Tony Blair hos Bill Clinton

Storbritannias statsminister Tony Blair har nylig vært på besøk hos sin gode venn og kollega, USAs president Bill Clinton. Blair besøk i Washington har vært rikelig omtalt i mediene, og både hans personlige og politiske støtte til Clinton har gjort godt for en hardt prøvet amerikansk president De to statslederne ser ut til og trives i hverandres nærvær, og brukt besøket til å utveksle både politiske idéer og erfaringer. Men selv om begge representerer en ny generasjon statsledere, med mange felles politiske idealer, er det verdt å merke seg at de leder to svært forskjellige nasjoner. Blairs Storbritannia har siden 1945 mistet mye av sin makt til nettopp USA, og selv om angloamerikanske forhold stort sett har vært gode siden andre verdenskrig, har britenes forhold til USA vært preget av en ambivalent misunnelse. USA å sin side er, etter Sovjetunionens fall, omtalt som den eneste gjenværende supermakt.

Siden 1940 er det spesielt tre angloamerikanske ”parhester” som virkelig har funnet tonen. Winston Churchill og Franklin Roosevelt var nære allierte under krigen, mens Margaret Thatcher og Ronald Reagan fosset gjennom 80-årene med sin mørkeblå høyrepolitikk. Men et er første gang nå at USA og Storbritannia har fått statsledere som er på bølgelengde både privat og politisk; to ledere med store visjoner for sine respektive partier og nasjoner. Clinton har gjentatte ganger beskrevet seg selv som en ”ny” demokrat, mens ”New Labour ”, ”New Britain” og Tony Blair etter hvert er blitt uadskillelige termer. Begge har politiske visjoner som er svært forskjellige fra sine forgjengere, George Bush og John Major. Og mens Clinton lenge har hatt mandat til å gjøre store endringer i det amerikanske samfunnet, vil Blair i årene som kommer følge i Clintons fotspor og antagelig reformere store deler av det britiske samfunnet.

Både Clinton og Blair ser på seg selv som sentrum-venstre politikere som på mange vis tilbyr en ny definisjon av moderat konservatisme. De har begge funnet en tredjevei, mellom 80-årenes markedsliberalisme og den tradisjonelle statssosialismen. Noe av det første Blair gjorde da han ble partileder i Labour var å droppe partiets grunnlov, Clause 4, som fremmer statlig eierskap. Samtidig som dette signalet til velgerne gikk ut, erklærte han også at partiets grunntanke nå var mer sosialdemokratisk enn sosialistisk. Mye av den veien Blair har gått i Labour gikk Clinton i det Demokratiske partiet i USA, til stor forargelse for en del moderate republikanere som høylytt hevdet at Clinton stjal deres idéer. Slike beskyldninger har også vært rettet mot Blair fra det Konservative partiet i Storbritannia.

Likevel er det mer en praktisk politikk og politiske visjoner de to har til felles. Måten de to har appellert til velgerne på har fått stor oppmerksomhet. De er begge unge med store ambisjoner både for parti og nasjon, og, i motsetning til sine noe grå forgjengere, gjør de seg godt i media. Begge har hatt som mål å tiltrekke seg den kvinnelige delen av velgerne, selv om kanskje noen vil hevde at Clinton på det området har gått noe langt. Blairs imageskaper mente før fjorårets parlamentsvalget Blair måtte endre hårfrisyre for å tiltrekke seg flere kvinnelige velgere. En anmodning Blair fulgte. Begge er også gode talere og bruker mye av den samme politiske retotikk. De har med sitt karisma og store ord om fremtiden skapt visjoner i sine folk, noe som øyensynlig har vært helt tidsriktig både i USA og Storbritannia. I stedet for å komme med nostalgiske slagord og prøve å gjenskap et USA og Storbritannia som engang var, har de løftet blikket mot det neste årtusen, og omfavnet en gylden politisk middelvei med rom for både statlig innflytelse og privat initiativ og frihandel.

Men selv om presidenten og statsministeren snakker i samme politiske vendinger, skylder man å gjøre oppmerksom på de store forskjellene mellom USA og Storbritannia. Selv om de begge snakker om forbedringer i velferdsstaten, og om å bekjempe krimininalitet og fattigdom, er deres utgangspunkt og derfor deres metoder helt forskjellige. Tidsskriftet The Economist understreker at det politiske tyngdepunktet i Storbritannia ligger klart til venstre for det i USA, og at reformene Blair allerede har gjennomført vil være bortimot umulig å få til for Clinton. Et eksempel som blir nevnt er begges bestrebelse for å bekjempe urban kriminalitet. Et av Blairs første tiltak da han kom til makten, var ved lov å forby alle håndvåpen i kjølvannet av den mye omtalte Dunblane-episoden. I følge The Economist er dette noe Clinton ikke engang kan drømme om.

Helsereformer er også noe som slår ut forskjellig i USA og Storbritannia. Clinton har brukt mye av sin presidenttid til å prøve å få et helsetilbud som kan favne alle. I Storbritannia har man et nasjonalt helsevesen som ble opprettet allerede i 1946 som del av en velferdsstat. Alle i landet vet at for mye tukling med velferdsstaten er ensbetydende med politisk selvmord. Blair fikk nylig føle på kroppen hvor betydningsfull denne institusjonen er etter hans inngrep i stønaden til enslige mødre. Det skapte både røre innad i partiet, og blant mange grupper i samfunnet. I USA er situasjonen en annen. Der finnes ingen tradisjon for at staten tar vare på sine innbyggere på samme måte som i Storbritannia.

Men samtidig som samfunnsstrukturen er forskjellig må det nevnes at Blairs politiske spillerom er mye større enn Clintons Blairs overveldene flertall i Underhuset gjør ham i stand til å gjennomføre mer eller mindre det han vil, mens Clinton på sin side er låst av kongressen som for øyeblikket har republikansk flertall. Det betyr at Blairs makt i Storbritannia er vesentlig større enn Clintons makt i USA. Selv om Blair er en mektig mann i sitt land har han likevel fått mye kritikk for å titte for mye østover. Politiske kommentatorer mener at Labour i lang tid fremover bør konsentrere seg om å pleie forholdet til Europa etter lang tid med vanskeligheter. Men avviser all kritikk, og sier han akter å se både østover og vestover på én gang. Som man forstår er ingenting i veien med Blairs ambisjonsnivå.

[Tilbake]

Siste publikasjoner

29.03.2017

Storbritannia kan gå i oppløsning
[Les mer]

NY BOK!



Se og kjøp boken her!
Jan Erik Mustad - Ragnhilds vei 3, 4633 Kristiansand, Norway - Tlf: 38 02 80 87 (priv), +47 47 91 30 10 (mob)
E-post: jan.e.mustad@uia.no

 Powered by Makeweb