Ti år med våpenhviler fra IRA

Det er ti år siden IRA annonserte sin første våpenhvile i Nord-Irland, uten at det alene har brakt fredsprosessen nærmere noe permanent løsning.

Det var 1. september 1994 at den Irske Republikanske Arme – IRA – første gang kunngjorde at all militær aktivitet skulle stoppes. I praksis var det ment å bety at IRAs terrorvirksomhet, både i Nord-Irland og på det britiske fastlandet, skulle opphøre. Slik har det ikke gått. Våpenhviler har kommet og gått, både fra IRA og deres britisk-vennlige motparter, lojalistene. Selv om IRAs våpenhvile fra 1994, og lojalistenes motsvar fra oktober samme år, den gang fikk fredsprosessen et hakk videre, har dessverre ikke dette ført til provinsen er kvitt terror og voldshandlinger. Med Langfredagsavtalen fra 1998, er Nord-Irland nærmere en politisk og konstitusjonell løsning nå enn de var for ti år siden, men selv dette politiske rammeverket har ikke vært tilstrekkelig. Problemene er stort sett de samme som de har vært de siste tretti årene – de to folkegruppene, katolikkene og protestantene, representert gjennom sine politiske og paramilitære grupperinger, har verken klart å leve side om side eller sitte i provinsregjering sammen.

Da fredsprosessen var i sin gryende fase tidlig på 1990-tallet, var ønsket fra de to statsministerne John Major (Storbritannia) og Albert Reynolds (Irland) at alle politiske partier i Nord-Irland skulle være med i forhandlingene om provinsens fremtid. For at flerpartiforhandlinger skulle komme i gang, ble det tydelig uttrykt at de partiene som hadde nære forbindelser med paramilitære grupper måtte få disse til å legge ned våpnene for å delta i forhandlinger.

For IRAs vedkommende gjaldt det å få deres politiske fløy Sinn Fein med i forhandlingene mens det for lojalistene gjaldt partiene – det Progressive unionist partiet (PUP) - og det Demokratiske unionist partiet (DUP). Men IRAs kunngjøring var dessverre ikke nok for at Sinn Fein fikk delta i forhandlingene. John Major mente ordlyden i IRAs erklæring ikke var overbevisende nok, og valgte å ikke stole på IRAs budskap. Dermed ble Sinn Fein utelukket fra fredssamtalene mens de lojalistiske gruppene ble invitert med. Major stilte stadig strengere krav til IRA for at Sinn Fein skulle få delta, og etter atten måneder var tålmodigheten slutt. Våpenhvilen endte med en bombe i London Docklands. Republikanerne følte seg ført bak lyset av Majors konservative regjering som i tillegg til våpenhvile etter hvert krevde full innlevering av våpen før Sinn Fein kunne delta.

Og det var heller ikke før Tony Blair kom til makten i 1997 at IRA igjen følte det riktig å annonsere en ny våpenhvile. Blair firte på kravene for deltagelse i flerpartiforhandlingene, og sa at våpen kunne innleveres samtidig med at forhandlingene foregikk. Deltagelse fra alle parter i konflikten var selvsagt avgjørende hvis samtalene skulle føre frem. Det skjønte Blair, som også var politisk friere i det britiske parlamentet enn Major.  I et brokete landskap skred forhandlingene frem og kulminerte i Langfredagsavtalen som ble undertegnet 10. april 1998. Men ett parti unnlot å skive under, nemlig DUP.

Etter undertegnelsen av Langfredagsavtalen ble fokus endret fra våpenhviler til å implementere det politiske rammeverket som avtalen la opp til. Målet var å få på plass politiske institusjoner som gjorde Nord-Irland i stand til å styre seg selv, og dette skulle baseres på et maktfordelingsprinsipp mellom de to partene. Den ene parten skulle ikke ha mulighet til å overkjøre den andre. Til tross for manglende innlevering av våpen fra de paramilitære gruppene, begynte det indre selvstyre å fungere i desember 1999.

Men i Nord-Irland har problemene fortsatt, også etter 1999. Uttallige suspensjoner av de politiske institusjonene, manglende innlevering av våpen fra paramilitære grupper, våpeninspeksjoner av utenforstående diplomater samt gjentatte terrorhandlinger, har ført til at provinsen styres direkte fra det britiske parlamentet i London. Folkevalgte nordirske politikere har ikke vært ”på jobb” siden oktober 2002, da den britiske regjeringen foreløpig valgte å avvikle selvstyret. IRA ble anklaget for å ha drevet spionasje i det britiske Nord-Irland departementet, noe IRA selv benektet. Siden 2002 har det vært gjentatte forsøk på å få fredsprosessen tilbake på skinnene uten at dette har lyktes.

Blair og den irske statsministeren Bertie Ahern hadde så stor tro på et gjennombrudd i fjor høst at de valgte å gjennomføre det planlagte valget til den suspenderte folkeforsamlingen. Folk i Nord-Irland gikk altså og stemte på kandidater de visste ikke ville innta deres seter i forsamlingen, og hele situasjonen ble noe uvirkelig. Utfallet av valget gjorde dessverre ikke forholdene særlig bedre for fredsprosessen. Partiene som hadde vært Blairs og Aherns støttespillere tidligere – det Sosialdemokratiske arbeiderparti (SDLP) og Ulster unionistene (UUP) - tapte klart terreng til fløypartiene Sinn Fein og DUP. Valgets utfall visste tydelig at provinsens befolkning var frustrerte over at Langfredagsavtalen ikke hadde blitt implementert slik de hadde forventet. Resultatet av valget visste at DUP – den eneste betydningsfulle partiet som ikke hadde skrevet under Langfredagsavtalen – var valgets vinner og ville under normale omstendigheter fått Nord-Irlands nye førsteminister.

Det nedslående valgresultatet har ført til at lite eller ingenting har vært gjort siden november for å forsøke å komme ut av den fastlåste situasjonen. Mange politiske kommentatorer antok at Blair ønsket å avholde et nytt valg i vår i forsøk på å forbedre resultatet, og dermed unngå at DUP skulle bli en hindring for videre samtaler. Men så langt er det ikke kommet ut planer om nyvalg. I stedet er det akkurat satt i gang samtaler mellom alle partiene og den britiske og den irske regjeringen i Belfast. Alle partiene har samtykket, og nord-irlandminister Paul Murphy leder samtalene som nå foregår.

Partene står lenger fra hverandre nå enn tidligere, og alle partiene mener det vil bli vanskelig å komme til enighet. Det foreligger en revidert utgave av Langfredagsavtalen, men ikke alle partiene er enige i revisjonen. UUP mener fokus bør være på avmilitarisering av IRA, mens DUP i prinsippet ikke ønsker å ha noe politisk eller annet samarbeid med Sinn Fein. Sinn Feins leder, Gerry Adams, mener at samtalene må dreie som å forsøke å gjeninnsette de politiske institusjonene. Først da kan man komme videre med andre politiske spørsmål.

Så det er ikke bare politisk uenighet – det er også uenighet om hva som faktisk skal diskuteres og i hvilken rekkefølge dette skal skje. Da gjelder det å holde fokus på det viktigste de faktiske er enige om – det demokratiske prinsippet om at det til en hver tid er flertallet i provinsen som bestemmer dets konstitusjonelle tilknytning. Med det som utgangspunkt får en bare krysse fingrene for at også andre ting kommer ut av de pågående samtalene. Det er enda tidsnok å bygge videre på alt det som har vært gjort tidligere, men jo lenger tid som går jo vanskeligere blir det. Og det er spørsmål om Nord-Irland har tid til.

[Tilbake]

Siste publikasjoner

29.03.2017

Storbritannia kan gå i oppløsning
[Les mer]

NY BOK!



Se og kjøp boken her!
Jan Erik Mustad - Ragnhilds vei 3, 4633 Kristiansand, Norway - Tlf: 38 02 80 87 (priv), +47 47 91 30 10 (mob)
E-post: jan.e.mustad@uia.no

 Powered by Makeweb