Tony Blairs valgtaktikk

Tirsdag 8. mai annonserte den britiske statsministeren Tony Blair at Storbritannias neste parlamentsvalg skal avholdes. 7. juni. Munn- og klovsyke epidemien, som har herjet landet de siste månedene, er på retur, og Labour-regjeringen har for øyeblikket god nok kontroll på sykdommen til at det nå er forsvarlig å gjennomføre både lokal- og parlamentsvalg.

Det annonserte valget kommer drøye fire år etter Labours valgskred i mai 1997. I Storbritannia er det nemlig slik at det til en hver tid er den sittende statsministeren som bestemmer når neste valg skal holdes, så lenge det finner sted innenfor en tidsramme på fem år. Det gjelder dermed å smi mens jernet er varmt – å oppløse parlamentet og skrive ut nyvalg når meningsmålingene er gode. Taktikeriet er en del av det politiske spillet, og politiske strateger må til en hver tid overvåke meningsmålinger og bevegelser i velgerskaren for å kunne velge det riktige valgtidspunktet.

Når sant skal sies, har ikke meningsmålingene vært et problem for den sittende Labour-regjeringen. Bortsett fra en kort periode i fjor høst – under bensinblokaden – har de hatt en solid ledelse, og egentlig aldri vært politisk truet. De siste målingene gir Labour et forsprang på de Konservative på mellom 17% og 22%. Labour ligger på ca. 50% i oppslutning, mens de Konservative ligger rundt 30%. Styrkeforholdet mellom de to store partiene er det samme nå som det var før det historiske valget i 1997, og dermed er oddsene for at Blair blir gjenvalgt så gode at book-makeren Ladbrokes har utnevnt Blair til den største favoritten i moderne politisk historie.

1997-valget var historisk fordi Labour etter valget kunne danne den største flertallsregjeringen i det 20. århundret. Med 419 av 659 underhusrepresentanter hadde Labour et absolutt flertall på 179 representanter, noe som gav Blair uinnskrenkede muligheter til å foreta dyptgripende endringer i det britiske samfunnet etter atten år med konservativt styre. Men selv om ledelsen er like stor nå, sier Blair i et intervju med BBC at han ikke tror på en like stor seier denne gangen. I 1997 var folk desperate etter å få ut de Konservative fra regjeringskontorene. Den fordelen har vi ikke i år. Nå må vi fokusere på det vi ønsker å gjøre i neste periode, og overbevise velgerne om at våre reformer er de beste. Og mye ser ut til allerede å være gjort. Det solide forspranget på meningsmålingene i tillegg til opposisjonens manglende støtte i befolkingen, gjør at det må et politisk jordskjelv til for å frariste Blair seieren. Spiller han sine kort riktig i valgkampen, er det faktisk mulig å komme ut med et enda større flertall i år enn det Labour oppnådde forrige gang. Spørsmålet blir likevel: er det politisk foredelaktig for Labour å nok en gang få så stort flertall? For landet er det klart ugunstig med så stor forskjell på regjeringspartiet og de andre partiene. Men på hvilken måte kan et mindre underhus-flertall også være en fordel for Blair?

Ved å tolke Labours strategi-maskin kan man faktisk få det paradoksale inntrykket av at målet denne gangen er å få et mindre flertall enn i 1997. Og la oss se hvorfor dette kan være ønskelig. Med en parlamentsgruppe på 419 representanter, sier det seg selv at det er svært vanskelig for partiets innpiskere å holde gruppen samlet i alle saker. Dissens og uoverensstemmelser kan bli gjenomgangsmelodien, og på sikt føre til partisplittelse. Selv om Labour ikke enda har møtt disse problemene, lurer de potensielle farene rundt hver sving. Det beste eksemplet på interne uroligheter, er vel den splittelsen som fant sted under Margaret Thatchers siste periode fra 1987-1990. I Labour fryktet man etter valgseieren i 1997 at den gamle venstrefløyen i partiet skulle lage problemer for partiledelsen. Det har enda ikke skjedd, men er en åpenbar faktor å ta hensyn til for strategene og de såkalte ’spindoktorene’.

Et mindre flertall ville også gjenåpne for samarbeidet mellom Labour og Liberaldemokratene. Denne pakten var flittig diskutert før forrige valg, og var den gang et valgkampmiddel for å utradere de Konservative etter atten år ved makten. Man snakket til og med om å endre valgsystemet fra simpelt flertall, slik man har i dag, til forholdstallsvalg, slik vi har i Norge. Dette var, og er en av Liberal-demokratenes fane saker, og noe som ville gi partiet større oppslutning enn de har i dag. Et systemskifte som dette ville også bidra til å svekke de Konservative. Men etter Blairs valgskred og lederskifte hos Liberaldemokratene (fra Paddy Ashdown til Charles Kennedy), har samarbeidsklimaet blitt dårligere - i alle fall på nasjonalt plan. For det skotske parlamentet og den walisiske folkeforsamlingen styres nemlig av koalisjonsregjeringer bestående av disse to partiene. Det er et samarbeid som åpenbart kan kopieres til det nasjonale plan.

En annen god grunn for Labour til å få et mindre flertall, er at det antagelig vil bety flere seter til de Konservative. Labour-ledelsen vet at hvis Toryene gjør et dårlig valg, forsvinner etter all sannsynlighet deres leder William Hague. Får man et lederskifte hos de Konservative, er det mye som taler for at Michael Portillo vil overta lederstolen. Portillo er en talefør, karismatisk og klok politiker, som vil gjøre hverdagen mye vanskeligere for Blair, enn det som er tilfellet for øyeblikket. Labour vil helt klart foretrekke at Hague blir sittende som leder for opposisjonen. For Haugue’s upopularitet i velgerskaren har gitt Blair mange poeng ekstra på meningsmålingene.

Et mindre flertall for Blair vil også være godt for den generelle politiske diskursen i Storbritannia. I folket råder apatien, og mange gidder ikke å engasjere seg, for de vet Labour vil vinne med stor margin allikevel. Gjør Labour et dårligere valg denne gangen, vil muligens det være et signal til velgerne om at hver stemme teller, og at det nytter å gjøre sin ”demokratiske plikt”. Fremmøteprosenten er på full fart nedover, og med 1997-valget som tidens dårligste, er det mange som frykter at man skal komme ned i et fremmøte på mellom 25 og 30 prosent. Det vil være katastrofalt i et hvert demokrati. Derfor kan det vise seg at Labours største fiende ikke blir Toryene eller Liberaldemokratene, men de passive hjemmesitterne som nøler med å møte frem. Labour har flere ganger gjentatt at de vil forsøke å gjøre noe apatien, men med et enda større flertall etter dette valget, er det mye som taler for at apatien kan bli enda større.

Hva er så et passende flertall? De fleste politiske kommentatorer mener det ideelle flertallet for Labour ligger rundt 80 parlamentsmedlemmer. Det gir Blair mer enn nok å gå på i underhuset, det gjør media og forhåpentligvis folket mer interessert i å delta i den politiske og samfunnsmessige debatten. Og fremfor alt – det gjør styrkeforholdet og balansen i underhuset noe bedre.

Uansett hva utfallet vil bli, valgkampen er i gang. Labours hovedbudskap er også denne gangen å investere summer i offentlig sektor – utdanningssystemet, helsesektoren, transport, politi osv er prioritert i neste periode. De hevder selv at det økonomiske grunnlaget er lagt i den første perioden, og ber nå om mandat til å fortsette den jobben de er begynt på. De hevder selv at fire år for lite til å snu atten år med konservativ vannstyring, og at snuoperasjonen dermed må fortsette. De Konservatives hovedfokus er igjen på skattelette. De ønsker videre å kjempe for å bevare både britenes identitet og valuta i Europaspørsmålet, samtidig som de vil slå hardt ned på den økende kriminaliteten. Det vel bare Liberaldemokratene som nok en gang ærlig og åpent har innrømmet at hvis folk ønsker bedre offentlige tjenester, må skattene økes. Partiene har vel én måned å overbevise velgerne på. Tiden er knappere enn i 1997, men kanskje god nok til at folk klarer, og forhåpentligvis ønsker, å ta et valg torsdag den 7. Juni.

[Tilbake]

Siste publikasjoner

29.03.2017

Storbritannia kan gå i oppløsning
[Les mer]

NY BOK!



Se og kjøp boken her!
Jan Erik Mustad - Ragnhilds vei 3, 4633 Kristiansand, Norway - Tlf: 38 02 80 87 (priv), +47 47 91 30 10 (mob)
E-post: jan.e.mustad@uia.no

 Powered by Makeweb