Ti år siden Margaret Thatcher trakk seg

I disse dager er det ti år siden tidligere statsminister Margaret Thatcher trakk seg som partileder for det Konservative partiet, og som britisk statsminister. Etter elve år ved makten, var det mye motstand internt i partiet, spesielt fordi hennes lederstil vår både tøff og kompromissløs. Hun var ansett for å være egenrådig, og likte ikke å ta i mot råd fra andre. Hennes steile holdning til Europa, med slagordet – ”No, no, no” – oppsummerer mye av stemningen som herjet det Konservative partiet mot slutten av 1980-tallet. Neiholdningen ble etterhvert rettet mot henne selv, og mange politiske observatører mente den gang, og også i dag – ti år etter – at hun ble ofret fordi hun ble for mye av seg selv. Hun er åpenbart den politiske lederen i etterkrigstidens Storbritannia som ble fanget i sitt eget politiske nett.  

Men selv om Thatcher var en kontroversiell leder, lever arven hennes videre i dagens Storbritannia. Hennes reformer og dyptgående endringer i det britiske samfunnet, er enda svært synlige. Hennes mørkeblå  ”Thatcherisme” feide over landet i 80-årene og snudde opp ned på mange britiske institusjoner. Hun gikk seirende ut av tre parlamentsvalg, i 1979, 1983 og 1987. Hun var en mester til å analysere landets politiske situasjon, og visste nøyaktig når hun hadde opinionens støtte. I Storbritannia er det jo slik at det er den sittende regjeringen, innenfor en femårsperiode, som bestemmer når neste parlamentsvalg skal være. Thatcher er antagelig den etterkrigspolitikeren som utnyttet dette systemet best, og tok fordel av britenes store politiske svingninger. Et godt eksempel kan tas fra det tidlige 80-tall. En meningsmåling fra 1982 viser at Thatcher på det tidspunktet var den minst populære statsministeren i hele det tyvende århundret. Det britiske folk fant hennes nye høyrevridde politikk vanskelig å leve med, og få samfunnsgrupper så muligheter for en forbedret livssituasjon. Men ut av det blå kom en helt ukjent argentinsk general henne til unnsetning. Han invaderte nemlig en liten britisk øygruppe utenfor Argentina som heter Falklandsøyene – en øygruppe svært få briter kjente til på det tidspunktet. Thatcher fikk fort anledning til å vise at det enda var liv i den gamle kolonistaten, og den argentinske generalen ble hardt og brutalt sendt tilbake til hjemlandet. Britene vant Falklandskrigen, og på ett år hadde opinionen snudd. I en meningsmåling fra 1983, var hun plutselig den mest populære statsministeren i det forrige århundret. Dette ble straks utnyttet. Nyvalg ble skrevet ut, og hun returnerte til statsministerboligen i Downing Street 10 med et enda større flertall enn hun hadde fra før.

Selv om hun trakk seg etter intern strid i partiet i 1990, har hele 90-tallert vært preget av hennes mer eller mindre tilstedeværelse. Etter hun var ferdig i Underhuset som partileder og statsminister, ble hun adlet for hennes innsats, og inntok Overhuset som baronesse. Hun tituleres med Lady Thatcher, og fra sin noe opphøyde posisjon, sender hun enda klare politiske meldinger både til venstresiden og til sin egen høyreside. Hun har uttrykt stor begeistring for statsminister Tony Blair, selv om han representerer Labour. Hun var aldri på bølgelengde med sin etterfølger John Major, og ga han lite politisk støtte under hans statsministerperiode fra 1990-1997. Mer fornøyd er hun med dagens partileder i det Konservative partiet, William Hague. Som 16-åring trakk hun han frem på de Konservatives landsmøte, og han ble spådd en lysende fremtid allerede på det tidspunktet. I dag er Thatcher litt ambivalent i forhold til Hague. Hun støtter hans europapolitikk, mens hun er noe mer bekymret for den ”unge” profilen partiet har omfavnet.

Men uansett hvor godt eller dårlig dagens fremtredene politikere liker det; de er alle skapt som et resultat av hennes tid som statsminister. Dette er et bevis på hvilken magnetisk kraft hun enda her på det politiske liv, og hva slags stempel hun satt på Storbritannia som sådan. Tony Blair har ofte blitt kalt en Thatcher i forkledning, og at det eneste som skiller de fra hverandre er hennes mye omtalte håndveske. Mye av hans politiske fremtreden minner mye om hennes, samtidig som mye av den politiske appellen er lik. Deres politiske retorikk er også lik, noe som har ført til gjensidig respekt. Men nå ser det ut til at den ”postThatchreiske” tid er over. Blair signaliserte dette etter at Thatcher kritiserte han for hans positive innstilling til den samlede europeiske militærstyrken som nå er i emning. Dette mener Thatcher er en stor tabbe, som på sikt ville skade britenes forhold til USA. Dermed forlater Blair noe av Thatcher æraen, og et slikt signal gleder helt sikkert mange tradisjonelle labourvelgere når neste parlamentsvalg antagelig er mindre enn 7 måneder unna.

Likevel har Blair og Nye Labour mye å takke Thatcher og de Konservative for. Hadde det ikke vært for Thatchers endeløse valgseirer, og Majors valgseier i 1992, ville ikke Labour ha gjennomgått den massive moderniseringen vi så fra begynnelsen av 1990-tallet, og blitt til ”New Labour”.  Etter 18 år i opposisjon, var det nødvendig for Labour å bli et mer valgbart parti, og når de klarte å riste av seg en del av de ”gamle” Labour syndromene, og faktisk bli noe likere de Konservative, fikk de som vi alle vet et stort flertall ved valget i 1997. Så mye av Blairs popularitet og partiets nåværende suksess forklares ofte ut fra et Thatcher-perspektiv – at Blair er den første politikeren som på en positiv måte har klart å utnytte Thatcher perioden til sin fordel.

Uansett om hun ble skviset ut av partiet for ti år siden, er Thatcher enda sårt savnet i det Konservative partiet. Partiet har i dag ingen sterke personligheter som er så fremtrendene at de kan ta fatt i partiets dårlige oppslutning slik ”Jernkvinnen” gjorde på slutten av 1970-tallet. Men sterke og samlende partiledere vokser ikke på trær, og siden Thatcher var så dominerende i så lang tid, vil det ta lang tid før partiet igjen får en slik frontfigur. For Thatcher var statsministeren som satt sterke fagforeningsledere på plass, som vant Falklandskrigen, som privatiserte de store og tunge statseide industriene, og som forsvarte britenes ære i Europa. Alternativt var hun den som skapte stor arbeidsløshet, som økte forskjellene mellom fattig og rik, som ødela industrien, som isolerte Storbritannia i Europa og som uttalte at ordet samfunn var et skjellsord. Alt kommer an på øynene som ser. Det som derimot er hevet over en hver tvil, er at historiens eneste kvinnelige britiske statsminister, er én av de mest interessante statsledere i det tyvende århundret.      

[Tilbake]

Siste publikasjoner

29.03.2017

Storbritannia kan gå i oppløsning
[Les mer]

NY BOK!



Se og kjøp boken her!
Jan Erik Mustad - Ragnhilds vei 3, 4633 Kristiansand, Norway - Tlf: 38 02 80 87 (priv), +47 47 91 30 10 (mob)
E-post: jan.e.mustad@uia.no

 Powered by Makeweb