Blairs dilemma

Etter forrige valgseier annonserte Blair sin avgang. Det betaler han nå prisen for.

Det går mot landsmøtesesong for de politiske partiene i Storbritannia. Som de foregående år, knytter det seg også i år mest spenning til Labours landmøte som skal holdes i Manchester i siste uka av september. Statsminister Tony Blair er under press fra flere hold for å offentliggjøre en tidsplan for sin avgang. Men Blair holder igjen og nekter å la seg presse ut av toppjobben. Han har i det siste gjentatt til det kjedsommelige at han selv bestemmer når han vil gå og hvordan. Det eneste som er sagt når det gjelder tidspunkt, er at hans etterfølger skal få rikelig med tid til å bygge sin egen profil før neste valg. Det holdes antagelig på forsommeren i 2009.

Blair er selv skyld i at presset bygger seg opp rundt ham. Media, partifeller og velgere har lenge spekulert i når hans avgang vil komme, og mange hardtslående tabloider har lenge beskyldt Blair for maktarroganse og å ignorere kravene fra grasrota hans eget parti. Blair og hans tilhengere er blitt mer og mer isolert og Blair er nå som nødvendig å slå tilbake. Etter sommerferien har Blair ved flere anledninger forsvart sitt valg med å ikke gi en tidsplan. Hans hovedargument er at partiet vil rakne fullstendig hvis en dato blir gitt og at dette vil gi de konservative gratis fremgang. Derfor er det, i følge Blair, bedre å konsentrere seg om de politiske oppgavene som ligger og venter og dermed holde fokus på riktig sted. Blair har lenge hevdet at en tidsplan vil føre til ”en-sitt-ned-og-vent” holdning som nå i alle fall ikke gagner Labour. Alle parter vil bli paralysert og hele det politiske miljøet vil da vente på at hans etterfølger er på plass.

Blair dilemma er da ikke bare om en tidsplan skal offentliggjøres eller ikke. Det handler om tidspunktet for avgangen og i hvilken grad dette like godt skal skje først som sist. Og det er mange hensyn å ta. Når vil det være best for ham selv å gå av? Når vil det være til det beste for partiet å gå? Når vil etterfølgeren, høyst sannsynlig Gordon Brown, mene at tiden er inne for skiftet? Og ikke minst, når mener opinionen at Blairs tid er inne? Balansen her er hårfin og det er ikke tvil om at mange røde varsellamper er begynt å blinke. Problemene knyttet til Blairs avgang er kommet helt ut av sine proporsjoner, og Blair er delvis skyld i dette selv.

For da Blair kunngjorde at han ikke ønsket å stille til valg for fjerde gang, virket det som om nyheten var dårlig planlagt. Kanskje undervurderte Blair konsekvensene av en slik kunngjøring siden han gang på gang virker overrasket over at journalister og andre stiller spørsmålet. Saken har siden den kom ut levd sitt eget liv, og mangel på regi fra Blair side overrasker de fleste i Storbritannia. Mangel på regi er påfallende fra en statsminister som revolusjonerte informasjonsflyten i det politiske liv på 90-tallet. Blair og hans team har vært kjent for å effektivt bruke nye kommunikasjonsformer for å formidle sine politiske budskap. Med sitt aktive bruk av media gjorde han nye Labour til en gedigen suksesshistorie. Derfor er det mange som lurer på hva som gikk galt denne gangen, for det er liten tvil om ”spinningen” av denne saken har skapt litt i overkant av problemer for regjeringens arbeid.

Men mange av spørsmålene kunne vært unngått hvis Labour hadde gjort det bedre på meningsmålingene. Og nedgangen på meningsmålingene har foreløpig liten eller ingen sammenheng med spørsmålet om Blairs avgang, men snarere med politikken som Labour-regjeringen fører og har ført. Det tette forholdet til USA både når det gjelder Irak og Midtøsten, de kontroversielle anti-terrorlovene, utdanningsreformene, problemene med partisponsing knyttet til honnørutmerkelser og flere skandaler i innenriksministeriet har slitt på regjeringen. Mange av dem i Storbritannia og andre steder, som er motstandere av regjeringens politikk, har en oppfatning av at alt vil bli så mye bedre med Brown som statsminister. Bare en blir kvitt Blair blir alt så meget bedre. Men dette er nok mer en illusjon og en ønsketenkning. Brown står nemlig bak Blair i det regjeringen foretar seg, og selv om Brown naturlig nok vil sette sitt personlige preg på politikken i fremtiden, vil kursen i all hovedsak forbli den samme.

For Blair gjelder det da å finne svaret på når det er klokt å fratre. Det gjelder å finne ut når han blir en politisk belastning for partiet, ikke innad i partiet, men utad i velgermassen. Ingen partileder er større enn partiet selv. Hvis det er et inntrykk som opinionen har, er det på tide å ta sin hatt å gå. Kampen innad i partiet, og til dels i media, er en kamp om rampelyset og posisjoner. De i partiet og media som støtter Brown, mener selvsagt han bør fratre fort, mens de som enda støtter Blair mener det ville være absurd å komme med en timeplan. Begge leire vil tjene på å gjøre dette så riktig som mulig for å holde de konservative på en armlengdes avstand. Derfor gjør Brown selv klokt i å holde en lav profil som mulig, mens Blair ikke kan gjøre annet enn det han til en hver tid tror er riktig. Men murringen i partiet begynner også å bre seg til fremtredende ministere hvis mange er svorne Blair-tilhengere. Derfor er spørsmålet hvor lenge det kan gå før Blair blir, på grunn av utvikling i den politiske dagsordenen, tvunget til å si noe mer konkret.

Det er ingen tvil om at Blairs tid er i ferd med å renne ut. Selv om han foreløpig ikke har sagt når han vil gå, er han selvsagt klar over konsekvensene av å vente for lenge. Han kjenner til at Margaret Thatcher i 1990 nesten måtte kastes ut av statsminister-kontoret fordi hun aldri skjønte at det var på tide å ta sin håndveske å gå. Hun ble en bremsekloss for partiet og en paranoid statsminister som trodde hun så motstandere rundt et hvert hjørne. Blair er ikke der enda, men tiden og veien er ikke milelang. Thatcher etterlot seg et dypt splittet parti som enda ikke er helt friskmeldt og samme fare er selvsagt tilstede i Labour. Partikonferansen kommer antagelig til å gå av stabelen uten at Blair nevner noen eksakt dato, selv om han nok utover høsten går gjennom alle argumenter både for og i mot. Trøsten for Brown får i mellomtiden være at de konservatives fremgang først og fremst skyldes misnøye med Labours politikk, og siden det enda er et par tre år til neste valg, er det god tid til å pynte på meningsmålinger. Det er gjort i løpet av et par måneder.

[Tilbake]

Siste publikasjoner

29.03.2017

Storbritannia kan gå i oppløsning
[Les mer]

NY BOK!



Se og kjøp boken her!
Jan Erik Mustad - Ragnhilds vei 3, 4633 Kristiansand, Norway - Tlf: 38 02 80 87 (priv), +47 47 91 30 10 (mob)
E-post: jan.e.mustad@uia.no

 Powered by Makeweb