Kampen om unionen

Ligger det an til at Skottland forlater unionen? Storbritannia har eksistert siden 1707 og nå krangler London og Edinburgh om hvem som skal legge de rettslige føringene for en folkeavstemning om Skottlands fremtidige medlemskap i unionen.

Det skotske nasjonalistpartiet (SNP) styrer det skotske parlamentet i Edinburgh. Partiets leder, førsteminister Alex Salmond har lenge hatt skotsk uavhengighet øverst på sin politiske agenda, selv om partiet langt fra er et en-saks parti. Da makt ble desentralisert til tre av Storbritannias fire nasjoner(kalt ”devolution”), Skottland, Wales og Nord-Irland, under tidligere Labour-statsminister Tony Blair på slutten 1990-tallet, ble valgsystemet til det skotske parlamentet laget slik at det nærmest var umulig for et parti å få flertall alene. Dette trosset SNP ved forrige valg i 2011, og styrer nå Skottland med en flertallsregjering for første gang siden parlamentet ble gjenopprettet i 1998. SNP gikk til valg i fjor på å få et mandat av den skotske opinionen om å avholde en folkeavstemning om Skottlands fremtid i unionen. Partiet ønsker en avstemning høsten 2014. Men foreløpig er det skotske folk lunken til en løsrivelse. De frykter at økonomien skal bli for spinkel, spesielt i dårlige tider som nå.

I Westminster sitter en britisk koalisjonsregjering med en konservativ statsminister, David Cameron, som er svorne tilhengere av unionen og som mener at både Skottland og Storbritannia er sterkere samlet enn splittet. Cameron har gjentatte ganger gitt sin fulle støtte til unionstanken, og det konservative partiet er historisk et unionsparti, som også på 90-tallet kjempet mot ”devolution”. De var den gang av den oppfatning at unionen var best tjent med at alt ble styrt fra London, og desentralisering av makt ville føre til, det vi nå ser, en søken etter selvstendighet. Selv om de tre største britiske partiene, Labour, de konservative og Liberaldemokratene er uenige om hvilke styringsprinsipper som best vil tjene unionens fremtid, er de alle tilhengere av unionen, og ønsker at Skottland skal forbi ved sin lest. Likevel må de anerkjenne SNPs ønske om folkeavstemning siden de ved valget i 2011 fikk flertall i det skotske parlamentet. Den demokratiske konsekvensen av det, er i følge Cameron og de andre partiene, at skottene er berettiget til en folkeavstemning.

Men der stopper også enigheten mellom London og Edinburgh. For Salmond mener det er opp til skottene selv å bestemme når avstemningen skal være og hva slags spørsmål den skal inneholde. De ønsker naturlig nok at det skal være så ledende som mulig og har annonsert at de ønsker følgende formulering: ”ønsker du at Skottland skal bli et selvstendig land?” SNPs ideologiske overbevisning tilsier at skottene gikk inn i unionen frivillig i 1707, og da burde det være opp til skottene selv å bestemme en eventuell retrett på det spørsmålsgrunnlaget de mener er riktig. Med et enkelt flertall skulle den saken, i følge SNP, være avklart.

For den britiske regjeringen er ikke spørsmålet så enkelt. I følge Cameron er det parlamentet i London, som er over det skotske i rang, som sitter med den juridiske og politiske råderetten i saker som angår konstitusjonen og unionen. Hvis Skottland skal ha den råderetten på egne hender, må parlamentet i London gi Edinburgh det mandatet. Og det er ikke London uten videre beredt til å gjøre. Det er fordi London og Edinburgh er uenige om hvordan og når avstemningen skal holdes, og at London mener det spørsmålet Salmond ønsker er for ledende. Her er det verdt å merke seg at uenighetene ikke dreier seg så mye om konstitusjonelle spørsmål, men om en politisk kamp verken Cameron eller Salmond har råd til å tape.

Salmond ønsker avstemmingen så sent som mulig i dette parlamentet, høsten 2014, så partiet kan kjøpe seg tid for å få større oppslutning om selvstendighet i befolkningen. SNP vil også senke stemmerettsalderen til 16 for de vet uavhengighetsønske er større blant ungdommen. Men i de siste meningsmålingene gir bare pluss minus 30 % av befolkningen uttrykk for at de støtter løsrivelse, noe som er langt under den 50 %-grensa Salmond trenger. I samme avstemning vil SNP at skottene skal kunne stemme over om de ønsker maksimalt selvstyre, det som går under betegnelsen ”devolution max”. Denne ordningen vil sørge for at Skottland forblir i unionen, men de vil ha full økonomisk frihet. Salmond ønsker dette fordi han nok innser at det blir vanskelig å innkassere en full seier med løsrivelse fra unionen. ”Devolution max” vil likevel være en solid delseier, noe som eventuelt vil føre til at Salmond står igjen som en seierherre uansett. Med en slik delseier, vil Salmond bli sett på som en skotsk helt som nok en gang utfordrer unionens maktelite i London. Likevel har han enda ikke svart på de store spørsmålene som berører Skottlands eventuelle uavhengighet; hvilken valuta vil Skottland ha? - pund eller Euro? Skal banker i dårlige tider bli betalt ut av Skottland selv eller unionen?

Den britiske regjeringen, på andre siden, ønsker en avstemning så fort som mulig. De øyner muligheten for en politisk seier for unionen siden det enda er nokså klart mindretall for løsrivelse. Dessuten ønsker de ett enkelt spørsmål på stemmeseddelen i følgende ordedrag: ”ønsker du å forbli i unionen eller forlate den”. Cameron har kastet en brannfakkel nordover, og i nord ser mange skotter en britisk statsminister som prøver å diktere hva som skal skje i Edinburgh. Og en ting er at koalisjonsregjeringen vil være klare i dette spørsmålet, men det går en grense for hvor langt Cameron skal gå før det fører til en solid ”backlash” og større oppslutning både for SNP og for løsrivelse. Samtidig håper Cameron at tiden som kommer vil avsløre svakheter i SNPs argumenter. Men Cameron må balansere sitt budskap nordover slik at det ikke blir han som sitter igjen med svarteper og indirekte blir skyld i at Skottland forlater unionen. Kampen om unionen er i gang, og spørsmålet er hvem som får viljen sin, London eller Edinburgh eller om de klarer å komme frem til et kompromiss. For folkeavstemningen kommer, men det er enda uklart når og i hvilken fasong.

[Tilbake]

Siste publikasjoner

29.03.2017

Storbritannia kan gå i oppløsning
[Les mer]

NY BOK!



Se og kjøp boken her!
Jan Erik Mustad - Ragnhilds vei 3, 4633 Kristiansand, Norway - Tlf: 38 02 80 87 (priv), +47 47 91 30 10 (mob)
E-post: jan.e.mustad@uia.no

 Powered by Makeweb