Thatcher og Streep

I filmen Jernkvinnen, som har norgespremiere i dag, ser en dement Margaret Thatcher tilbake på sitt liv. I virkeligheten så hun seg sjelden tilbake, knapt til siden. Den eneste veien hun ville vite av var forover.

Filmen om Thatcher er et dristig prosjekt, ikke bare fordi den er laget mens hovedpersonen enda er i live, men på grunn av alle valgene som må tas både når det gjelder perspektiv og utvelgelse. Filmen velger å ta utgangspunkt i en aldrende Thatcher som er dement og som stadig snakker til sin ektemann og makker Dennis som har vært død i årevis. Gjennom hennes ensomhet assosieres det inn episoder fra hennes politiske og private liv som farget henne som person og gjorde henne til den hun var. Portrettet av Thatcher er først og fremst et personlig portrett og ikke et politisk. Politikken, som naturlig nok preget mesteparten av hennes liv, er mer brukt som et bakteppe, og for å vise publikum hvordan de politiske hendelsene farget henne som person. De fleste hendelsene som er inkludert i filmen er politiske begivenheter hvor hun i utgangspunktet står med ryggen mot veggen, men som hun klarer å snu til egen politisk vinning. Selv om dette selvfølgelig er politiske seire, ser filmen ut til å formidle at den personlige gevinsten er større. Det personlige og det politiske henger likevel nøye sammen skal en ha mulighet til å lykkes i det politiske spillet.

Det er i år 22 år siden Thatcher ble tvunget til å gå av, noe filmen også viser. Men Thatchers ettermæle lever i beste velgående, noe Jernkvinnen også bidrar til. Hun er blitt udødeliggjort i en rekke TV-serier og filmer, og hennes politiske ideer og visjoner debatteres enda heftig. Dermed var mottagelsen som forventet i Storbritannia: det eneste kritikerne var enige om er at innsatsen til Maryl Streep er strålende. Og etter å ha sett filmen, trenger ikke det betviles. Mottagelsen i hjemlandet er like splittende som Thatchers egen politikk var, og i den grad filmen er kontroversiell, kanskje i likhet med Thatcher selv, var anmeldelsene relativt konvensjonelle. Folk på venstresiden, mange av dem som enda ser Thatcher som et monster og den som ødela den tradisjonelle industrien, frarådet folk fra å se filmen. Mange på høyresiden, deriblant mange av hennes venner og kolleger, reagerte kraftig på fremstillingen i filmen og at hun kastes ut i offentligheten som en gammel og syk dame. Mange av disse mente filmen gir et for skjevt bilde av Storbritannias lengstsittende statsminister i det 20. århundre. 

Uansett mottagelse i Storbritannia, dette er en film som ikke gir et nevneverdig nedsettende eller dårlig bilde av Thatcher. Perspektivet gir, tvert i mot, filmen mulighet til å kontrastere hennes liv nå med hennes liv da, og fortolke henne inn i de utvalgte politiske begivenhetene som preget hennes statsministertid fra 1979-1990. En slik inngang gir oss som publikum også innblikk i hennes forhold til ektemannen Dennis. For gjennom de imaginære dialogene med ham, vises en varme, sjarme og nærhet som ikke alle forbinder med Thatcher. Likevel er ikke det noe nytt. Mange statsledere sa de ble sjarmert av Thatchers blikk, omtanke og kvinnelige tilstedeværelse. Og filmens budskap er åpenbart å kontrastere disse sidene av hennes personlighet med de mer ærgjerrige, ambisiøse og resolutte politiske sidene. For mange briter ble hun nok i det virkelige liv oppfattet som en jernkvinne på grunn av hennes politikk, men det er verdt å merke seg at denne merkelappen ble hengt på henne i 1977 av den russiske militæravisen ”Røde Stjerne” på grunn av hennes anti-kommunistiske retorikk. Tilnavnet brukte hun aktivt i sin politiske kampanje i valget i 1979, og det ble særlig hengende ved henne gjennom det første parlamentet fra 1979-1983. I disse årene gjennomførte hun store offentlige kutt og arbeidsledigheten nådde rekordhøye 3 millioner i 1982. Filmen viser scener fra ”misnøyens vinter” 1978/79 og de voldsomme demonstrasjonene som kom som konsekvens av de økonomiske kuttene.

Men filmens beste scener er fra tiden som antagelig reddet Thatchers politiske karriere, nemlig da Argentina og deres militærdiktator invaderte Falklandsøyene. Hardt presset hjemme kunne ikke Thatcher la denne gavepakken gå fra oss og bestemte seg resolutt for på ta øyene tilbake. Disse dramatiske minuttene i filmen er intense, og her så vi Thatcher i virkeligheten og Streep i filmen på sitt beste. Streep rekonstruerer disse dramatiske øyeblikkene på en minneverdig måte, og hele innslaget blir punktert på en snedig humoristisk, dog alvorlig, måte når filmen vender tilbake til leiligheten i London. Dennis hopper frem, ikledd festantrekk og skremmer sin kone ut av Falklandstankene med kommentaren ”Gotcha”. Denne referansen er til overskriften i tabloidavisen The Sun som 2. mai 1982 skrev ”Gotcha. Our Lads sink gunboat and hole cruiser” da britiske styrker senket det argentinske krigsskipet ”General Belgrano”.

I år er det 30 år siden Falklandskrigen som endte med britisk seier i juni 1982. Ironisk nok er det igjen brutt ut strid over øyene når Argentina nok en gang sier de tilhører dem Men britisk statsminister David Cameron avviser alle krav og sier innbyggerne på øya er britiske og at i dette spørsmålet er det selvråderetten som avgjør tilknytning til Storbritannia eller Argentina. Og innbyggerne er klare i sin sak, de ønsker å forbli britiske. Det har heller ikke hjulpet den pågående disputten mellom de to landene at olje er funnet utenfor kysten av øyene.

En annen minneverdig scene er åpningssekvensen. Demente Thatcher har lurt seg ut for å kjøpe en flaske melk, og de første minuttene av handlingen er viet til melk. Ugjenkjennbar går hun inn for å kjøpe melken, blir sjokkert over prisen og over det multikulturelle og multireligiøse landskapet hun vandrer gjennom på vei hjem. Scenen blir stilt opp mot bilder fra hennes ungdom hvor hun hjelper faren i butikken hjemme i Grantham, hvor hun vokste opp. Deretter ser vi hele familien i kjelleren hvor de beskytter seg mot Hitlers luftangrep på Storbritannia i Andre verdenskrig. Scenene før og nå viser spennet i Thatchers reise gjennom tiårene som følger, og i forholdet til faren vises litt av hennes motivasjon for å gå inn i poltikken. Som hun selv sier i Streeps skikkelse: ”Jeg vil inn i politikken for å gjøre noe, ikke for å være noe”.

På sine eldre dager viser filmen en Thatcher som ikke vil gi slipp på sin livslange ledsager, Dennis. Dialogen dem i mellom er gode, poengterte og fulle av humor. Hun nekter å tømme leiligheten for tingene hans, men vi ser mot slutten av filmen at når hennes tilbakeblikk kretser rundt hennes egen politiske avgang, klarer hun å gi avkall på Dennis sine eiendeler. Da er nok et kapittel ferdig i hennes liv. Slik ebber filmen ut, en film som absolutt kan anbefales selv om en ikke er så interessert i politikk. For Streeps tolkning av Thatcher ender antagelig med Oscar.

[Tilbake]

Siste publikasjoner

29.03.2017

Storbritannia kan gå i oppløsning
[Les mer]

NY BOK!



Se og kjøp boken her!
Jan Erik Mustad - Ragnhilds vei 3, 4633 Kristiansand, Norway - Tlf: 38 02 80 87 (priv), +47 47 91 30 10 (mob)
E-post: jan.e.mustad@uia.no

 Powered by Makeweb