Tony Blair i fritt fall

Når det nå går mot ferie i det britiske parlamentet, er det ingen som trenger det mer enn statsminister Tony Blair. Den siste meningsmålingen fra Gallup viser at hans Labour nå bare har ti prosents ledelse på de Konservative, noe som er ni prosentpoeng lavere enn for bare én måned siden. Labours nåværende oppslutning er den laveste siden de kom til makten i mai 1997, mens den er tilsvarende høy for de Konservative. Og mens hans personlige popularitet nådde nesten nitti prosent høsten 97, er det nå bare førti syv prosent som sier de er fornøyd med den jobben statsministeren gjør. I løpet av de siste månedene har Blair gått på en rekke prestisjenederlag som har gjort folk mer skeptiske til om regjeringen klarer å leve opp til de målene de satt seg da de kom til makten. Derfor bør sommerferien benyttes til å få labourskuta på rett kjøl igjen. For til høsten begynner nemlig en ny valgkamp runde før neste parlamentsvalg, som antagelig avholdes i mai neste år.

Spørsmålet er hva har gått galt for Blair og hans regjering? Er hans politikk annerledes nå enn den var da han kom til makten? – eller har folks forventninger økt i takt med medias mer eller mindre ensidige positive omtale de første årene? Etter forrige valgseier ble New Labour og Blair sett på som et forbilde for en rekke europeiske sosialdemokratier, og partikolleger i andre land valfartet til London for å lære av sitt søsterparti. Nå, bare få år etter, er det nesten påfallende hvor likegyldig de fleste er til Blairs politiske problemer.

Da Blair kom til makten var Storbritannia inne i en brytningstid. Landet hadde opplevd 18 sammenhengende år med konservativt styre, og stemningskifte var til å ta og føle på. Som andre vestlige land, hadde også Storbritannia kommet seg opp av den værste økonomiske bølgedalen. `Forandring` og `endring` ble de mest brukte ordene både i den politiske retorikken og i samfunnslivet ellers. Utrykk som ”Britpop”, ”Britart”, og ”Britdesign” ble brukt for å beskrive hvordan britene hevdet seg innen kulturlivet, og den nasjonale selvtilliten økte i takt med den oppmerksomhet landet fikk fra resten av verden. I en artikkel i ukemagasinet Time oppsto begrepet ”Cool Britannia” , og flere og flere briter begynte å identifisere seg med denne nye trenden. Den hurtigvoksende middelklassen ble mer synlige på fasjonable restauranter og kaffebarer i Londons snobbete forsteder, mens kunstutstillinger og museer gikk som aldri før.

Blair og hans New Labour passet rett inn i denne nye trenden. Med slagordet ”New Labour - New Britain” ble også politikk del av denne endringskulturen. Før man visste ord av det var politikk blitt mote, og Blairs velsmurte PR-maskin visste selvsagt å utnytte dette i valgkampen før parlamentsvalget i 1997. På godt eller dårlig amerikansk ”Clintonvis”, var det mer fokus på mannen Blair enn på politikeren, og de politiske rådgiverne var opptatt av å gi Blair et image som kunne passe til den endringstiden landet befant seg i. Labours valgskred var et tegn på at de hadde lykkes, og Blair seilte inn i statsministerboligen, Downing Street 10, til fengende rytmer av låten ”It can only get better” (Det kan bare bli bedre). Labours PR-apparat hadde seiret i første runde. New Labour inntok 418 av 659 plasser i Underhuset. Blair menget seg med celebriteter, og ble et ikon for vestlige statsledere som ville fornye og endre sosialdemokratiet. De som definerte seg som ”Cool Brits” tok Blair som en slags symbolsk maskot. Og Blair spilte med. Han organiserte store mottagelser og cocktail selskaper hvor han lot seg fotografere sammen med kjendiser og betydningsfulle personer. Politikk var blitt inn , og gjennom Blairs nye image, hadde folk fått et nytt inntrykk av hva politikk skulle være under New Labour. Folks forventninger til hva han skulle utføre ble skrudd opp og økte proporsjonalt med hans popularitet. Han fremsto etterhvert som en landsfader med kongelige trekk, og ble i folks øyne et slags substitutt for et noe vaklende monarki.

Men som vi alle vet, moten skifter fort. Og det gjør også velgerenes holdninger til politikk og politikere. Populariteten kunne bare holde seg så lenge Blair appellerte til britenes skapte selvbildet av ”Cool Britannia”. Etterhvert som glansbildet av Blair begynte å falme sank også oppslutningen på meningsmålingene. Media hadde på mange måter bygd opp en udødelig statsministerfigur som de første årene gikk fra seier til seier. Opposisjonen var usynlig, og alt dreide seg om den nye tidsalder i britisk politikk; 1997 da New Labour kom til makten. Men da Blair ble innhentet av hverdagen, og alle vyene og lovnadene skulle omsettes i praktisk politikk, endret media sin holdning. Etter å ha båret han på gullstol i to år, var det nå tid for å rive han ned. I løpet av det siste året har tonen endret seg radikalt, og media er nå mer på vakt overfor hva han ikke gjør enn hva han gjør.

Men selv om Blair kanskje er et offer for media ekstreme tone, både på godt og vondt, er det åpenbart at han ikke har klart å holde sine løfter fra forrige valgkamp. Tidsaspektet har innhentet han, og nå forventer folk at han skal prioritere helse, utdanning og bekjempelse av kriminalitet. Mangel på politisk innsats på disse primærområdene har gjort mange skeptiske til hva Blair egentlig kan levere. I løpet av det siste året har nemlig regjeringen famlet  i blinde. Et forsøk på å gjøre alle til lags har bare ført til større misnøye blant partiets kjernevelgere – den tradisjonelle arbeiderklassen. Inn mot neste parlamentsvalg er det derfor av stor betydning at denne gruppen blir prioritert. Det var arbeiderklassen som la grunnlaget for valgseien i 1997, og hvis han utelukkende skal satse på den moteskapende middelklassen, blir neste valg mye mer uforutsigbart enn mange tror. For denne gruppen koster det nemlig lite å gi sin stemme til de Konservative hvis det er mer trendy.

Så selv om medias nåværende krisemaksimering er overdrevet, er allikevel de politiske signalene som ligger der tydelige nok. Blair må hoppe av motekarusellen og konsentrere innsatsen om å takle det politiske hverdagslivet. Det er innholdet i New Labours politikk, og ikke medias overdrevne retorikk og moteverdenens trender som vil være avgjørende for Blair ved neste korsvei. Men selv om det har stormet som verst rundt Blair de siste ukene, er han enda en meget populær statsminister. Meningsmålinger varier alltid, og akkurat nå gir de antagelige Blair noen søvnløse netter. Men med solid politisk innsats i neste parlamentsperiode vil New Labour høyst sannsynlig beholde makten, iallefall i minst én periode til. 

[Tilbake]

Siste publikasjoner

29.03.2017

Storbritannia kan gå i oppløsning
[Les mer]

NY BOK!



Se og kjøp boken her!
Jan Erik Mustad - Ragnhilds vei 3, 4633 Kristiansand, Norway - Tlf: 38 02 80 87 (priv), +47 47 91 30 10 (mob)
E-post: jan.e.mustad@uia.no

 Powered by Makeweb