1997 har Labour og Blair vunnet tre parlamentsvalg på rad, noe ingen Labour-statsminister har gjort før. Men tiårsfeiringen er én med bismak. Én uke etter kom datoen for hans avgang. Nå skal naboen, finansminister Gordon Brown, som bor i Downing Street 11, overta etter Blair. I sin egen avskjedstale, ga Blair sin etterfølger, for første gang, offentlig støtte. Mye er skrevet om forholdet mellom Blair og Brown, og la det være klart at presset Blair ble utsatt for i fjor høst har fått akkurat den effekten Blair selv var redd for: en handlingslammet statsminister som velgerne venter på skal gå. Brown burde også ha sett konsekvensene av et ytterligere svekket og splittet parti. Det blir hans oppgave å samle partiet for å demme opp for de konservatives fremmarsj.

Og Blair annonserer sin avgang på et vanskelig tidspunkt. Regjeringen og partiet har akkurat fått tid til å fordøye de dårlige resultatene i regional- og lokalvalgene som ble avholdt 3. mai. I Skottland tapte Labour terreng til det skotske nasjonalistpartiet, som hadde stor fremgang. I Wales er enda det største partiet, men Labour hadde også her betydelig tilbakegang. I de engelske lokalvalgene hadde det konservative partiet stor fremgang, også dette på bekostning av Labour. Selv om nederlaget kunne vært verre, har partiet en stor jobb å gjøre frem til neste parlamentsvalg, som må avholdes før utgangen av mai 2010, men som antagelig kommer ett år tidligere. Onsdag 9. mai, var en nøye planlagt dato, for med den dårlige innsatsen i valgene, var det viktig å slutte med hode hevet. På tirsdag ble det nemlig klart at folkeforsamlingen og provinsregjeringen i Nord-Irland gjeninnsettes etter 4 ½ år med direktestyre fra London. Nord-Irland har vært en av Blairs viktigste saker, og triumf her er både en personlig og politisk seier for Blair.

Det er i løpet av det siste året blitt reist en rekke spørsmål om hva som skjer når Blair går av. Hvorfor går han av? Når går han? Har han gjort en god jobb som statsminister i løpet av disse 10 årene? Hvordan blir han husket? Hvem overtar? Blir det nyvalg når han går? Og, har Labour sjanse til å vinne for fjerde gang på rad når valget kommer?

Siden i fjor høst, da Blair annonserte at han ville gå av innen året som kom, har hele regjeringen vært i et slags limboland. Opinionen, opposisjonen og mange i hans eget parti venter bare på at Blair skal gå av og overlate roret til Brown. Denne overgangstiden har vært preget av et politisk antiklimaks, og Labours mest suksessrike statsminister gjennom tidene får en trist sorti. Nedoverbakken ble åpenbart brattere da USA og Storbritannia invaderte Irak, men med en statsminister som kommer inn med et så stort flertall som Blair gjorde i 1997, har i realiteten bare én vei å gå - nedover.

For Blair ble valgt med det største flertallet Underhuset hadde sett i hele det tyvende århundre. Med 417 av 659 medlemmer hadde Labour et flertall på hele 179 medlemmer, noe som gjorde at Blair kunne gjøre de endringene regjeringen mente var nødvendig. Og Blair satt i gang i et høyt tempo. Både innenrikspolitisk og utenrikspolitisk kom reformer, lovendringer, nye lovforslag og, ikke minst, gjenoppfriskning av internasjonale allianser. Det kom endringer konstitusjonelt, med egne folkeforsamlinger i Wales og Nord-Irland (i prinsippet) og parlament i skottland, det kom, etter to år, nye investeringer i helse og utdanning og i sosialomsorgen. I tillegg skulle Storbritannia møte den nye globale og internasjonal utfordringen. Blair skulle være, og er, en foregangsfigur internasjonalt med bånd som går utover nasjonalgrensene. Det spesielle forholdet til USA skulle revitaliseres og båndene til Europa skulle bli tettere. I løpet av de ti årene med Blair er verden blitt et mindre sted, med kortere avstander og med andre type trusler enn det som var tilfellet i 1997. Og 10 år etter forsvarer Blair, like begeistret som alltid, det han har gjort i utenrikspolitikken. Forskjellen er bare at tilhørerne ikke er like begeistret for det de hører, som det de var for noen år siden.

Nå er det snart slutt for den største valgvinneren Labour noen gang har hatt. Siden ingen tungvektere vil utfordre Brown, blir det han som overtar stafettpinnen. Labours politiske guru, Anthony Giddens, som utga Den tredje vei i 1998 har allerede gitt ut boken Over to You Mr. Brown. Boken er et forsøk på å vise hvordan sosialdemokratiet igjen må fornye seg for at Labour skal kunne vinne nok en valgseier, og hva Brown må gjøre for å gjenvinne folkets tillit. Selv om mye i boka handler om den perioden Storbritannia er i nå, er det også mye i boken som Arbeiderpartiet her i landet, og i andre sosialdemokratier, kunne ta lærdom av.

Når Brown overtar er det lite sannsynlig at det blir valg med det samme. De fleste spår at nytt valg vil komme våren om to år, og at Brown vil bruke tiden til å gjøre Labour attraktivt igjen. Det trengs siden partiet nå ligger mellom 5 % og 7 % bak de konservative i meningsmålingene. For øyeblikket kan det virke som om Brown blir kronet til ny leder av partiet uten særlig motstand, og at han vil overta som statsminister uten direkte mandat fra velgerne.

Labour bør både ha konkurranse om lederskapet, og også vise at tiden med Blair er over. Den beste måten å gjøre det siste på, er å utskrive nyvalg innen ett år etter Browns overtakelse. Dette blir også støttet av nylige meningsmålinger, som sier at Labour ønsker konkurranse om alt annet enn sin egen leder. Brown burde kanskje ønske andre velkommen i lederskapskampen, siden han nå er nødt til å vise hva han står for politisk, i alle fall hvis han skal ha muligheten vil å vinne argumentene mot de konservative ved neste valg.

Det er ingen tvil om at Blair ønsket å sitte ut denne perioden. Han har enda politiske ambisjoner og direkte oppgaver som han ønsker å gjøre ferdig. Og det ville kanskje vært lettere både for velgerne og for Brown hvis han hadde fått lov til det. Det siste året har påført partiet stor oppslutningssvikt, og flere i partiet mener Blair er blitt en belastning for partiet og for landet. Men hvis også Brown skal styre på ”lånt tid” frem til neste valg, er det mye som taler for at partiet blir ytterligere straffet i forhold til oppslutning. 

Blair kom inn med hode høyt hevet 2. mai i 1997. Selv om mange på venstresiden i Labour så med skepsis på de endringene partiet gikk gjennom, fant de seg i mye så lenge han vant valg. I 2007 blir altså deres største suksess sett på som deres største belastning. De setter nå sin lit til at Brown igjen skal ta Labour til nye høyder. Blair går ut med hodet relativt bøyd, men kanskje kan historien hjelpe til at det reises litt opp igjen når tingene kommer litt på avstand.

[Tilbake]

Siste publikasjoner

29.03.2017

Storbritannia kan gå i oppløsning
[Les mer]

NY BOK!



Se og kjøp boken her!
Jan Erik Mustad - Ragnhilds vei 3, 4633 Kristiansand, Norway - Tlf: 38 02 80 87 (priv), +47 47 91 30 10 (mob)
E-post: jan.e.mustad@uia.no

 Powered by Makeweb