William Hague i Tony Blairs fotspor

Nylig avsluttet det Konservative partiet i Storbritannia sitt landsmøte i Blackpool. Landmøte viste et parti som enda er sterkt splittet, og ikke minst svekket etter det ydmykende nederlaget i parlamentsvalget 1. mai i år. Mens Labours landsmøte fikk en gigantisk medieoppslutning, ble de konservatives gjort til en slags ikke-begivenhet. En av landets største tabloidaviser, The Daily Mail, gadd ikke engang å sende folk for å dekke landsmøte. Dette er symptomatisk for hvor liten medieinteresse det for øyeblikket finnes for det Konservative partiet, og hvor fort de er kommet helt i skyggen av Labour.

Men den svake oppslutningen partiet nå har, er mange øyne rettet mot den relativt ferske partilederen William Hague. Hague, som gikk seirende ut av partiets lederstrid etter parlamentsvalget, overtok lederstillingen etter tidligere statsminister John Major som trakk seg 2. mai. Og det er ingen som tror Hague har noen enkel oppgave foran seg. Tvert i mot. Hans første seks måneder som partileder viser at veien tilbake til regjeringskontorene kan bli lenger enn noen i det Konservative partiet setter pris på. Etter å ha regjert i 18 år, er de nemlig blitt for vant til å styre, og har derfor nå store problemer med å takle den nye situasjonen i opposisjon. Det betyr at de Konservative har mye å lære av Labour som tilbragte de 18 regjeringsårene til de Konservative i opposisjon. Det var en tid Labour brukte svært godt. Men det er ikke bare opposisjonstaktikk Hague ønsker å lære av Labour. Han ønsker nemlig å gå i Blairs fotspor når det gjelder å reformere det Konservative partiet. For hvem husker ikke Blairs suksessrike moderniseringsprosess i Labour, noe som helt klart var en av hovedfaktorene for Labours store valgseier.

Det betyr at de Konservative høyst sannsynlig går mot en lignende reformprosess og prøver å kopiere Blairs moderniseringsformel. At også Hague, sakte men sikkert vil prøve å føre en ”yngre” politikk, og dermed ta et oppgjør med mansdominansen og forgubbingen i partiet. Men dette vil nok ta tid. Gjennomsnittsalderen i partiet er nemlig hele 65 år, mens Hague, som ”bare” er 36, er den yngste partileder siden William Pitt ble valgt i 1783. Denne generasjonskløften er helt klart problematisk både for Hague og partiet. Men et er nettopp her han har mye å lære av Blair.

Selv om Hague politisk sett befinner seg i sentrum av det Konservative partiet, med et godt utgangspunkt for å samle et splittet parti, er det viktig at han etter hvert utvikler en kompromissløs holdning med tanke på fremtiden. En partileder som ønsker å få partiet sitt tilbake til makten, må være villig til å ta sjanser for å oppnå politiske resultater. Han må være villig til å gjøre seg upopulær innad i partiet så lenge hans avgjørelser tjener partiet utad. For det er nemlig her Hague har en jobb å gjøre. Han må først og fremst gjenreise tilliten til partiet blant velgerne og i media,, og ikke komme med unnskyldninger og bortforklaringer om hvorfor partiet gjorde det så dårlig i parlamentsvalget. Han må nå appellere til nye velgere og ikke til sine egne partifeller. Hvem som skal styre landet, bestemmes ikke internt i det Konservative partiet, men av folket. Derfor er det viktig for Hague å konsentrere seg om å tiltrekke seg nye velgergrupper, og ikke bekymre seg for de gamle, tradisjonelle konservative tilhengerne. De har ikke noe annet parti å gå til allikevel. Det viktigste for partiet nå, er ikke hvem som støtter de, men at noen gjør det, og noen etter hvert blir flere.

Landsmøtet var med andre ord begynnelsen på Hague politiske korstog, der en ny politisk linje skal stakes ut. Partiet må nemlig forandre seg i takt med tiden og i takt med de endringer som skjer i det britiske samfunnet. Hague må hive seg på Blair-bølgen, og faktisk dra nytte av at det for øyeblikket er flere enn vanlig som interesserer seg for politikk. Han må bidra til å opprettholde denne interessen, for så på et senere tidspunkt selv dra nytte av den.

Men partiet lider ikke bare av mangel på politisk støtte. Det er for øyeblikket lite penger å bruke på parlamentariske opposisjonsaktiviteter på grunn av det dårlige parlamentsvalget. Det offentlige tildelingssytemet for politiske partier er nemlig basert på hvor mange plasser partiet har i Underhuset. Partiene får ca. 40,000 per medlem per år, samt en fast sum (maks en million) regnet ut på bakgrunn av det totale stemmetallet partiet fikk ved forrige valg. Dette betyr at de Konservative har vesentlig mindre å rutte med enn det Labour hadde da de var i opposisjon. Partiet må derfor prøve å få økonomisk støtte utenfor parlamentet, noe som selvsagt er vanskelig i tider med en sterkt svekket partimaskin.

Som man skjønner står William Hague og det Konservative partiet foran en meget stor utfordring. Etter hvert som partiet mestrer opposisjonsrollen, må det bevege seg i retning av fornyelse og forandring. Hague ble allerede som 16-åring spådd en stor politisk fremtid av tidligere statsminister Margaret Thatcher, og det gjenstår å se om han er mannen som kan lede partiet ut av dvalen og tilbake til makten. For at partiet vil komme tilbake, hersker det ingen tvil om. Det er også Tony Blair forberedt på. Han uttrykte nylig at de konservative ikke er ”døde”, men at de bare sover.

[Tilbake]

Siste publikasjoner

29.03.2017

Storbritannia kan gå i oppløsning
[Les mer]

NY BOK!



Se og kjøp boken her!
Jan Erik Mustad - Ragnhilds vei 3, 4633 Kristiansand, Norway - Tlf: 38 02 80 87 (priv), +47 47 91 30 10 (mob)
E-post: jan.e.mustad@uia.no

 Powered by Makeweb