Vedtar britene ny valgreform?

Folkeavstemningen for ny valgreform avholdes 5. mai. Men i Storbritannia tapte avstemningen kampen om oppmerksomheten til det nylig avholdte bryllupet. På én måte henger likevel de to begivenhetene sammen.

Storbritannia er et konstitusjonelt monarki, hvor Dronning Elizabeth II er det formelle statsoverhode i det konstitusjonelle rammeverket. Rammeverket, som består av parlamentet (overhuset og underhuset) og fra 2010 en høyesterett, hviler på en konstitusjon som dog ikke er skrevet i ett dokument slik som for eksempel i Norge og USA. Den britiske konstitusjonen er såkalt ”ukodet”, består av en rekke kilder og kan delvis dateres tilbake til 1215 da Kong Johan ble tvunget til å skrive under på å innskrenke sin egen makt. Britene har lange parlamentariske og konstitusjonelle tradisjoner, men de har likevel et par udemokratiske elementer i sitt rammeverk. Overhuset blir ikke valgt, men utpekt, mens valgsystemet til underhuset underminerer den britiske flerpartistrukturen som er vokst frem i moderne tid.

Selv om 29. april har stått skrevet med store bokstaver i britiske kalendere lenge, er det 5. mai som på kort sikt vil ha størst betydning for den konstitusjonelle sammensetningen. Det er få briter som ikke har fått med seg begivenhetene i Westminster Abbey. Tronarving Prins William fikk sin prinsesse Kate Middleton i en seremoni som til og med overgikk Williams foreldres fra 1981, da Prins Charles giftet seg med Lady Diana. Hele unionen hadde to fridager i forbindelse med feiringen, hvilket betydde at britene kunne følge bryllupet hele fredagen og feire helt til mandagen om de så ønsket. Denne torsdagen er dagen for folkeavstemning og valg i Skottland, Wales og Nord-Irland. Det er ingen offisiell fridag, ei heller er det en dag som er blitt viet for mye oppmerksomhet i media. Og det er kanskje heller ikke å forvente at en konstitusjonell reform skal få like mye spalteplass som et kongelig bryllup.

Men det er ikke antall spaltemeter som avgjør graden av viktighet i denne sammenhengen. Folkeavstemningen om konstitusjonell endring, deriblant nytt valgsystem for valg til underhuset, vil kunne endre representasjon og underhusets sammensetning. Det er ingen revolusjonerende endring som ligger på bordet 5. mai. Britene har ingen tradisjoner for voldsomme omveltninger. De tror snarere på saktere endringer – evolusjon og ikke revolusjon. Forslaget til nytt valgsystem bærer preg av dette. Koalisjonsregjeringen, med visestatsminister Nick Clegg i spissen, ønsker folkets syn på om en skal fortsette med dagens system – enkelt flertall i énmannkretser eller bytte til det nye som kalles ”alternativ stemming” – Alternative Vote (AV). AV er ett knepp på sikte mot forholdstallvalg, slik vi kjenner det fra Norge. AV beholder valgkretsene, men gir stemmeberettigede mulighet for å krysse av på flere kandidater enn den ene som nåværende system legger opp til. Kandidatene rangeres fra 1 til så mange en ønsker å stemme på, og ved opptellingen trenger en kandidat 50 % for å bli valgt fra den aktuelle valgkretsen. Får en kandidat mindre enn 50 % i første opptellingsrunde, blir stemmene til kandidaten med færrest førstepreferansestemmer eliminert og vedkommende kandidats andrestemmer blir fordelt på de gjenværende kandidater. Får ingen kandidat mer enn 50 % i andre opptellingsrunde, fortsetter denne prosessen helt til én får over 50 %. I prinsippet må altså en kandidat ha mer enn 50 % i en valgkrets for å bli valgt til underhuset.

Når britene foreslår slike endringer er det alltid kritiske røster. De som fronter ’nei’-kampanjen mener systemet er uoversiktlig, forvirrende, fremmer ekstremist partier og at det fremfor alt er en garanti for svake koalisjonsregjeringer hvor små partier havner på vippen. I tillegg bruker kritikerne den britiske politiske kulturen som argument for å opprettholde status quo; at britene er ikke er vant til koalisjonsregjeringer, de er vant til to store partier som kjemper om makten og dermed sterke flertallsregjeringer. Argumentene for endring er likevel bedre enn de mot. Enkelt flertall avspeilte folks stemmevaner bedre før i tiden enn det gjør nå. For eksempel i 1955 stemte 96 % på Labour og de konservative og de to partiene fikk da 99 % av setene i underhuset. I fjorårets valg stemte kun 65 % på de to store partiene, men de fikk til sammen likevel 87 % av setene. Dette demokratiske avviket er det beste argumentet ’ja’-kampanjen bruker.

Men det er flere gode argumenter for å innføre AV, et system som på en bedre måte vil ivareta det pluralistiske demokratiske Storbritannia. Et nytt system vil føre til færre bortkastede stemmer, mindre taktisk stemming, det vil fremme mindre partier og partier ville måtte appellere til hele opinionen. Slik systemet er i dag kan partiene konsentrere sin valgkamp i de valgkretsene som kan svinge i deres favør. I tillegg til partienes sikre kretser, kan det være nok å vinne mellom 70-100 av 650 kretser for å sikre et stort flertall i underhuset. Disse marginale kretsene er ofte blitt kalt ”middle England”, kreter som har en demografisk overvekt av representanter fra middelklassen. Og de ligger alle i England. Med AV vil partiene i større grad være tvunget til å fokusere på politiske likheter og ikke bare forskjeller, slik det i stor grad fremstår i dag.

AV vil være en etappe på veien mot et mer proporsjonalt system. Men det er langt fra sikkert at reformen blir vedtatt. De siste meningsmålingene viser at ’nei’-siden enda leder med opptil 15 %, selv om noen målinger viser et jevnere løp. Problemet er at koalisjonen er dypt splittet i dette spørsmålet. De konservative har helt fra koalisjonen ble satt sammen i mai i fjor sagt at de ikke ønsker et nytt valgsystem. De vil naturlig nok ikke sparke beina under et valgsystem som har sikret dem så stor politisk innflytelse som de har hatt. For Liberaldemokratene derimot var folkeavstemning om nytt valgsystem en forutsetning for å gå i koalisjon med toriene. Men for et år siden rådet optimismen i partiet i mye større grad enn den gjør i dag, og ”Cleggmanian” herjet i Storbritannia. Året i regjering har ført til krisestemning i partiet, oppslutningen har vært nede under 10 %, og mange av partiets egne medlemmer og parlamentsmedlemmer mener for mange av Liberaldemokratenes kjernesaker er forsvunnet fra den politiske agendaen. Clegg er blitt skyteskive for alle, og taper han denne avstemningen, er det ingen tvil om at både han og partiet er vesentlig svekket. Da vil han i løpet av et snaut år kunne gå fra å være politisk ”kingmaker” til å bli en potensiell syndebukk som kan bli sittende i koalisjonen kun for å unngå regjeringskrise. I det perspektivet ser kanskje umiddelbart prins Williams fremtid noe lysere ut. Hans plass i det konstitusjonelle rammeverket er sikret gjennom arv. Det er en kontinuitet og forutsigbarhet politikere bare kan drømme, selv om kanskje aller mest Clegg er den som hadde trengt det i månedene som kommer. Valg er nemlig noe Liberaldemokratene ser mørkt på for øyeblikket.

[Tilbake]

Siste publikasjoner

29.03.2017

Storbritannia kan gå i oppløsning
[Les mer]

NY BOK!



Se og kjøp boken her!
Jan Erik Mustad - Ragnhilds vei 3, 4633 Kristiansand, Norway - Tlf: 38 02 80 87 (priv), +47 47 91 30 10 (mob)
E-post: jan.e.mustad@uia.no

 Powered by Makeweb