60 år på tronen

Dronning Elizabeth II har regjert Storbritannia siden 1952. I britisk historie er det bare dronning Victoria som har sittet lenger på tronen. Men hva er det som gjør at britene enda er lojale overfor monarkiet?

Med et par unntak har det britiske monarkiet stått støtt i nesten tusen år. Konger og dronninger har kommet og gått etter kriser, sykdom og død eller andre nederlag. Noen har vært upopulære mens andre har løftet embete til høyere sfærer ved hjelp av sin personlighet og egnethet. Dronning Elizabeth II, sammen med dronninger som Elizabeth I (1558-1603) og Victoria (1837-1901), hører absolutt med til denne kategorien, og den nåværende dronningen har bare litt over tre år før hun topper listen over lengst regjerende britiske monarker. Inn i det tyvende århundre, hvor Storbritannias stilling endret seg kraftig, overlevde monarkiet og styrket seg etter hvert med Elizabeth på tronen. Meningsmålinger fra tidlig 60-tall viser en jevn støtte til institusjonen i den britiske opinionen, og dette i en tid da tillitten til andre samfunnsinstitusjoner falt kraftig. Tilliten til parlamentet, politikere, finanssenteret City, media og politi har gjennom disse 60 årene dalt i takt med utviklingen av samfunnet i siste halvdel av det forrige århundre. Sammenligningen er kanskje noe urettferdig siden de nevnte institusjonene samhandler med samfunnet på en helt annen måte enn monarkiet og dronningen, og vil dermed svingen i forhold til tillit og støtte. Monarkiet, på godt og vondt, er opphøyd til et nivå over samfunnet og er en stabil institusjon i en verden i endring.

Uansett posisjon, republikanerne har ikke hatt lette kår de siste 60 årene. Den prosentmessige oppslutningen for republikk har vært stabil lav siden slutten av 1960-årene, 18 % i 1969 og i 1993, 19 % i 2002 og 18 % igjen i fjor. Det betyr at tre fjerdedeler av folket vil beholdet monarkiet, og denne årelange stabiliteten i oppslutning er antagelig den mest stabile samfunnstrenden i etterkrigstidens Storbritannia. Argumenter som ’gammeldags’, ’bortkastede penger’ og at statsoverhode er født til embete burde kanskje bite på hard prøvde briter, men har interessant nok aldri gjort det. Ei heller ser det ut til å prege folket at institusjonen på mange måter er et resultat av overklassens historiske herredømme. For monarkiet er ikke som alt annet i samfunnet, og alle disse argumentene som rasjonelt sett skulle tale for institusjonens avvikling, ser ut til å gå i monarkiets favør. Monarkiets popularitet handler ikke om rasjonalitet, men om hvilke følelser britene knytter til de personene som til en hver tid fyller rollene og til institusjonens betydning som sådan. Sosiologer, filosofer og politiske tenkere har lenge, og på ulike historiske tidspunkt, forsøkt å finne svaret på populariteten og hvorfor institusjonen har overlevd, spesielt i nedgangstider hvor en skulle tro at pengespørsmålet ville være relevant – ”hvorfor ikke bruke pengene som brukes på å opprettholde monarkiet på noe annet som er mer samfunnsmessig ansvarlig og nyttig?”

Men som en skulle tro, har de fleste funnet svar som ikke handler om penger, rasjonalitet eller hvordan befolkningen til en hver tid har det. Tvert i mot, stabiliteten, tilhørigheten og identiteten har nettopp vært argumenter for å beholde institusjonen, for i omskiftende verden er det trygt og godt at noe i alle fall er stabilt.

Historisk var monarkiet viktig i etableringen av unionen, det som ble Storbritannia i 1707 og United Kingdom i 1801. Institusjonen bant de fire nasjonene – England, Skottland, Wales og Irland (Nord-Irland fra 1921) tettere sammen og var noe alle nasjonene kunne identifisere seg med. Monarken ble samlingspunktet for unionen og sto for hva det betydde å være britisk. I en tid da britene pionerte mye av verdens utvikling i forhold til handel, industrialisering og samfunnsutvikling var monarken selve symbolet på britisk storhet. På 1800-tallet – ofte kalt det britiske århundre – var dronning Victoria en bauta som britene så opp til og beundret, og som ga sitt navn til hele perioden. Hennes tilstedeværelse definerte mye av århundrets aktiviteter og det var mot slutten av århundret at det verdensomspennende imperiet ble bygd opp, som noen og tyve år etter hennes død omfattet en fjerdedel av jordas befolkning. Det britiske monarkiet ble, paradoksalt nok, ensbetydende med utvikling, demokrati og frihet. For briter som reiste ut i imperiet, var monarkiet et samlingspunkt som var av stor betydning for den nasjonale identiteten, og flagget – the Union Jack – vaiet i alle verdenshjørner. Flagget og monarkiet minnet britene om at ”solen aldri gikk ned i det britiske imperiet”.

Når imperiet gikk i oppløsning var det mange som trodde at det også betydde slutten for monarkiet og at briter i nedgangstider etter andre verdenskrig ville velge en annen statsform. Men dronning Elizabeth gjorde monarkiet vel så viktig i nedgangstider som hennes forgjenger, Victoria, hadde gjort i oppgangstider. Endringene i tiårene etter krigen med et imperium i oppløsning, immigrasjon, et sterkere avhengighetsforhold til USA og en usikker fremtid i Europa førte britene nærmere det trygge og stabile som monarkiet representerte. I tider hvor identiteten var flytende og det britiske ble satt prøve fra mange hold, var dronning Elizabeth det samlingspunktet nasjonen trengte. I tillegg var hun et samlingspunkt for mange av de tidligere koloniene som hadde blitt med i det Britiske samveldet, som i dag teller 53 land. For briter er dette i dag en påminnelse om deres historiske storhet – den gang ”Britain was truly Great”.

Dronning Elizabeth har vært den institusjonen britene har ønsket at hun skulle være da hun ble kronet i 1952. Nå står den store markeringen av de 60 år på tronen for døren og britene vil dra ut sin pomp og prakt i gatene for å feire sin populære regent. Ingen i verden er bedre enn britene til å feire seg selv og deres historiske storhet. Fra 2.-6. juni er det storslåtte markeringer rundt hele Storbritannia, men naturlig nok mest i London. Da får alle sjansen til å hylle sin dronning samtidig som nasjonen får en god anledning til å pynte seg til fest. Forsommerens festivitas til ære for monarkiet og den britiske nasjonalfølelsen er en fin forløper til London OL som går av stabelen i august i år, som også vil være med å feire nasjonen. For det er i bunn og grunn det dronning Elizabeth er – et godt symbol og representant for den britiske nasjonalfølelsen i en tid hvor både Storbritannia og verden ellers preges av mye usikkerhet. Feiringen vil bli en storstilt markering av disse følelsene.

[Tilbake]

Siste publikasjoner

29.03.2017

Storbritannia kan gå i oppløsning
[Les mer]

NY BOK!



Se og kjøp boken her!
Jan Erik Mustad - Ragnhilds vei 3, 4633 Kristiansand, Norway - Tlf: 38 02 80 87 (priv), +47 47 91 30 10 (mob)
E-post: jan.e.mustad@uia.no

 Powered by Makeweb