Britenes kontrastfylte år

2011 ble et kontrastenes år for Storbritannia. På tre måneder gikk Londons gater fra å være festplass for det kongelige bryllupet til et flammeinferno av uro og ødeleggelser.

2011 var et vanskelig år for britene. Og det er ingenting som tyder på at 2012 blir noe bedre. De økonomiske kuttene koalisjonsregjeringen annonserte i 2010 har enda ikke slått ut for fullt, selv om arbeidsledigheten steg gjennom hele 2011 og den økonomiske situasjonen gradvis forverret seg. Prognosen sier at 2012 og 2013 skal bli de verste årene med liten vekst, dårlig økonomisk konkurranseevne og høy arbeidsledighet, enda høyere enn dagens 8,3 % eller 2, 64 millioner. Trøsten er kanskje at britene ikke er med i Euro-samarbeidet, selv om den konservativ dominerte regjeringskoalisjonen avsluttet året med å stå utenfor EU-samarbeidet som pågår for å redde den skakkjørte europeiske økonomien.

Men noe av det som har preget den britiske historien er nettopp den evnen til å kunne se lyset i mørke, og at fremtiden kan bringe noe positivt, selv om det ved første øyekast ikke ser slik ut. Utsagnet fra tidligere statsminister Margaret Thatcher er enda relevant, utrykt på dørstokken til Downing Street 10 da hun i 1979 ble valgt til statsminister for første gang. ”Hvor det er splid, kan vi bringe harmoni. Der det er feil, kan vi bringe sannhet. Der det er tvil, kan vi bringe tro. Og der det er fortvilelse, kan vi skape håp.” Thatcher, som selv skapte store skillelinjer i det britiske samfunnet, brukte Frans av Assisi i et forsøk på å skape en optimisme i et samfunn som hadde hatt store strukturelle problemer i årene førut. Selv om utfallet av den første Thatcher-perioden er en sak for seg, er utsagnet beskrivende for briter som da på tross av vanskelige tider evner å se fremover til markeringer de vet bringer glede. Det gjorde de i 2011 og det gjør de i 2012.

For den begivenheten som samlet flest briter i Londons gater var ikke opptøyene i august, men jublende masser som hyllet det kongelige brudeparet, Prins William og Kate Middleton da de giftet seg 29 april. På dagen, og i ukene før begivenheten, samlet britene seg rundt sin viktigste institusjon og ga verden en oppvisning i pomp, prakt og storslåtthet. Deler av britenes stolte historie ble rullet ut og seansen ble stående som en stor manifestering av britisk identitet og verdier, eller det som kalles britiskhet. Målinger i den påfølgende måneden viste ikke bare en enorm oppslutning rundt det britiske monarkiet, men det viste også at slike begivenheter har en stor betydning for enkeltbriters liv, og deres ve og vel. Monarkiet kan i slike tilfeller bidra til å styrke troen og håpet på noe bedre, om enn ved en kort tankeflukt og en imaginær identifisering med brudeparet.

Da festivitasen hadde lagt seg var det dessverre andre scener som dominerte gatebilde i London og andre engelske byer. På tre måneder ble gatene forvandlet fra en idyll i et eventyrland til et inferno av flammer, uro og ødeleggelser. TV-bildene som rullet inn fra Storbritannia sto i grell kontrast til de vi hadde sett bare noen måneder i forveien, og britene selv var forundret over de voldsomme kreftene som kom til uttrykk. Den britiske regjeringen avbrøt ferien og innkalte underhuset til krisemøte. Statsminister David Cameron svarte på uroen med å pøse på med politi og kalle opptøyene for pøbelstreker og kriminelle handlinger. Og kanskje var det øyet så kriminell aktivitet, men Cameron har, både da og i etterkant, vist liten vilje til å gå inn i bakteppet i et forsøk på å komme frem til årsaksforklaringer. Naturlig nok er de sammensatte, og det blir for enkelt å si at opptøyene kun skyltes regjeringens økonomiske kutt. Likevel konkluderte én av rapportene med at mange av de områdene som ble hardest rammet i løpet av de fire dagene opptøyene var på sitt verste har befolkningsgrupper som lever på randen av samfunnet. De føler seg marginaliserte og ”glemt” av storsamfunnet, og mange av dem som ga informasjon til rapporten mente de hadde få muligheter for sysselsetting eller på annen måte delta i samfunnet. Fattigdommen og den sosiale nøden er stor i mange av disse indre bydelene, og de er blitt neglisjerte i årevis. Aggresjonen og sinne den unge generasjonen oppviste verden i august viser at Storbritannia enda er et klassedelt samfunn med en ”tapt generasjon”. Den nevnte rapporten som ble offentliggjort i november konkluderte også med at politiet håndterte situasjonen dårlig, først med å undervurdere sprengkraften i dette, så med å sette inn så mye politi at det fremprovoserte ytterligere ødeleggelser.

Politisk ble opptøyene en hard prøvelse for regjeringen. Men en like stor test på koalisjonens overlevelsesevne kom mot årets slutt da Cameron valgte å stå utenfor EU-samarbeidet for å redde den skakkjørte økonomien. Cameron la ned veto mot å endre EU-traktaten for å redde Euroen. Av 27 land, valgte Storbritannia, som det eneste, å stå utenfor fordi EU ikke kunne gi britene tilstrekkelig beskyttelse til Londons finanssentrum, City. Alt i alt mente Cameron at det ikke tjente britenes sak å være med på dette, og at det var en fordel for Storbritannia at det nå var litt tåke i kanalen. Camerons europavennlige koalisjonspartner, Liberaldemokratene, mente denne formen for isolasjonspolitikk ikke kunne tjene landet, selv om visestatsminister Nick Clegg øyensynlig var informert om Camerons forhandlingstaktikk i denne saken. Men britiske statsministre som står opp for britiske verdier og rettigheter i Europa, er ofte godt likt i opinionen og handlekraft og politisk styrke slår som regel godt ut på målingene. Et flertall av britene støttet Camerons linje i Brussel, selv om et mindretall av Liberaldemokratene gjorde det.

I sin nyttårstale prøvde Cameron å balansere det negative med det positive. Han snakket om frykten for dårligere økonomiske tider og mangel på arbeid, og at dette ville prege mange briters liv i året som kommer. Men samtidig var fokuset sterkt på de to store samlende begivenhetene som kommer i 2012, nemlig dronning Elizabeths 60-års jubileum på tronen og OL i London i juli/august. Han spilte på det kollektive føleleseregisteret med at landet måtte vise resten av verden hvordan et OL skal arrangeres og på britenes institusjonelle følelser overfor monarkiet. Dette tar naturlig nok bort noe av presset fra hans egne skuldre, et press han i utgangen av 2011 og inngangen i 2012 føler sterkt. Frykten for demonstrasjoner og opptøyer er absolutt tilstede, spesielt med tanke på at de økonomiske kuttene ville ramme hardere i 2012 enn i 2011 og at disse kan sammenfalle med de to nevnte begivenhetene. På tankekartet er de lett å holde fra hverandre, men tanken på at de i det virkelig liv kan overlappe, er skremmende. Slik det ser ut fra årets begynnelse blir 2012 like kontrastfylt for britene som 2011.

[Tilbake]

Siste publikasjoner

29.03.2017

Storbritannia kan gå i oppløsning
[Les mer]

NY BOK!



Se og kjøp boken her!
Jan Erik Mustad - Ragnhilds vei 3, 4633 Kristiansand, Norway - Tlf: 38 02 80 87 (priv), +47 47 91 30 10 (mob)
E-post: jan.e.mustad@uia.no

 Powered by Makeweb