Jernkvinnen er død, men politikken hennes lever

Bortgangen til tidligere statsminister Margaret Thatcher kom ikke uventet. Likevel lever politikken hennes i beste velgående, selv nesten 25 år etter hun ble tvunget til å ga av. I dag begraves hun fra St. Pauls katedralen i London.

Det var mot alle politiske odds at kjøpmannsdatteren Margaret Thatcher nådde toppen av britisk politikk. Ingen kvinner, verken før eller etter, har gjort det, og ingen ligger foreløpig an til å gjøre det med det første. Det britiske, politiske miljøet har vært, og er, sterkt mannsdominert. Spesielt det konservative partiet, som Thatcher representerte, har få kvinner i sine rekker. I det perspektivet er det muligens enda mer imponerende det Thatcher gjorde. For i tillegg til å lede partiet sitt i 15 år, er hun statsministeren med lengst fartstid i Downing Street i hele det 20. århundre.

I løpet av de 11 årene hun regjerte, vokste hun til å bli en vestens mest markante og innflytelsesrike ledere og endringene hun innførte i Storbritannia er enda synlige i det britiske samfunnet. Det samme gjelder politikken, for hun er én av de få statsledere som fikk en -isme oppkalt etter seg mens hun enda var i live. Thatcherismen lever videre i beste velgående, på godt og vondt, i det britiske samfunnet selv om opphavet, Jernkvinnen selv, nå er gått bort. Reaksjonene etter hennes død viser en dyp splittelse i Storbritannia.

Thatcher var en omstridt og kontroversiell politiker både i sin samtid og i sin ettertid. Forhatt av mange, men samtidig elsket av dem som nøyt godt av hennes dristige 80-talls politikk gjør at ambivalensen har rådet i den drøye uken etter dødsbudskapet kom mandag 8 april. På flere måter ble med ett Storbritannia skrudd tilbake til tiåret da Jernkvinnen endret landet for godt – beundringen, rosen og respekten for henne ble møtt av hat, opptøyer og demonstrasjoner. Uttalelsene og kommentarene etter hennes død førte oss raskt tilbake til hennes polariserte samfunn hvor kløften bare ble større mellom fattige og rike. Det at en i det hele tatt kan skru tiden tilbake så fort viser hvor sterk arven etter Thatcher enda er og hvor latent hennes politiske endringer er i samfunnet i dag. En hver politiker som er kommet etter henne måtte forholde seg til det hun gjorde, og kommentatorer har i årevis snakket om at alle briter er barn av Thatcher. Det er ingen tvil om at hennes politikk kastet lange, og til dels mørke skygger, men hva var det som fikk folk til å reagere både positivt og negativt både da og nå?

Etterkrigstidens Storbritannia var preget av gjenoppbygging og konsensuspolitikk. Bygging av velferdsstaten, nasjonalisering av den tradisjonelle industrien og full sysselsetning var målet, ikke bare for Labour, men også for de konservative. Statens rolle vokste og offentlig forbruk var skyhøyt. På 70-tallet ble fagforeningene en sterk politisk faktor og fikk en oppblåst rolle i Labour-regjeringers planlegging. Streiker, lock-outs og demonstrasjoner paralyserte til tider samfunnet, og misnøyens vinter i 78-79 står som et grelt eksempel på kaoset som herjet. Thatchers inntreden i 79 ble dermed, for mange, et brutalt hamskifte hvor den revolusjonen som skulle komme ikke var politisk fundert, men så til de grader økonomisk.

Men politikk og økonomi hang nøye sammen for Thatcher siden hun brukte sin politiske makt til å innføre sin monetaristiske revolusjon – Thatcherismen – hvor hjørnesteinen var å bedre landets økonomi gjennom privatisering, reduksjon i offentlige utgifter og sterke selvregulerende markedskrefter. For å oppnå dette måtte hun blant annet kutte i velferdsgoder, legge ned ulønnsom industriell virksomhet og kneble makten til de sterke fagforeningene.
Den voldsomme og hurtige sceneskiftet tok spesielt den britiske arbeiderklassen totalt på senga. Hele samfunn mistet sitt levegrunnlag, folk mistet jobber og det var lite trygd å hente med de offentlige kuttene Thatcher var i ferd med å gjennomføre. Arbeidsledigheten nådde formidable 3 millioner i de første 80-årene, og misnøyen ble etter hvert synlig gjennom opptøyer i flere byer som hadde indre bydeler med en ledighet opp mot 60 %. Thatcher skrev senere i sine memoarer at hun ikke, på det tidspunktet, regnet med å bli gjenvalgt. I en meningsmåling gjort tidlig på året i 1982 ble hun rangert som britenes minst populære statsminister i hele det 20 århundret. Men jernkvinnen så seg i ikke tilbake, ei heller til siden. Hun marsjerte fremover og uttalte nedlatende at disse menneskene som levde på trygd og ikke hadde jobb, ikke skjønte sitt eget beste. Og da var det jo godt at hun gjorde det.
”Til og med sin egen begravelse hadde hun kontroll over.

Og som antagelig sant er, Thatcher hadde nok ikke overlevd mer enn én parlamentsperiode hadde det ikke vært for en argentinsk general som fant ut at han skulle invadere de britiske Falklandsøyene. Thatcher tok i mot gavepakken med åpne armer og tok tilbake øyene på to måneder. Mye av det hjemmelige hatet og motstand snudde til beundring og støtte, for i den situasjonen kom hennes resolutte og besluttsomme lederstil til syne på en positiv måte for landet. Og seieren i Falklandskrigen la grunnlaget for ny valgseier i 1983 og dermed var bordet dekket slik hun kunne få gjennomført sine store privatiseringsplaner. Godt hjulpet av høykonjunktur og gode økonomiske kår ble siste del av 80-tallet en lettere byrde enn den første, og det var i denne perioden at forskjellene ble åpenbart synlige i samfunnet. Mange hadde nytt godt at Thatchers omveltninger mens mange også hadde helt falt utenfor og forble i en stor sosial underklasse.

Dermed ble skjevhetene som oppsto i Thatchers regjeringstid også synlige etter hennes statsministertid var over, i 1990. Splittelsene etter hennes død viser tydelig hvor omstridt hun var da og hvor sterkt hennes arv enda lever i Storbritannia. Feiringen og markeringen både fra hennes tilhengere og motstandere speiler både hennes politiske tankegang og hennes praktiske politikk. Hun delte verden inn i de gode og de onde og var, sammen med Ronald Reagan, sterk delaktig i kommunismens fall. De som ikke umiddelbart var for henne, var i hennes tolkning mot henne og måtte dermed bekjempes med alle midler. Dette gjaldt innad i partiet, i lander som sådan og ikke minst rundt i verden.

I et demokrati er det likevel uvanlig å feire en statsleders død på slik måte en nå har sett. Men Thatcher hadde nok fnyst av det hele og gjentatt at de enda ikke skjønner sitt eget beste. Politikken, arven og imaget av lederskikkelsen og beslutningstakeren lever i beste velgående i det landet hun elsket så høyt at hun fant det tvingene nødvendig å endre hele samfunnsstrukturen. Til og med sin egen begravelse hadde hun kontroll over, for her er alt planlagt til siste detalj, taler, gjesteliste og salmer. Kanskje ikke så uventet når en nå vet hva slags type Thatcher var, igjen både på godt og vondt.
[Tilbake]

Siste publikasjoner

29.03.2017

Storbritannia kan gå i oppløsning
[Les mer]

NY BOK!



Se og kjøp boken her!
Jan Erik Mustad - Ragnhilds vei 3, 4633 Kristiansand, Norway - Tlf: 38 02 80 87 (priv), +47 47 91 30 10 (mob)
E-post: jan.e.mustad@uia.no

 Powered by Makeweb