Kampen om den britiske økonomien

De er nokså like, men også svært ulike. Finansminister George Osborne og hans politiske motstykke Ed Balls tilhører den nye generasjonen med britiske politikere. På hver sin måte og for hvert sitt parti kjemper de nå en innbitt kamp om å redde den skakkjørte økonomien.

Det er alltid vanskelig å overta makten etter et parti som sitter så lenge som Labour gjorde. Tony Blair vant tre valg, i 1997 og 2001 med de to største flertallene i britisk politisk historie, og i 2005 med en noe mindre margin. Gordon Brown, som var statsminister de tre siste årene av den tretten år lange Labour-perioden, vant aldri et valg selv, men var en innflytelsesrik finansminister de ti årene under Blair. Men Browns ettermæle som finansminister fikk seg en støyt da Storbritannia ble hardt rammet av den økonomiske krisen, selv om han da var tidlig ute med politisk handling for å redde deler av banknæringen. Omkvedet i valgkampen i mai i fjor var likevel at Labour hadde brukt opp alle pengene, og at det ikke fantes mer i statskassen.

Dermed var det ikke bare vanskelig i seg selv for den nye regjeringen å ta over etter Labour. I tillegg var økonomien i krise og resultatet etter valget viste at ingen av partiene hadde rent  flertall. Dermed måtte en koalisjon dannes, et politisk fenomen vi er godt vant med i Norge, men som de fleste nålevende briter ikke kjenner. Den forrige britiske koalisjonsregjeringen ble ledet av Winston Churchill, og den opphørte i 1945. Og de nye regjeringspartnerne, de konservative og Liberaldemokratene, har aldri styrt sammen før, heller ikke i noen av unionens desentraliserte forsamlinger. Utfordringene står dermed i kø, og spørsmålet er hvor lenge de to partiene henger sammen.

George Osborne var selvskreven finansminister, dog ikke primært i kraft av sin kompetanse, men i kraft av at toriene var det største partiet. Sammen med resten av regjeringen lanserte han tidenes kuttpakke for å begynne å få den skakkjørte økonomien på rett kjøl. I fjorårets valgkamp advarte imidlertid Labour mot for raske og for store offentlig kutt, siden det ville ramme de fattigste hardest, spesielt i form av høy arbeidsledighet. Og det har slått til. I tillegg reagerte studentmassene på den nye loven som ga engelske og walisiske universiteter muligheten til å øke studieavgiften til omlag 85 000 norske kroner pr år. Selv om Labour har protestert på kuttene, og på den økonomiske politiske linjen koalisjonen har lagt seg på, har saksopposisjonen vært nokså fraværende i underhuset. Men ved inngangen til det nye året er dette i ferd med å snu seg. For da overtok nemlig Ed Balls posisjonen som skyggefinansminister etter Alan Johnson. Balls med sin økonomiske utdannelse fra Oxford og Harvard, sin fortid som økonomisk journalist i Financial Times og som økonomisk rådgiver for Brown fra 1994-2007, har Labour fått rett mann på rett plass. Det var Balls som var bak Bank of England sin uavhengighet i 1997 og utredningen som førte til at Storbritannia ikke valgte å gå inn i Eurosamarbeidet. Balls er med andre ord en tøffere motstand for koalisjonen enn det Johnson var.

Kampen om å presentere den riktige visjonen for økonomien blir antagelig hovedsnakkissen gjennom dette parlamentet. Osborne er naturlig nok i førersete siden han er finansminister og en viktig del av koalisjonsregjeringen. Han kan dermed utøve sine politiske visjoner med støtte fra flertallet i underhuset. Og når sant skal sies var Osborne tidligere ute med sine moderniseringsstrategier for det konservative partiet enn sin partileder og statsminister David Cameron. Osborne ønsker at toriene skal fremstå som et moderne og inkluderende parti med en progressiv økonomisk tenkning. Selv om Balls vil være en større trussel for regjeringens økonomiske politikk, mener kilder i koalisjonen at Balls er relativ enkel å håndtere. Balls er i følge regjeringen like ”rød” som sin leder ”Red-Ed” Miliband, og blir assosiert med Brown og den såkalte ”old” Labour tankegangen. Et pluss for Osborne er at han har mye bedre relasjoner med sin leder Cameron enn Balls har med sin leder, Ed Miliband. Som kjent sto Miliband og Balls mot hverandre i Labours intense lederskapskamp i fjor, en batalje som førte til at Ed slo sin bror David på målstreken og hvor Balls ble nummer tre. I torypartiet fremstår Osborne som den med tyngde og kraft. Han leder møter, tar kommandoen og blir gitt stort spillerom av Cameron. I kompaniskap med en faglig tyngre handelsminister, Vince Cable (LibDem), har Osborne staket ut en vei for å få den haltende økonomien på fote igjen. Implementeringen er i gang. Likevel er det langt frem, spesielt når en tar i betraktning at koalisjonen er like skjør som økonomien.

Mange briter har begynt å smake på Osbornes kur. Han mener landet må gjennom harde kutt for å balansere budsjettunderskuddet, og at situasjonen må bli verre før den blir bedre igjen. Dette så vi også på tidlig 80-tall under Osbornes partikollega Margaret Thatcher som iverksatte voldsomme sosiale reformer for, i følge hennes regjering, å få orden på økonomien. I god konservativ ånd vil heller ikke Osborne innføre for store skattebyrder siden de er redd for at det skal lamme veksten og dermed hindre blant annet utenlandske innvesteringer. Balls er uenig i denne oppskriften. Han mener alle kuttene blir hva han nå kaller en ”arbeidsløs oppgang” hvor de nederst på den sosiale rangstigen betaler prisen for noe de ikke har skylden for. Sosialdemokraten Balls mener de rike må ta den største byrden og mener det bare skaper ulikheter mellom folk å ta ut så mye penger av økonomien som koalisjonen nå har begynt å gjøre. Labour viser stadig til studiefinansieringen som et eksempel på kommende skjevheter, og at alle prognoser tilsier at det kun er de bemidlede som vil ha rå til å ta høyere utdanning. Men Balls vet likevel at landet ikke kan vokse seg ut av underskuddene. Det må sparing, skatteøkninger og kutt til i Labours medisin også. Nå har Osborne kastet hansken, og Labour har fått sin tyngste økonomiske politiker i opposisjonsstolen. Da venter alle på Balls sin opposisjonsstrategi, en strategi som ikke bare er å være imot det regjeringen gjør, men som kan fremstå som et gjennomførbart og levedyktig alternativ.

Hvem som vinner det økonomiske argumentet er for tidlig å si. Koalisjonen går inn i et vanskelig år, hvor økonomien er én av mange tøffe utfordringer. Likevel vil kommende meningsmålinger nok bli preget av partienes økonomiske argumenter. Både Balls og Osborne appellerer til sin respektive partiers kjernevelgere, og mye av debatten dem imellom vil prege barometrene i tiden som kommer. Men kanskje er det ikke duellen dem imellom som avgjørende, men snarere globale økonomiske svingninger som bestemmer hvem av de to som blir den mest suksessrike.

[Tilbake]

Siste publikasjoner

29.03.2017

Storbritannia kan gå i oppløsning
[Les mer]

NY BOK!



Se og kjøp boken her!
Jan Erik Mustad - Ragnhilds vei 3, 4633 Kristiansand, Norway - Tlf: 38 02 80 87 (priv), +47 47 91 30 10 (mob)
E-post: jan.e.mustad@uia.no

 Powered by Makeweb