Vanskelig partikonferanse for Blair

I disse dager avholder det britiske arbeiderpartiet – Labour - sin årlige partikonferanse i Brighton på engelske sydkysten. Og det ser ut til å bli partileder og statsminister Tony Blairs  vanskeligste konferanse siden han ble partileder i 1994. I løpet av det siste året er alt snudd på hodet for den ellers så populære statsministeren. En solid ledelse på mellom 15-20% på meningsmålingene er på ett år snudd helt opp ned. For på den siste målingen fikk Labour en oppslutning på ”bare ” 32%, mens de Konservative fikk hele 40%, uten at partiet hadde gjort noe for å fortjene det gode resultatet. Men i det britiske to-parti-systemet forskyver tyngdepunktet seg automatisk fra det ene partiet til det andre hvis opinionen er misfornøyd med den sittende regjeringen. De siste meningsmålingene er derfor mer et uttrykk for misnøye med Labour enn støtte til de Konservative. Blair har derfor to store utfordringer på årets partikonferanse; å gjenreise tillitten i det britiske folk og dernest formidle til sine partifeller som deltar på konferansen at regjeringen står samlet om de viktigste politiske sakene.

Det er ingen i Labour som bestrider at det har vært et vanskelig år for Blair og hans regjering. En del uheldige offentlige opptredener, en serie med pinlige lekkasjer, intern uro når det gjelder Europapolitikken, dårligere forhold til media, uklok håndtering av borgermesterspørsmålet i London, kritikk av Nord-Irland politikken og sist, men ikke minst – beskyldningene som kom mot hans arrogante opptreden under bensinkrisen. I løpet av året har Blair tapt representasjon i lokale institusjoner, etter et særs dårlige lokalvalg. Hans offisielle borgermesterkandidat i London, Frank Dobson, tapte klart for mer populære Ken Livingstone. Gjentatte kommentarer om intern maktmisbruk og arroganse har svekket hans posisjon blant de som sikret han valgskredet i 1997, den økende middelklassen.

Men det er paradoksalt nok ikke middelklassen som er regjeringens hovedmål på denne konferansen. Selv om det er alvorlig nok å miste oppslutning fra middelklassen, er det langt verre for en Labour-regjering å miste støtten fra kjernevelgerne – den tradisjonelle arbeiderklassen. Det er disse velgerne som danner grunnlaget for enhver labour-regjering, og disse må sikres før neste parlamentsvalg, som antagelig finner sted i mai neste år. Alt skyts fra konferansens talerstol vil derfor ha for øye å prøve å overtale disse tradisjonelle labour- tilhengerne til igjen å støtte Labour. Regjeringens frykt er ikke at disse skal ”hoppe av” og plutselig stemme konservativt. Nei, frykten er at de skal avstå fra å stemme i sin helhet, og dermed bli del av hjemmesitterne. For i Storbritannia, som i andre vestlige demokratier, er valgdeltagelsen dalende, og i dette tilfellet er det Labour som vil tape på lav valgdeltagelse. Det er derfor et hovedmål for Labour å mobilisere disse velgerne - for kommer de - stemmer de etter all sannsynlighet Labour.

Talen til finansminister Gordon Brown på årtes partikonferanse handlet derfor mye om skatter, avgifter og offentlig forbruk. Finansministeren understreket behovet for å ha en sterk økonomi som fundament for offentlig forbruk, og fridde direkte til de nevnte velgergruppene om å gi Labour et nytt mandat ved neste parlamentsvalg, slik at regjeringens langsiktige økonomiske politikk kunne gjennomføres. Det skulle da, i følge Brown, bli nok penger til både pensjonister, helsevesenet, utdanningssektoen, transport og utvikling av landets regioner. Og selv om talen nødvendigvis var generell og ganske så retorisk i sine vendinger, var budskapet av godt gammeldags labourmerke; de som har minst får mest av den statlige kassen. 

Og forrige gang Brown løsnet på pengesekken ble det merket på meningsmålingene. Den omfattende forbrukspakken som ble lansert på ettersommeren ga store offentlige tilskudd til helse, utdanning og transport. Etter en vår og sommer i fritt fall, så det endelig ut til at Labour igjen ble styrket i opinionen, og mange trodde at regjeringen hadde ristet av seg det verste. Men slik gikk det altså ikke. På under én måned gikk Labour fra en ledelse på ca. 15% til å ligge 8% bak de Konservative. Og det er én sak som utløste dette; bensinkrisen. Det enorme negative hoppet på meningsmålingene kommer enten som et direkte resultat av regjeringens håndtering av bensinkrisen, eller som en langsiktig reaksjon med bensinkrisen som saken som fikk begeret til å renne over. Uansett, bensinkrisen er symptomatisk for akkurat hvor mye regjeringen er i utakt med velgerskaren. Partikonferansen skal derfor bidra til å minske gapet som nå fins mellom partiet og media, og enda viktigere – minske gapet mellom partiet og den velgerskaren som har støttet partiet siden de kom til makten i 1997.

Men for at Labour skal gjenvinne tillitten, er det ikke bare eksterne relasjoner som må bygges. Intern uro har det siste året definitivt påvirket partiets budskap, og her har partiets lederskap en solid stykke arbeid å gjøre. Gang på gang har britiske regjeringer måttet gi tapt på grunn av splittelse i partiorganisasjonen. Det siste og beste eksemplet på dette er den konservative Majorregjeringen, som ved valget i 1997 var totalt splittet i Europaspørsmålet. Splittelsen fikk fatale konsekvenser for de Konservative som gjorde et av århundrets dårligste valg.

Helt siden valgseieren i 1997 har Blair derfor kjørt en stram partipisk. Han har ved en rekke anledninger blitt beskyldt for å være ”kontrollfreak” samtidig som hans PR-apparat flere ganger har brukt ufine metoder for å dekke indre partimotsetninger. Men i løpet av det siste året har en bølge av interne motsetninger kommet til overflaten. To notater fra Blairs kontor ble med fullt overlegg lekket til pressen, rykter om åpne krangler mellom finansminister Brown og Blair er blitt avslørt i flere bøker. Mange i kabinettet reagerte på at Blair byttet ut sin mest populære kabinettsmedlem, Nord-Irlandminister Mo Mowlam, med sin omstridte venn Peter Mandelson. Det ble hevdet at hennes avgang var nødvendig, og at den var del av en intern maktkamp i lederskapet. Uansett spekulasjoner, oppdiktede rykter eller virkelighet - det som er kommet frem av interne problemer er skadelig for partiet og deres forhold til velgerne. Det er på høy tid at Blair og partiets lederskap tar tak i disse tingene så fort som mulig for å unngå mer negativ medieomtale. 

Det mange politiske kommentatorer nå spør seg er om bensinkrisen og de andre negative sakene som nå omkranser Blair kan velte regjeringen ved neste valg. Man har akseptert nederlag i lokalvalg, europavalg, borgermestervalg og forklart det med at Blairs tilhengere ikke har tatt seg bryet med å stemme. Når en i tillegg har hatt en svak opposisjon i hele parlamentsperioden, har ingen tørt å si at Blair kanskje taper neste parlamentsvalg. Men trekker man igjen parallellen til John Major begynte hans nedgang på meningsmålingene i 1992 med den såkalte ”svarte onsdagen” da den konservative regjeringen noe ydmykende måtte devaluere det britiske pundet. Vonde trender har altså tidligere visst seg vanskelige å vende, og spørsmålet i disse dager er om Blair får meg seg partikonferansen i et felles løft for å komme ut av vanskelighetene. Det trenger han, for med en høyst uforutsigbar britisk opinion, kan neste parlamentsvalg bli m

[Tilbake]

Siste publikasjoner

29.03.2017

Storbritannia kan gå i oppløsning
[Les mer]

NY BOK!



Se og kjøp boken her!
Jan Erik Mustad - Ragnhilds vei 3, 4633 Kristiansand, Norway - Tlf: 38 02 80 87 (priv), +47 47 91 30 10 (mob)
E-post: jan.e.mustad@uia.no

 Powered by Makeweb