Tony Blairs Europaprosjekt

Statsminister Tony Blair har foretatt en sjelden politisk helomvending. Han ønsker nå likevel en folkeavstemning om EUs nye grunnlov – som enda ikke er ferdigskrevet.

I løpet av relativt kort tid har statsminister Tony Blair foretatt en gigantisk politisk snuoperasjon. Fra å være helt klar på at den nye EU-grunnloven ikke trengte noen folkeavstemnning i Storbritannia, har nå regjeringen bestemt at folket skal få uttale seg om unionens nye styringsverktøy. Grunnloven, som nå er på kladdestadiet, forventes å ligge klar i løpet av sommeren i år, og skal være det konstitusjonelle grunnlaget for den utvidede unionen. Fra 1. mai blir EU utvidet til 25 medlemsland, og en rekke av EUs ”gamle” medlemmer har signalisert at de vil avholde folkeavstemninger.

Ingen dato er enda satt for den britiske avstemningen, men det er allerede antydet den ikke vil komme før neste parlamentsvalg som etter all sannsynlighet vil bli avholdt i mai neste år. Det betyr at regjeringen har god tid til å forberede folket på dette, og at de nødvendige diskusjonene kan finne sted både i offentlige organer og i media. Selv om dette ligger et godt stykke frem, vil ventetiden likevel bli meget interessant. For per dags dato er et flertall av folket mot en tettere tilknytning til kontinentet, spesielt siden mer og mer makt blir overført til Brussel.

Ikke siden 1975 har britene kollektivt fått uttale seg om Europa – den gangen var spørsmålet om britene skulle forbli del av fellesskapets indre marked. Og landets myteomspunnede, og til dels turbulente, forhold til Europa, har vollet flere statsministere problemer – spesielt John Major og Margaret Thatcher. Blair derimot er den mest Europavennlige statsministeren britene har hatt siden de ble med i fellesskapet i 1973, og mye av Blairs Europaprosjekt går ut på å avmystifisere landets forhold til resten av Europa.

Da Tony Blair kom til makten i 1997, var én av hans fanesaker Europa. Hans ønske var å spille en ledende rolle i de nye sosialdemokratiers politiske utvikling, og ønsket samtidig å vise at britenes plass var i Europa som en del av den Europeiske Unionen. Med en utsøkt veltalenhet og statsmannslignende egenskaper, brettet Blair opp sine hvite skjorteermer for å vise sine europeiske allierte at Storbritannia kunne regnes som en stabil partner. Men denne overdrevne positive holdningen ble i meste laget, og mange begynte å ane at bak dette gliset fantes det lite politisk substans.

Syv år etter han kom til makten - tre år inn i sitt andre parlament - er det enda ambivalensen som helt klart dominerer Blairs Europapolitikk. Etter hans voldsomme åpning i 1997/98, ble han etter hvert klar over at farten på europatilpasningen måtte dempes. Etter atten år med konservativt og Europa-isolasjonistisk styre (1979-1997), var det åpenbart at Blairs europaprogram innledningsvis ble for ambisiøst.

Nå, noen år etter, er Blairs budskap til den britiske opinionen at Labour skal fremstå som europavennlige i sin politikk i forhold til de konservatives klare Europaskeptiske holdning. Hans mål er, etter noen år med nedtoning av den politiske retorikken i forhold til Europa, å vise at Labour er det parti og regjeringsalternativ som vil ha et ryddig og langsiktig sunt forhold til kontinentet. Toryleder Michael Howard har på sin side nemlig gjort partiets posisjon helt klar på Europaområdet – de ønsker å reforhandle britenes plass i hele EU-systemet. Det er enda uklart hva dette vil innebære, men det signaliserer helt klart at partiet ikke vil legge seg i selen for å forbedre de politiske forbindelsene med Europa. Dermed er alternativene godt synlige for de britiske velgerne.

Blair har flere ganger vist forakt for Howards uttaleser om Europa, og hevder at det er umulig å innta en slik holdning. Men flere og flere politiske kommentatorer er overasket over Blairs manglende strategi i forhold til en tettere europeisk integrering, når det er det som så tydelig signaliseres fra regjeringshold. I Blairs øyne har Euroen, og hans vilje til å delta i valutasamarbeidet, vært signal om at han ønsker nærmere samarbeid. Men få i Storbritannia ser noen helhetlig og gjennomtenkt europapolitikk fra regjeringens side.

For i de siste årene har, som de fleste vet, USA vært en viktigere utenriks- og sikkerpolitisk alliert enn Europa. Det har selvsagt vært synlig gjennom hele Irak-saken, og ikke minst da Bill Clinton var president i USA. Selv om dog relasjonene mellom Storbritannia, Frankrike og Tyskland er bedre enn de har vært på en stund, er Blair enda skuffet over sine kollegers manglende støtte i Irak-spørsmålet. Spesielt gjelder dette Frankrikes blokade av forsøket på å få gjennom en ny FN-resolusjon før invasjonen.

Blair har nå besluttet at det britiske folket skal få uttale seg i to viktige politiske saker i regjeringens europapolitikk. Den ene er altså den omtalte grunnloven mens den andre er britenes eventuelle deltagelse i Eurosamarbeidet. Den siste har vært utsatt flere ganger, og er nå utsatt på ubestemt tid. Det betyr etter all sannsynlighet at grunnlovsavstemningen kommer før valutaavstemningen, og at resultatet av den første selvsagt vil legge føringer for den andre.

Ved å legge EUs fremtidige grunnlov i folkets hender, setter helt klart Blair sin politiske karriere på spill. Selv om han har lagt opp tidsplanen slik at dette først skal stemmes over i parlamentet, er det helt klart at Blair ikke kan fortsette som statsminister hvis han i denne prestisjeavstemningen skulle få nei. Den 20. april sa Blair i underhuset at det var på tide at folket selv, én gang for alle, fikk uttale seg om britene faktisk ønsker å være i hjertet av Europa eller ikke. Han var full av selvtillitt og kampvilje, og sa at i tiden frem avstemningen ville euroskeptikernes ”sanne ansikt bli avslørt”.

Men utenfor rampelyset bør Blair igjen brette opp sine hvite skjorteermer og kle seg i sin ypperste retorikkdress. Det er ingen tvil om at Blair lenge er blitt presset fra flere hold i denne saken, og når han nå gir etter, trenger han all den hjelp han kan få for å oppnå det ønskede flertallet. For i den siste tiden har det vært et markert flertall mot et tettere EU-samarbeid i Storbritannia. Dermed er ”ja-veien” lang, tung og kronglete. Det positive med Blairs standpunkt er at man endelig får luftet en vanskelig og kontroversiell politisk sak i opinionen. Skulle Blair klare å sikre et flertall blir det antagelig intet mindre enn hans største politiske triumf. Skulle dog flertallet gå i mot regjeringens ønske, er det helt klart slutten på Blairs politiske liv. Flere politiske redaktører – blant dem Andrew Marr (BBC) og Adam Boulton (Sky News) – er klare i sine spådommer: ”Hvis Blair taper er han ferdig – vinner han, må det anses som en av de største politiske triumfer de siste tjue årene.”

[Tilbake]

Siste publikasjoner

29.03.2017

Storbritannia kan gå i oppløsning
[Les mer]

NY BOK!



Se og kjøp boken her!
Jan Erik Mustad - Ragnhilds vei 3, 4633 Kristiansand, Norway - Tlf: 38 02 80 87 (priv), +47 47 91 30 10 (mob)
E-post: jan.e.mustad@uia.no

 Powered by Makeweb