Camerons EU-spill

Statsminister David Camerons tale om britenes forhold til EU vakte mange kritiske reaksjoner på det europeiske kontinentet. Tror britene de kan velge samarbeidsformer med EU slik de selv ønsker? Eller var talen mer myntet på innenrikspolitiske forhold for å tekkes velgere som gradvis blir mer og mer skeptiske til EU?

Alle konservative statsministere må klargjøre sin politiske posisjon i EU-spørsmålet. Det har vært fast praksis helt siden den konservative statsministeren Edward Heath tok britene inn i unionen i 1973. Margaret Thatcher, som ble statsminister i 1979, var alltid krass i sin kritikk av EU og mente for mye makt ble samlet i Brussel på bekostning av de nasjonale parlamentene. Hennes steile EU-holdning var også delvis grunnen til at hun ble tvunget til å trekke seg i 1990. Hennes etterfølger John Major ble kritisert for det motsatte, at han var for vag og for lite besluttsom i sitt forhold til Europa, og Major ble dermed herjet med av den EU-skeptiske høyresiden i partiet gjennom hele sin statsministerperiode. Onsdag var det statsminister Camerons tur, og selv om mye av innholdet hadde lekket ut på forhånd, var mange spente på hvor klargjørende Camerons budskap ville bli.

Talen, som for øvrig ble holdt ualminnelig tidlig på dagen, fortonte seg nesten som et pliktløp for statsministeren og en kunne nesten få inntrykk av at dette var noe han hadde gruet seg til lenge. Innholdet var ikke i seg selv så overraskende. Talen var konkret og ambivalent på samme tid, og adresserte både utenrikspolitiske og innenrikspolitiske spørsmål som omhandler britenes forhold til Europa. Men i et forsøk på å imøtekomme og blidgjøre så mange grupperinger som mulig både ute og hjemme, kan talen likevel avstedkomme reaksjoner som gjør at Cameron, det konservative partiet og Storbritannia som sådan sitter igjen taperen. Ambivalensen, som var ment som et forsøk på ikke å skyve fra seg potensielle velgere, kan føre til nettopp det ved at velgere ikke forstår hva de konservative egentlig står for, hva konsekvensene av en eventuell utmeldelse blir og hva slags makt og bestemmelser det egentlig er toriene ønsker å tilbakeføre til London.

På den andre siden er det naturlig nok lettere for folk både i Europa og i Storbritannia å forholde seg til Camerons konkrete forslag til hvordan partiledelsen håndterer EU-spørsmålet hvis partiet vinner neste parlamentsvalg i Storbritannia, som vil avholdes våren 2015. Valgmanifestet vil love en folkeavstemning om britenes forhold til EU skulle toriene få rent flertall. Camerons tanke er at forholdet til Europa skal reforhandles og at briter skal kunne stemme over et reforhandlet forhold eller en total utmeldelse. En slik folkeavstemning vil, etter det som kom frem i talen, finne sted i løpet av 2017, altså opptil nesten fem år frem i tid. Folkeavstemning som politisk virkemiddel er en diskusjon for seg, men kan absolutt ha noe for seg under de riktige omstendighetene. Men en slik avstemning kan i dette tilfellet også bli tolket som en ansvarsfraskrivelse ved å spille ballen over til folket, noe som da fører til at toriene kan klare å holde partiet samlet ved at statsministeren ikke klargjør partiets posisjon ytterligere.

Kritikken mot Camerons EU-tale lot ikke vente på seg. Mange av Europas statsledere var krasse i sin reaksjon for tidspunktet for talen og for innholdet. Flere i Europa mente Cameron nå spiller et høyt spill og at talen vil gjøre samarbeidsklimaet i Europa verre i tiden som kommer. Innholdet i talen vil også bidra til usikkerhet i unionen, i en svært vanskelig tid for de fleste europeiske land. Men tidspunktet for talen var delvis styrt av andre omstendigheter enn den generelt dårlige økonomien. Cameron kunne ikke holde folk på pinebenken lenger, verken ute eller hjemme. Talen har vært utsatt en rekke ganger, nå sist på grunn av gisselaksjonen i Algerie, og disse utsettelsene førte til økende oppmerksomhet og spenning rundt statsministerens budskap. Men talens tidspunkt var nok til slutt mer styrt av innenrikspolitiske hensyn enn av hva slags respons Cameron ville få på kontinentet. Den EU-skeptiske høyrefløyen i eget parti har lenge presset på for en klargjøring fra Cameron samt at det EU-fiendtlige partiet UK Independence Party, som har én politisk sak i sitt partiprogram – Storbritannia ut av EU -, begynte å få urovekkende høy oppslutning på meningsmålinger. Mange velgere har hoppet frem og tilbake mellom disse to partiene lenge, og Cameron håper talen kan bidra å få noen av disse hopperne tilbake til de konservative.

Talen gjorde heller ikke samarbeidsklimaet særlig bedre i koalisjonsregjeringen. Liberaldemokratene er svorne EU-tilhengere og visestatsminister Nick Clegg mener Camerons setter partiets egne interesser foran nasjonens. Det er en farlig vei å gå, spesielt med tanke på at koalisjonen skal jobbe sammen frem til parlamentsvalget i 2015. Argumentene til Cameron om at det britiske folk nå må få si sin mening om EU ser ikke ut til å bite på Clegg som er redd for at talen vil få konsekvenser for arbeidsplasser, for økonomien og ikke minst for det allerede relativt dårlige forholdet til Frankrike og Tyskland. Britene har EUs tredje største økonomi, og det betyr at både finansnæringen og handelsnæringen nå er usikre på hva fremtiden vil bringe. For selv om Cameron og de konservative EU-skeptikerne er tilhengere av frihandel og ønsker tilgang til det indre markedet er ikke nødvendigvis EU-ledere interessert i gi britene særfordeler. De er allerede utenfor valutasamarbeidet, en særfordel Major klarte å forhandle frem under Maastricht-forhandlingene i 1992. Politikk og økonomi hører sammen i EU, og det er den sammenkoblingen som alltid har vært britenes hovedproblem.

Veien er lang og kronglete frem til en eventuell folkeavstemning, og politikk styres av kortsiktig tenking og en masse begivenheter. Og kanskje er det ironisk nok britenes hovedallierte som skal overtale Cameron til å bli i EU. President Obama har nemlig vært klar på at han ønsker britene godt og trygt plassert i Europa, det er til det beste for Europa, for Storbritannia og for ’the special relationship’.

[Tilbake]

Siste publikasjoner

29.03.2017

Storbritannia kan gå i oppløsning
[Les mer]

NY BOK!



Se og kjøp boken her!
Jan Erik Mustad - Ragnhilds vei 3, 4633 Kristiansand, Norway - Tlf: 38 02 80 87 (priv), +47 47 91 30 10 (mob)
E-post: jan.e.mustad@uia.no

 Powered by Makeweb